Når mennesket blir rovdyr
Av Valerie Kubens, journalist i Fædrelandsvennen

Hekseprosesser er ikke bare dyster historie. De foregår også i dag, f.eks. med et norsk lokalsamfunn som ramme for begivenhetene.

Inntil jeg leste Ulf Hammerns egen beretning om Bjugn-saken i boka "Annerledesbygda Bjugn", forsto jeg lite av hvordan det tyske folk kunne tillate utryddelse av seks millioner jøder. Nå forstår jeg det. Nå skjønner jeg også bedre hvilke mekanismer som må ha virket da samfunnets topper og klokeste hoder fikk folkets velsignelse til å brenne levende kvinner på bål som hekser i middelalderen. Hammern har vist hvilke mekanismer som kan vekkes til live i en flokk mennesker, enten de kaller seg akademikere, kristne eller dannede.

Når en gruppe mennesker, eksempelvis arbeidskolleger, rotter seg sammen, baktaler og flirer, beredes grunnen: Det skapes allmenn aksept for å se ned på en person, for å trakassere vedkommende, om så skal være, vekk fra jobben, bort fra nærmiljøet. Det starter i det små. Så baller det på seg. Så går prosessen av seg selv og blir uhåndterlig. Ingen har kontrollen og "alle" er del av den felles mentaliteten som sier "drep, drep!". Så "dreper" vi. Og mener vi har rett til det, fordi vi er så mange som mener det samme.

Hvis ingen griper inn og ber folk sanse seg, kan utviklingen gå av skaftet. Hvis i tillegg utfordringen er skremmende ny, har irrasjonelle følelser lett for å få fotfeste, og ellers vettuge folk kan miste hodet. Vi har lett for å male fanden på veggen stilt overfor nye ting vi ikke vet hvordan vi skal håndtere og som truer vår etablerte tenkemåte; det være seg den nye gen-teknologien, såkalt "satanisme" eller seksuelt misbruk.

Da Bjugn-saken startet i 1992, var det første gang i Norgeshistorien at noen var siktet for masse-overgrep av seksuell karakter mot barn. Vi hadde ikke erfaring i å håndtere problematikken; hverken politiet, fagfolkene og aller minst bygdefolket og vanlige avislesere. Folk ble grepet av det Hammern kaller "moralsk panikk". Og vi så fanden på høylys dag. Måpende leste vi beskyldningene i alle landets aviser. Troen på ordtaket "Ingen røyk uten ild" sitter dypt i oss, men kunne Hammern virkelig ha skapt et helvete på jord i denne barnehagen i Bjugn? lurte vi, med solid tiltro til såvel trauste etterforskere som fagfolk. Da endatil seks nye personer, inklusiv lensmannen, ble siktet i saken, ble det hele totalt uvirkelig.

Dette var trolig også den utløsende årsaken til at Ulf Hammern ble frikjent, mener han selv. Massearrestasjonene synliggjorde hysteriet og overreaksjonen. I ettertid vil Bjugn-saken bli husket som vår tids hekseprosess og Ulf Hammern som en moderne martyr, skriver den kjente psykolog og sosialantropolog, Jan Brøgger, i forordet til boka. Han kan komme til å få rett.

I så fall har det norske rettsvesenet, psykologene, legene og ikke minst bygdefolket mye å be Hammern, samt hans kone og barn, om unnskyldning for. Hammern selv mener Bjugn-saken ikke kunne ha skjedd noe annet sted enn i den satte Bjugn-bygda. Der tror jeg han tar feil. Mistenksomheten og massehysteriet har nok like god grobunn i en sørlandsbygd med sans for karismatikk og fundamentalisme som blant trauste trøndere.

De eneste miljøene som kan motvirke slikt er de som fremelsker selvstendig, kritisk tenkning, mot og romslighet. Og det skal sterk rygg, svært sterk, til å motstå presset fra "mobben" om enighet. Det har flere fått merke i Bjugn. Foreldre og andre som opponerte mot det gjengse synet av Hammern som overgriper, ble frosset ut, stemplet, arrestert og åpent anklaget i media for delaktighet i seksuelle overgrep. Siden har anklagene vist seg å ha vært fullstendig ubegrunnet. Men ingen har fått noen unnskyldning for det.

Poenget er at slik gruppe-oppførsel setter vanlig høflighet og dannelse ut av spill. Og når folk først har inntatt et standpunkt, og forfektet det med intensitet, er få store nok til å innrømme at de kan ha tatt feil. Da går det ofte prestisje i saken, og vi biter oss fast i vår feiltolkning, enda vi kanskje fornemmer at den ikke holder. Så lenge vi er på samme side som flertallet.

Ulf Hammern var lett å ta. Han var i utgangspunktet "outsideren". Ikke hadde han utdanning, ikke tilhørte han det nye samfunnssjiktet av frisinnede liberalere. "En enkel mann av folket, som hverken røykte, drakk eller bedrev hor", slik han selv sier. Han tilhørte ikke det gode selskap. Den første sønnen gav han sågar det proletære navnet Ronny! For Hammern ser saken sin i lys av en slags klassemotsetning. Han var ikke som "dem"; de som hadde makten til å definere hva som gikk an.

Motviljen mot Hammern startet alt før han ble tilsatt. Styreren i barnehagen ville ikke ha ham der. Hun ble ikke mildere stemt overfor Hammern da mor til hennes eget barnebarn fattet mistanke om at ungen hadde opplevet overgrep av sin egen far. Denne mistanken var det som satte hele Bjugn-saken i gang. I følge Hammern, var denne mistanken så grusom for bestemoren/styreren, at hun lette etter andre forklaringer. Og gjorde Hammern til syndebukk. Først ble han anklaget for å ha blottet seg for dette barnet. Deretter for å ha hatt samleie med det. Så med en haug unger til. Så blir en rekke andre voksne mistenkt for å ha deltatt, og ei jente som leverer en fantasifull historie om sex med sauer og andre ville greier. Da den endelige tiltalen ble tatt ut, var hverken den utløsende saken eller jenta med fantasihistoriene med i sakene Hammern ble anklaget for. Selve utgangspunktet for beskyldningene mot ham, og de andre arresterte, var det altså ikke nok hold i. Likevel ble det hostet opp nye anklager.

Ingen har sett noe; ingen har hørt eller merket noe. Likevel ble Hammern anklaget, for "alle" trodde han hadde gjort noe. "Alle" barna i Bjugn ble spurt ut av bekymrede foreldre. Flere av dem ga svar som foreldrene tolket i verste mening.

En politimann allierte seg med anklagerne blant Bjugn-folket og drev privat "etterforskning" mot Hammern. Han stilte ledende spørsmål og fikk svar som man roper i skogen. Også psykologer og politi-utspørrerne stilte ledende spørsmål som presset barna til å gi ønskede svar. Flere er siden trukket tilbake av barna selv. Leger ga motstridende vurderinger av funn i barnas underliv. Dertil hadde enda en mor i Bjugn-barnehagen mistanke om at hennes barn var utsatt for incest fra sin far. Men diskusjonen dreide seg utelukkende om Hammern.

Riksadvokaten har siden på det sterkeste kritisert den manglende objektiviteten ved etterforskningen. Sannsynligvis vil Bjugn-saken i ettertiden framstå som Norges største etterforskningsmessige fadese, der arbeidet ikke ble styrt av profesjonalitet, men av forutinntatte holdninger forankret i den utbredte mobbe-kulturen som først og fremst ønsket "drap", ikke sannhet og rettferdighet.

Så ble Hammern frikjent på alle punkter. Juryen fant det ikke bevist at Hammern hadde begått noen av de handlingene han ble beskyldt for. Ikke én. Men renvasket blir han ikke, ettersom han ikke kan bevise sin uskyld.

Derfor bringer han nå saken inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstol i Strasbourg. Han kan ikke leve med dette stemplet. Hammern vil renvaskes og få kjent alle anklager mot seg døde og maktesløse. For et mot denne mannen har!

Men vi andre blir sittende igjen med skammen.