Mannspanel på avveier

Av Kjell Schevig, redaktør av bortført.no

Da Manuela Ramin-Osmundsen overtok som Barne- og likestillingsminister, ønsket hun å dreie fokus vekk fra sin forgjengers arbeid med å bedre fedres vilkår for omsorg til egne barn. I en tale til mannspanelet la hun vekt på: ”Voldelige holdninger og atferd hos menn.” Panelet bet på kroken, og slukte søkke og snøre med. Som dreven feminist vet Ramin-Osmundsen hva som skal til for å nøytralisere. Feminister elsker forestillingen om menns iboende dyriske aggresjon, emosjonelle umodenhet, maktbegjær og hang til å løse konflikter med vold, samt manglende omsorgsevne og ansvarlighet.

Unge politikere som Stokkan-Grande og Heiki Holmås skjønner godt at – om de ypper seg mot Anniken Huitfeldt og kvinnenettverkene på Stortinget – så blir det en brå slutt på politisk karriere. Så de underkaster seg. Mannspanelet mener at menn må ta – kollektivt ansvar for vold mot kvinner. Huitfeldt sier at panelet har gjort et enormt arbeid. Også Ane Stø fra den ekstreme kvinnegruppa Ottar gir sin hyllest.

Panelet vil ha slutt på mannsideal som individualisme, styrke, dominans og kontroll. Hvorfor har Stokkan-Grande søkt seg inn som stortingsrepresentant om han synes at kontroll er noe negativt? Er det ikke nettopp styring, kontroll, styrke og vilje til makt det politiske spillet går ut på?

Demonisering av allianser mellom menn har vært et meget vellykket feministisk prosjekt. Hvem vil vel assosieres med gutteklubben grei? Man har skapt sannhet ut av myten om at kvinnegrupper av alle slag, er noe edelt og altruistisk. Slik har kvinneaktivister bygd opp sterke nettverk i alle lag av samfunnet, ved å ta i bruk de samme maktmidlene menn fordømmes for. Som Ramin-Osmundsens juristkvinneklubb Head and Heart. Vi menn trenger ikke kollektiv skyld i fra servile politikkerspirer. Mannspanelet er bare nyttige idioter for å oppnå kvinnedominans. Vi trenger karer med baller til å tale menns sak, uten å be om unnskyldning.