De aspektene ved tingene som er viktigst for oss, skjuler seg på grunn av sin enkelhet og hverdagslighet. (Man legger ikke merke til det – fordi man stadig har det foran øynene.) (Wittgenstein, L., 1952/2003: 79)
I de senere år har begrepet ”hegemonisk maskulinitet” fått stor utbredelse og anvendelse (Connell, 1995). I den forbindelse har det vært en tendens til å forstå maskulinitet overveiende ut fra et makt-relasjonsperspektiv. Det medfører en risiko for at en del viktige aspekter ved det å være mann går tapt (Seidler, 2006). Selv har jeg i overveiende grad valgt å bruke ”mannlighet” og forstår det som noe i retning av de forestillingene, normene og idealene som er forbundet med det å være mann til enhver tid i et gitt samfunn” (Barne- og likestillingsdep., 2008). Med andre ord det som anses som normalt”, eller normativ mannlighet (Mosse, 1996). Viktig i min sammenheng er hvordan forventningene til det å være (en skikkelig) mann oppfattes av den enkelte (overgrepsutsatte) mann og med hvilke konsekvenser. Videre, hvordan noe som på en avgjørende måte bryter med kravene til mannlighet tar seg ut fra et mannsperspektiv?
Behovet for å plassere vanskelige fenomen i kategorier og årsaksbestemte forklaringsmodeller for slik sett å oppnå kontroll er et kjent fenomen. Fenomenet seksuelt overgrepsutsatte menn danner ikke noe unntak i så måte. Det bryter med etablerte måter å tenke kjønn på. At kunnskap om kombinasjonen kvinnelig overgriper/mannlig overgrepsutsatt etter hvert har blitt mer påtrengende, forsterker dette.
Å bli utsatt for seksuelle overgrep for en mann, innebærer erfaringer for den utsatte som kanskje kan kalles universelle, for eksempel opplevelsen av å bli ydmyket eller vanæret (Carlson, 2005). Samtidig kan det ikke forstås løsrevet fra den sosiale, kulturelle og historiske sammenhengen det skjer i. Seksuelle overgrep som skjer i en kirkelig kontekst demonstrerer hvordan overgrep som fenomen farges av kulturelle faktorer og parallellene kan relativt enkelt ses i andre kontekster, for eksempel terapeutiske/medisinske sammenhenger, idrettsverdenen eller innenfor institusjoner. Selv om det er rikelig med dokumentasjon på negative konsekvenser av seksuelle overgrep, både for den utsatte og i mange tilfelle også for deres omgivelser, er ikke en gutt som utsettes for seksuelle overgrep dømt til en bestemt skjebne. Det er mulig å bytte ut følelsen av skam, maktesløshet og mangel på verdi med en opplevelse av agency/mestring i møte med fortidige erfaringer og framtidige utsikter. Å møte egne overgrepsopplevelser og bryte tausheten nødvendiggjør en re-konstruksjon av (egen) mannlighetsoppfatning, utvider dens muligheter og gjør den mer nyansert (Gartner, 1999, 2005).
Det er selvsagt sant at menn begår seksuelle overgrep og voldshandlinger. Det er imidlertid like sant at kvinner gjør det, selv om omfanget kan diskuteres. En redefinering av mannlighet der offerposisjonen er en mulighet eller mer radikalt, at overgriperposisjonen ”femaskuliniseres” vil få konsekvenser, ikke bare for oppfatning av mannlighet, men også for kjønnsforståelsen i mer generell forstand. Vold mellom menn, å slåss, er forskjellig fra å være utsatt for vold i hjemmesituasjonen (partnervold). Dette siste er som fenomen beslektet med å være utsatt for seksuelle overgrep i den forstand at det representerer en offerposisjon og det strider mot en tradisjonell oppfatning av mannlighet. At også menn blir utsatt for ”privat vold” har etter hvert blitt dokumentert og erkjent (Norefjell, 2009; Haaland, Clausen & Schei, 2005; Pape & Stefansen, 2004, 2006). Det har medført at menns behov for hjelpetilbud som volds- og overgrepsutsatte har blitt tema. For eksempel har BLD i høringsnotatet Forslag om lovfesting av krisesentertilbudet definert målgruppen for krisesentertilbudet som ”både kvinner og menn utsatt for vold i nære relasjoner” (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008, s. 75), incestsentrene går aktivt ut som et tilbud også til menn (FMSO, s.a.) og ”Mannsmeldingen” varsler tiltak myntet på gutter og menn utsatt for vold (Barne- og likestillingsdepartementet, 2009). Med andre ord er det tegn i tiden som kan gi et visst håp om endring.
I ”Likestillingsundersøkelsen” (Holter, Svare & Egeland, 2007) brukes begrepet ”kjønnsutforming”[1]. Å være overgrepsutsatt kan sies å representere en grensekryssing, dvs. (opplevelse av) å ligne det andre kjønn, en form for feminisering (Jones, 2006) som følgelig rammes av stigmatisering. Derav kan man forstå engstelsen for åpenhet. Å tilkjennegi at man har opplevd overgrep, er å innrømme grensepassering. I så måte er det en parallell til menn utsatt for partnervold (Nordfjell, 2009; Lorentzen, 2005).
Bourdieu (2000) hevder at ”det maskuline privilegiet” kan fungere som en felle.
”Forherligelsen av de maskuline verdiene har sitt dystre motstykke i den redsel og den angst som femininiteten fremkaller” (s. 60). Man kan kanskje i stedet for snakke om angst for umannlighet. I sammenheng med menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kommer det til syne i manglende adgang til offerposisjonen (Laugerud, 2007; Langfeldt, 2005; Lisak, 1993). Det er så å si prisen menn betaler for sin dominerende posisjon; Det er det Bourdieu kaller ”selvmotsigelsene i den maskuline erfaring av dominansen” (2000, s. 78). Dette er et strukturelt og relasjonelt fenomen og ikke noe som menn står for alene.
Så langt synes ikke seksuelle overgrep å ha vært en viktig del av mulighetsrepertoaret i profesjonelt arbeid med psykologiske eller sosiale problemer/behov hos menn, en erfaring som framkommer internasjonalt (Spiegel, 2003; Jungnitz, Lenz, Puchert, Puhe & Walter, 2004). Dette er selvsagt registrerbart for menn med overgrepserfaringer og det kommuniserer. Frykt for at folk i hjelpefunksjoner ikke vil ta en alvorlig eller ikke syns en er mann nok om de får vite hemmeligheten eller at de ikke blir trodd er et kjent fenomen. Frykten deler de med menn utsatt for ”intim terrorisme” (Nordfjell, 2009) Man setter verdigheten sin på spill ved å søke hjelp mens å tie kan bevare den. Seksuelle overgrep som sådan bryter med logikk og verdier i de fleste felt. En avvergemekanisme er eksotisering av fenomenet og feltet. Man slipper å involvere seg og kan beholde en betrakterposisjon. Til tross for at kjønn og likestilling har stått på dagsorden i flere tiår, er menn som overgrepsutsatte i forbausende liten grad en del av diskursen. En del av problemet handler om kulturell utelukkelse (Honneth, 2003; Høilund & Juul, 2005). Usynliggjøring og neglisjering representerer strukturelle overgrep som bidrar til å sementere problematiske erfaringer og negative selvoppfatninger. Ett resultat er forståelig nok at menn avstår fra å søke hjelp. Dette fungerer i sin konsekvens som en muliggjøring av overgrep, en hindring for at overgrep avdekkes. Større synlighet ville rokke ved en tradisjonell oppfatning av mannlighet og, i forlengelsen av det, få konsekvenser for en etablert kjønnsforståelse. Voldsforskning kan representere en slags bro eller overgang. Tradisjonelt har menn og vold som tema vært forbundet med utøvelsen av vold, men ved å forfølge tema har perspektivet etter hvert inkludert menn som offer for vold. Dette tvinger fram andre måter å tenke på, noe man også kan se tegn til innenfor feltet som omhandler menn utsatt for seksuelle overgrep. Likestillingsdiskursen følger gjerne linjer mange er fortrolig med og foregår ved hjelp av kjente begreper og konstruksjoner. Skillet mellom kjønnsutforming og likestillingsposisjon kan bidra til at man i større grad er klar på hva man snakker om.
For at fenomenet skal bli mer synlig, trengs en økt bevisstgjøring og oppmerksomhet; seksuelle overgrep må inn på listen over mulige årsaker til at menn opplever livet som vanskelig. Intrapsykiske eller intrafamiliære faktorer er viktige og betydningen av at den enkelte mann blir møtt på det spesielle i sin situasjon, kan neppe overdrives. Gjort til et individuelt problem blir imidlertid både problemet og løsningen på problemet lett et individuelt ansvar noe som i sin tur kan lede til en patologisering av overgrepsutsatte.
Overgrepsutsatte menn jeg har snakket med er uvanlige, men ikke bare i den forstand at de bærer med seg erfaringer av å ha blitt misbrukt seksuelt i oppveksten. De har gått disse erfaringene i møte og er i større eller mindre grad i en prosess av rekonstruksjon av sin overgrepsfortelling. De er dermed uvanlige i forhold til den antatte mengden av menn som har slike erfaringer idet de har brutt tausheten og fortalt andre om sine erfaringer. Samtidig er de ut fra sin posisjon, følsomme for forventninger knyttet til mannlighet. Dette demonstreres ved en dobbelthet i beskrivelsene der en normativ mannlighetsforståelse gir materiale til selvbeskrivelser parallelt med alternative og ikke-normative synspunkter.
Å arbeide med å synliggjøre menn som overgrepsutsatte er samtidig å arbeide med et mer omfattende område innen manns- og kjønnsforståelse. Det handler om språkliggjøring av erfaringene som overgrepsutsatt representerer. Å være utsatt for seksuelle overgrep representerer et sosialt og kulturelt tabu. Av mangel på kunnskap danner det seg blant utenforstående lett myter og forestillinger om hva det innebærer som ikke er basert på informasjon fra de det gjelder. Å ta overgrepsutsatte menns fortellinger på virkelig alvor, utfordrer våre kategorier og kan gjøre det mulig å overstige disse. Det er ikke minst av betydning for arbeidet med å skape forståelse for offerposisjonen som et mulig fenomen i menns liv. I forlengelsen av det vil det ha betydning for arbeidet med å endre oppfatningen av hva menn og mannlighet kan være i mer generell forstand
Overgrepsutsatte menn som har brutt tausheten, demonstrerer en alternativ måte å forstå styrke på som betinges av at man tør være sårbar. Sårbarheten skapes ved at de erkjenner at de har vært utsatt for overgrep, møter sine egne erfaringer og bryter tausheten. Å ”gå tilbake” i ettertid og møte disse erfaringene på nytt, nødvendiggjør at personen tar i bruk områder av seg selv som han kanskje ikke tidligere har mobilisert. Disse mennene viser frem at mannligheten har et større potensiale enn hva tradisjonelle diskurser favner. Dette betyr i praksis å utfordre en mannlighetsforståelse som begrenser menns menneskelighet. Denne (kulturelt dominerende) mannlighetsforståelsen kommer til syne på alle nivå og bidrar til en usynliggjøring av menn i offerposisjon. En ganske klar konklusjon må være at dette ikke er den enkelte overgrepsutsatte manns ansvar. Mye av det overgrepsutsatte menn opplever som problematiske konsekvenser av overgrep, kan relateres til sosiale og kulturelle forhold. Makrokonteksten er følgelig både en del av problemet og av løsningen. Den kollektive tausheten rundt menn som offer for vold og overgrep må brytes.
Litteratur
Antonovsky,
A. (1987). Unraveling the mystery of health: How people manage stress and stay
well.
Spiegel, J. (2003). Sexual abuse of males: A model of theory and practice. Philadelphia, Pa.; Hove: Brunner-Routledge.
Carlson, E. S. (2006). The Hidden Prevalence of Male Sexual Assault
During War: Observations on Blunt
Trauma to the Male Genitals. The British Journal of Criminology, 46(1),
16 – 25.
psychotherapy for sexually abused adolescent males. I J. C. Gonsiorek,
W. H. Bera, & D. LeTouaneau (red), Male
sexual abuse: A Trilogy of Intervention Strategies,
(s. 3-109).
Lorentzen, J. (14. februar 2005) Når menn blir slått. Klassekampen. Lokalisert på http://www.klassekampen.no/1229/article/item/null
Lisak, D. (1993). Men as
victims: challenging cultural myths. Journal of Traumatic
Stress, 6(4), 577-80.
Kjønnsperspektiv. Oslo: Gyldendal Akademisk
Connell, R. W. (1995). Masculinities. Cambridge: Polity Press.
[1]”Teoretisk sett kan kjønnsutforming beskrives som en del av kjønnssystemet, dvs. sosiale og kulturelle forhold der kjønn gis betydning, mens likestillingsposisjonen mer er en del av samfunnsstrukturen” (Holter et al., 2007, s. 184)
[2] Utvalg nedsatt av Barne- og likestillingsdepartementet den 6. august 2007 for å se på og diskutere menns levekår i Norge. Opprinnelig 31 medlemmer.