Menn og vold

Av Ole Texmo. Forum for menn og omsorg

 
Alle kvinner må ta ansvaret for enkelte kvinners falske beskyldninger mot menn. Så alvorlig er dette samfunnsproblemet, for ikke å nevne brudd på menneskerettighetene når konsekvensene blir som verst, at absolutt alle kvinner aktivt må mobiliseres til å ta avstand fra kvinner som sprer anklager om menns angivelige vold og overgrep mot kvinner og barn. På medialt prinsippielt nivå, og på enkeltsaksnivå. Staten og media og sosialdemokratiet må ikke være knipne med økonomisk og moralsk støtte til menn som på denne måten forsøker å synliggjøre at ansvaret for strukturell og psykisk vold mot menn som gruppe, først og fremst må ligge på kvinner. Gruppen av kvinner. Ikke bare enkeltkvinner som i ”aktsom god tro”, jf strl § 208, kommer i skade for å urettmessig beskylde menn for vold og overgrep. Men alle kvinner. Selv om de aller fleste kvinner aldri har gjort menn noe galt.

 
Hvordan reagerer leseren på slik en oppfordring? Vil leseren mene at den som skriver slike ord ikke kan være vel bevart? At aviser som målbærer solide sosialdemokratiske og statsfeministiske verdier, må holde seg for god til i ytringsfrihetens navn å trykke slike forkvaklede meninger? Kanskje, kanskje ikke. Snur man situasjonen, ikke problemstillingen for den er den samme, er den jevne strømmen av ensidig feministpropaganda som vil ansvarliggjøre gruppen av menn for enkelte menns vold mot enkelte kvinner, i sin struktur og sitt innhold temmelig nøyaktig lik. Men kvinners oppfordring om å kreve at alle menn tar ansvar for enkelte menns vold mot kvinner er legitim, vil noen mene. Mens protesten med motsatt kjønnsfortegn ikke er det. Hva er i så fall forskjellen? Den relevante forskjell som begrunner legitim forskjellsbehandling. I likestillingens navn, jf lovens § 3.

 
Hvorfor skal kvinner som ikke har vondt for å komme til orde, som uimotsagt år etter år får propagandere sitt negative syn på menn, ha privilegier som ytrere? Hvordan i alle dager kan disse innbille seg at de skal få menn på banen i kampen mot vold når de ikke er i stand til å nyansere, ved bl.a å ta avstand fra falske beskyldninger fremmet av sine medsøstre? Hvordan kan samfunnet og sosialdemokratiet og mediene på dette grunnlag forvente at voldshysteriet, som mangler seriøs empirisk basis for påstander om omfang av menns vold mot kvinner, skal og må engasjere menn som ikke selv begår vold mot kvinner? At menn som blir gjenstand for usaklige anklager om vold mot kvinner og barn, skal prioritere det annet kjønn på bekostning av synliggjøring av egen skjebne? Vold mot kvinner blir forsøkt usynliggjort får vi høre. Omtrent hver dag. Men det er knapt noe tema som får mer medieoppmerksomhet.

 
Temaer som vold mot kvinner og barn er tabuiserte får vi høre. Jevnlig medieoppmerksomhet tilsier en annen virkelighet. Anne Bitsch skriver jevnlig om kvinnesak i Dagsavisen og andre aviser. Hun skriver til dels nyansert og pointert, bl.a om mangelen på ”fedres selvstendige opptjeningsrett”. Når det kommer til temaet menns vold mot kvinner går det imidlertid fort av hengslene. I fredagens ”Radikale røster” (20.11.09) forsøker hun å bygge opp sine rasjonaler med henvisninger til undersøkelser som skal sannsynliggjøre at ”minst hver tredje kvinne i verden på et eller annet tidspunkt i livet utsettes for vold”. Intet mindre. Hvor seriøst er disse omgangsestimatene beregnet. Hvor er kravene til gyldighet og edruelige definisjoner som kan nyansere subjektive livsløpsopplevelser av ymse slag innhentet gjennom selvrapportering i tilbakeskuende perspektiv? Med fortolkningsforskyvning, ideologisk motivert påvirkning og andre feilkilder i endeløse køer, renset for kritisk metodikk? Skjerp dere jenter!


(En sterkt forkortet og omarbeidet versjon på trykk i Dagsavisen 25.11.09)