Menn på krisesenter

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Se for dere følgende scenario, kjære lesere: På et krisesenter for kvinner er det kun mannlige ansatte. Slik må det være fordi kvinnelige brukere av krisesenterets tilbud ifølge de mannlige ansatte ikke våger å fortelle om hva de hevder å ha vært utsatt for til kvinner. Sitt eget kjønn. Grunnen er enkel og staves skam. Ifølge dette resonnementet er det for skambelagt for kvinner å fortelle om vold og overgrep til personer av eget kjønn. Ingen av mennene som har bestemt at slik er det har noensinne spurt kvinnene om det forholder seg slik. Ingen av mennene som har bestemt har reflektert om det kan hende er motsatt: At kvinner generelt lettere vil åpne seg til personer av samme kjønn når og hvis det er tale om vanskelige, skambelagte saker og ting.

I et større oppslag i Klassekampen 1. november 2013 om menn på krisesentre, uttaler en kvinnelig ansatt på krisesenter seg som ovenfor beskrevet. Men med motsatt kjønnlig fortegn. Hun svarer på spørsmål om hvorfor det ikke er mannlige ansatte, utfra et resonnement som til forveksling ligner det karikerte scenariet jeg åpner med. At den kvinnelige krisesenteransatte uttaler seg som hun gjør er dessverre ikke helt overraskende, men burde sjokkere i et land som er patologisk opptatt av kjønn og likestilling. Hvis mitt innledningsscenario hadde vært virkeligheten ville kvinnebevegelser over det ganske land protestert. Hvorfor skjer ikke det motsatte, dvs i tilfeller hvor menn umyndiggjøres i forhold til egne kriseforståelser?

Kjønnsnøytral krisesenterlov trådte ikraft 2010. Motstanden mot at også menn skal ha et tilbud på linje med kvinner er kjønnet så det rekker. Når tilbudet er hjemlet i lov og kommunene pålagt å stille med lokaliteter hvor botilbudene skal være fysisk skilte for de to kjønnene, oppstår problemer med kapasitet og prioriteringer. Ettersom jeg gjennom Forum for menn og omsorg (FMO) har fungert som landsomfattende krisetelefon for menn i ulike kriser og faser siden 2001, kan og vet jeg alltids en del om hvor skoen trykker, både om konkrete problemer og ikke minst holdningene i deler av det offentlige helse- og justisvesen. Jeg har imidlertid nå og da blitt kontaktet av politi, psykiatri, fastleger og ikke minst av kvinnelige ansatte på krisesentre utover i landet som faktisk har lyttet andektig når jeg har fortalt hva jeg tror og mener om enkelte tilfeller og mer generelt om kriseforståelse av menn.

Noe fysisk tilbud har FMO aldri kunnet gi, men realkompetanse også profesjonelle uti felten forhåpentligvis har kunnet lære av og anvende for å avverge større og mindre tragedier. Fra offentlige myndigheter derimot har holdningen vært steil og avvisende. Ingen midler til kartlegging av behov og forståelse for menns kriser. Ingen invitasjoner til seminarer eller annen virksomhet for gjensidig opplysning. I det statsfeministiske Norge må ingen andre enn de rettroende få mene noe om vold og voldspåstander om ligger til grunn for antagelsen av behov for krisesenter. Ingen andre ideer enn de som ukritisk annammer ideologien om at krisesenterbeboere må være voldtatte og eller mishandlede. Og at menn ikke kan snakke om sine følelser.

Da FMO startet opp og markedsførte oss via nettet valgte vi domenet krisesenter.org. Dette har vært oppfattet som hån og forakt blant de rettroende, på myndighetsnivå og i media hvor overgrepshysteriet og mørketallsmagien står sterkt. At mange av de mennene som har kontaktet oss er fedre som er blitt utsatt for strategiske og falske beskyldninger om vold og overgrep mot barn og deres mødre, har ikke gjort vår posisjon mer spiselig i kretser som forvalter offisiell forståelse av menn og kriser. Det statsfeministiske underbruket Ressurssenter for menn (Reform) ser på oss som spedalske. I dogmatisk linje fra sine velgjørere. At mange av mennene som har kontaktet oss fordi de har barn de uten lov og dom ikke får se, har ekskoner som misbruker krisesentrene i stor stil, er en del av bildet.

For ordens skyld: Jeg sier ikke at alle kvinner misbruker krisesentrene og at ingen kvinner blir utsatt for vold og overgrep. Men jeg har erfart i de årene jeg har forholdt meg til menn i kriser, i hovedsak fedre i samlivsbruddfasen eller også med til dels betydelige destruktive etterslep i form av vidløftiggjorte voldspåstandspregede barnefordelingstvister, at vold kan være så mangt. Erkjennelse av at mødre bruker barn som våpen og pressmiddel, og dertil misbruker krisesentrene for sine formål, sitter langt inne. Offerrolleretorikken er nå iferd med å bli tilegnet av en del menn som med krisesentertilbud i utsikt kan dyrke sine trussel og fiendebilder. Ikke dermed sagt at det ikke finnes menn som blir utsatt for vold og som trenger et tilbud.

Går vi tilbake til utgangspunktet for denne kronikken var scenariet ment å illustrere hvor håpløst fordummende perspektiveringen kan bli om man lar det ene eller det annet kjønn få dominere forståelsen utelukkende på eget kjønns premisser. Jeg antar det finnes enkelte menn rundtomkring på krisesenter for menn, og bildet trenger ikke være så ille som jeg tidvis skisserer. Men den grunnleggende tanke om at det ikke er så dumt å la menn, gjerne menn med litt mer ulike erfaringsbakgrunner og referanser, få slippe til med sine synspunkter, må det nå endelig være mulig å få løftet frem i offentligheten og gjerne også opp på den kjønnspolitiske agendaen. Menn har annet språk enn kvinner, menn uttrykker seg forskjellig om et til dels annerledes sammenskrudd følelsesregister.

Det er på tide å kaste på den historiske skraphaug de kjønnsrollestereotypiske fordommene som sier at menn ikke kan snakke om sine følelser, at vi må lære av kvinner hvordan vi skal syte og bære oss for å få sympati og empati. Menn som opplever kriser av ymse slag har best av å bli hørt av sitt eget kjønn. Det er grenser for hva kvinner kan forstå og bør uttale seg om uten å la menn få nyansere. Det er ingenlunde gitt at kvinner har best greie på fenomenet skam. Kjønnet eller ei.