Menn og vold
Alle kvinner må ta ansvaret for enkelte kvinners falske
beskyldninger mot menn. Så alvorlig er dette samfunnsproblemet, for ikke å
nevne brudd på menneskerettighetene når konsekvensene blir som verst, at
absolutt alle kvinner aktivt må mobiliseres til å ta avstand fra kvinner som
sprer anklager om menns angivelige vold og overgrep mot kvinner og barn. På
medialt prinsippielt nivå, og på enkeltsaksnivå. Staten og media og sosialdemokratiet
må ikke være knipne med økonomisk og moralsk støtte til menn som på denne måten
forsøker å synliggjøre at ansvaret for strukturell og psykisk vold mot menn som
gruppe, først og fremst må ligge på kvinner. Gruppen av kvinner. Ikke bare
enkeltkvinner som i ”aktsom god tro”,
jf strl § 208, kommer i skade for å urettmessig beskylde menn for vold og
overgrep. Men alle kvinner. Selv om de aller fleste kvinner aldri har gjort
menn noe galt.
Hvordan reagerer leseren på slik en oppfordring? Vil leseren
mene at den som skriver slike ord ikke kan være vel bevart? At aviser som
målbærer solide sosialdemokratiske og statsfeministiske verdier, må holde seg
for god til i ytringsfrihetens navn å trykke slike forkvaklede meninger?
Kanskje, kanskje ikke. Snur man situasjonen, ikke problemstillingen for den er
den samme, er den jevne strømmen av ensidig feministpropaganda som vil
ansvarliggjøre gruppen av menn for enkelte menns vold mot enkelte kvinner, i
sin struktur og sitt innhold temmelig nøyaktig lik. Men kvinners oppfordring om
å kreve at alle menn tar ansvar for enkelte menns vold mot kvinner er legitim,
vil noen mene. Mens protesten med motsatt kjønnsfortegn ikke er det. Hva er i
så fall forskjellen? Den relevante forskjell som begrunner legitim
forskjellsbehandling. I likestillingens navn, jf lovens § 3.
Hvorfor skal kvinner som ikke har vondt for å komme til
orde, som uimotsagt år etter år får propagandere sitt negative syn på menn, ha
privilegier som ytrere? Hvordan i alle dager kan disse innbille seg at de skal
få menn på banen i kampen mot vold når de ikke er i stand til å nyansere, ved
bl.a å ta avstand fra falske beskyldninger fremmet av sine medsøstre? Hvordan
kan samfunnet og sosialdemokratiet og mediene på dette grunnlag forvente at
voldshysteriet, som mangler seriøs empirisk basis for påstander om omfang av
menns vold mot kvinner, skal og må engasjere menn som ikke selv begår vold mot
kvinner? At menn som blir gjenstand for usaklige anklager om vold mot kvinner
og barn, skal prioritere det annet kjønn på bekostning av synliggjøring av egen
skjebne? Vold mot kvinner blir forsøkt usynliggjort får vi høre. Omtrent hver
dag. Men det er knapt noe tema som får mer medieoppmerksomhet.
Temaer som vold mot kvinner og barn er tabuiserte får vi
høre. Jevnlig medieoppmerksomhet tilsier en annen virkelighet. Anne Bitsch
skriver jevnlig om kvinnesak i Dagsavisen og andre aviser. Hun skriver til dels
nyansert og pointert, bl.a om mangelen på ”fedres
selvstendige opptjeningsrett”. Når det kommer til temaet menns vold mot
kvinner går det imidlertid fort av hengslene. I fredagens ”Radikale røster” (20.11.09) forsøker hun å bygge opp sine rasjonaler
med henvisninger til undersøkelser som skal sannsynliggjøre at ”minst hver tredje kvinne i verden på et
eller annet tidspunkt i livet utsettes for vold”. Intet mindre. Hvor
seriøst er disse omgangsestimatene beregnet. Hvor er kravene til gyldighet og
edruelige definisjoner som kan nyansere subjektive livsløpsopplevelser av ymse
slag innhentet gjennom selvrapportering i tilbakeskuende perspektiv? Med fortolkningsforskyvning,
ideologisk motivert påvirkning og andre feilkilder i endeløse køer, renset for
kritisk metodikk? Skjerp dere jenter!