Et mangfoldig syn på mannsrollen

Av Anders Dahlén, mann og far til ett barn

Mannsdagen 7. oktober 2004 var en markering for hva som er på vei å skje med synet på mannen. For første gang gikk menn (og en del kvinner og barn) i et demonstrasjonstog i gjennom Karl Johans gate til Stortinget, for å vise sin misnøye mot den offentlige familiepolitikken og synet på mannen som en ressursperson for sine barn. Parolene var: Ja til delt omsorg, ja til automatisk felles foreldreansvar, økt pappapermisjon og nei til samværsnekt for gode omsorgsfedre.

Dette har åpenbart falt en del tungt for brystet. Journalist Gunnar Thorenfeldt har i en debattartikkel i Aftenposten 2. januar 2005, gitt uttrykk for at vi menn som gikk i toget var en gjeng med tapere, og at vi var sinte menn. Essensen i hans artikkel etterlevner ingen tvil om hva han mener om denne nye mannsbevegelsen, dette finner undertegnede meget trist og beklagelig.

At samfunnet har kommet så langt i sin ekskluderende holdning mot fedre, at vi menn har følt oss nødt til å markere vår misnøye på denne måten, taler sitt tydelige språk. Mannsrollen er et mangfold av ulike roller, et av dem er rollen som far. Når en mann og far etter et samlivsbrudd, oppdager at han ikke er ønsket av samfunnet som omsorgsperson for sine barn, da er det åpenbart feil av oss menn å protestere på dette. Det forventes at vi menn skal takle det å miste den gode kontakten med våre barn; "Ta det som en mann", er klisjer som en har levd med lenge.

Når vi menn og fedre ikke vil miste den gode kontakten med våre barn, og høylytt protesterer mot hele systemet rundt barnefordeling og den negative holdningen i samfunnet mot mannen som en god omsorgsperson for sine egne barn. Ja, da møter mannen motbør, og blir beskyldt for å være egoistisk og navlebeskuende samt at han er konfliktorientert. Ingen forståelse for at mannen elsker sine barn like mye som en kvinne, ingen ydmyk holdning ovenfor de menn som har det vondt etter å ha mistet kontakten med sine barn. Nei, men derimot en anklage om at vi menn prøver å erobre offerrollen. Det skal jammen ikke være lett å være mann.

Det er ikke offerrollen som vi menn og fedre er ute etter å erobre, det er heller ikke for å få sympati. Derimot forståelse og anerkjennelse fra systemet og sentrale familiepolitikere, at vi menn er like gode omsorgspersoner for våre barn, også etter et samlivsbrudd. Det er dette vi gikk i gatene for å kjempe for 7. oktober i fjor, og intet annet.


Likestillingsdirektør Long litt Woon holdt en appell foran Stortinget i forbindelse med markeringen av mannsdagen. Hun sa blant annet følgende: "Et felles frigjøringsprosjekt stiller viktige krav til menn: Blant annet må menn arbeide kollektivt og samle seg i kampen for å utslette de sider av mannskulturen som begrenser og undertrykker kvinner. Vold mot kvinner er et eksempel på dette. Et felles frigjøringsprosjekt vil også stille viktige krav til kvinner: Kvinner må ta et oppgjør med de sider av kvinnekulturen som begrenser menn. Kvinner kan ikke se på seg selv som den viktigste omsorgspersonen for barn. Omsorg for barn må være et felles prosjekt for fedre og mødre". Hennes krav til menn kan jeg som mann støtte fullt ut. Min forhåpning er at kvinner også kan stille seg bak Woons krav til mødre, nemlig og gi oss menn mulighet til å være pappa for våre barn - er det så mye begjært?