Maskulinitet eller selvkastrering

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Sosiologprofessor Michael Kimmel har en kronikk i Dagbladet 26.08.11 med overskriften ”Massemordernes maskuline skam” hvor han til dels sammenligner Anders Behring Breivik med Oklahoma-morderen Timothy McVeigh og høyreekstremister. I kronikken som er en lansering av en lengre artikkel i feministtidsskriftet Fett forsøker Kimmel å fremstille en forståelse av at man ikke kan forstå høyreekstremister uten å forstå kjønn. Men hva er egentlig ”kjønn” i sosiolog og maskulinitetsforsker Kimmels begrepsunivers? Og hva er forståelse? Kronikken konkluderer med at ”den kjønnede skammen produserer massemordere”, men det er heller uklart på hvilke måter og på hvilke grunnlag. Har maskulinitetskonstruktør og Norgesvenn Kimmel her ufrivillig strukturironisk benevnt den faktoren som ikke helt usannsynlig sørger for at både kvinner og menn ser på menns selvkastrering som botemiddel mot en ikke nærmere presisert skam?

Onsdag 28.09.11 opptrådte Kimmel på Litteraturhuset med seminartemaet ”Jakten på maskulinitet forener de høyreekstreme”. I professor Kimmels vokabular inngår stadige selvreferanser til en påstått analyse av forholdet mellom tap (loss) og gjenvinning (retrievement) hos hans studieobjekter, ”angry white men”. Med et diffust premiss om de sinte unge mennenes påberopelse av berettigelse (entitlement) i forhold til hva de har tapt og vil gjenvinne. I Kimmels utlegning. Analysen halter mer enn et handicapforbund. Ikke slik å forstå at sammenhengen mellom de tre størrelsene tap, berettigelse og gjenvinning er uinteressant, eller at Kimmels følgeriktige antagelser svikter minimumskrav til logisk deduksjon og induksjon i alle henseender. I Kimmels fremstilling mangler totalt en drøftelse av grunnleggende samfunnsstrukturer, f.eks at familien i en del vestlige avanserte demokratier er i full oppløsning. Med statens og statsfeminismens erklært politiske viten og vilje.

Kimmels opptreden på litteraturhuset lignet mer et talkshow enn en forsøksvis ambisiøs akademisk øvelse. Han har vært i Norge mange ganger og vet hva han kan tillate seg. En tilnærmet full sal lo på de rette stedene. Jovialt og ufarlig. Referansene er hovedsaklig til tegneserier og vitsetegninger fra amerikanske magaziner for høyrevridde, til dels naziorienterte organisasjoner. Uten særlig relevans for norske forhold. Vår egen Anders Behring Breivik var utfra det vi hittil har fått vite ikke tilknyttet noen organisasjon, han tilhører, motsatt Kimmels studieobjekter fra lavere sosiale lag, det vi kan kalle øvre middelklasse på Oslos vestkant. Faren var karrierediplomat med politisk tilhørighet i Arbeiderpartiet. Sosiolog og maskulinitetsforsker Kimmel var aldri i nærheten av å bringe noen forståelse for de til dels sammensatte forholdene som har produsert vår egen massemorder og satt Norge på terroristkartet. Men kan Kimmel likevel ha vært nærmere en forståelse eller sogar forklaring når han benevner skammen?

Det er langt mellom protestene mot den norske femistaten. De av oss som prøver oss risikerer en del, blant annet å bli bevisst feilsitert, tolket og utlagt slik at publikum skal få et inntrykk av kritikere av statsfeminismen som kvinnehatere og bitre, oftest skilte fedre våre barn formodentlig har best av å ikke ha kontakt med. Fedrefiendtligheten går hånd i hånd med kunnskapsløsheten, i offisiell norsk politikk så vel som i mainstreammediene. Virkningshistorien til min Dagblad-kronikk på Mannsdagen 07.10.04 om behovet for å nyansere bilder av menn, kan tjene som illustrasjon på hvor langt enkelte medier og statsfeminister som likestillingsombudet mener de bør gå for å bøte på sin berøringsangst overfor annerledes tenkende og følende menn. Det hører med til historien at en skribent som nå arbeider med dekningen av Terrorsaken for fullt i en av landets største aviser, den gang skrev i Aftenposten og feministmagasinet Fett at han ”vil ikke kalle Texmo en massemorder, men det er lov å tenke tanken”. Mer skal ikke til når man pirker borti den profeministiske konformiteten.

På Litteraturhusseminaret forleden deltok foruten Kimmel et par utvalgte kommentatorer. Den ene, en ung norsk mannlig forfatter som etter eget utsagn har valgt utlendighet mye på grunn av norsk konformisme, var ikke mindre tilpasningsdyktig enn at han opportunt erklærte seg som feminist når anledningen bød seg: ”Feminismen har ikke gått langt nok” som svar på et spørsmål fra en sosiolog i salen. Det lot alle til å være enige om. Også den andre kommentatoren, en karrierekvinne fra det private næringsliv med feminisme som plattform. Men denne kvinnen påstod vitterlig at vi ikke trenger likestillingen lenger, gitt at jeg hørte riktig. I en slik forsamling av lydige norske hovedstadsintellektuelle er det kanskje ikke tid og sted for å ta frem og føle på skammen. Den konformitetsskye forfatteren så en smule ubekvem ut, men som han sa: ”jeg er mer opptatt av estetikken enn høyreekstremismen”.

Skam er et interessant fenomen. Vi blir neppe klokere av at flere sosiologer lager enda flere maskulinitetskonstruksjoner. Det spørsmålet som nå bør stilles, ikke minst i lys av de tragiske hendelsene 22.07.11, er hvorvidt det norske femininiseringsprosjektet skaper en sorts skam hos enkelte, og kan hende også i grupper av menn, som disponerer dem for å begå handlinger vi ikke ønsker oss. I protest mot demaskuliniseringen som må betraktes som en villet offisiell politikk. Fokus må rettes mot femistaten. I denne kontekst må det også rettes oppmerksomhet mot alle de hvite ridderne som bidrar til å fremme skadelige stereotypier om norske menns påståtte voldstilbøyeligheter. Før eller senere må den selvpåførte skammen hos de hvite ridderne som angivelig vil redde kvinner og barn fra mengder av voldelige menn, under lupen. Skam som funksjon av selvkastrering. Ureflektert skam formidlet som angivelig motstand mot vold. Som bidrar til former for undertrykking av menn som vil definere sin maskulinitet i fred for sosiologer og mainstreammedier.