Mannskamp på avveier
Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg
Menn som vil dyrke offerrollen får neppe sympati – verken fra kvinner eller menn. Det finnes nok av oppgaver mannskjempere kan ta fatt i for å bedre menns stilling som tapere på ulike samfunnsområder. Å erobre offerrollen fra kvinnene, samt innbille seg at det er mulig å posisjonere seg i likestillingsdebatten, røper en naivitet som i beste fall blir usammenhengende og støyende. Valg av mannskampsaker må reflektere modenhet.
Ufarliggjørende
Forsker Runar Døving, som aldri har forsket på makt- og omsorgsforhold på f.eks barnelovområdet, fikk sin kronikk ”Mannskamp for likestilling” på trykk i Aftenposten 14.10.06. Med sitt gjennomførte fravær av refleksjon og presisjon; med sin kunnskapsløshet om barne- og foreldrerettslige størrelser og lovinnretninger, ble reaksjonene deretter. Mange menn feirer imidlertid Døving som sin helt. Forskeren har aldri villet høre på menn som har grunnleggende kunnskaper om barnelovsystemet, og kommer derfor i skade for å proklamere ”retten til delt omsorg”. Som om et slikt absolutt krav kan lovfestes. Hver sak må selvsagt avgjøres individuelt. Så surrete Døving uttrykker seg kan han vanskelig forvente å bli tatt på alvor. Skjønt statsråd Bekkemellem virker imøtekommende, totalt ufarlig som Døvings ytringer er.
Absurd
At menn er overrepresentert på negative livsstilsstatistikker må først og fremst tilskrives menns egne feilprioriteringer. God helse og sunne vaner er personlige valg. Å antyde at høy score på taperkategorier er former for undertrykking blir for drøyt. Likeledes å langt på vei ville gi mannen vetorett i abortspørsmål. Tanken på at en potensielt blivende far skal kunne bestemme om moren skal bære frem barnet, er absurd, slik feministene opplagt imøtegår forskeren. Hva skal barnet få vite om moren som ikke vil ha barnet, når faren som forutsetningsvis tar seg av barnet – uten moren – får valget mellom å fortelle sannheten eller forstille seg overfor et naturlig vitebegjærlig nysjerrig barn som søker kunnskap om sitt opphav? Har vi ikke nok problemer å rydde opp i som det er?
Forbilde til besvær
Når så kjendis Arve Juritzen som har valgt å få barn uten å inkludere barnets mor på likeverdige premisser fremstilles som talsperson og forbilde (Dagbladet 15.10.06), fremstår mannskampen og dens nye helter som parodier på såkalt likestilling. Døvings motstandere blant feministene får for enkelt spill. Hadde forskeren gjort sin hjemmelekse og foretatt analysen av f.eks barnelovens sentrale begrepsstørrelser, kunne kritikken av både barneloven og feminismen fått substans, motsatt den ufarliggjørende effekt utspillene har fått den siste uken. Verken Døving eller Juritzen har engasjert seg i den mer artikulerte virksomheten til menn som bl.a i gjennomarbeidede høringsuttalelser fremmer systematisk kritikk av barnelov og tilrettelegging av diskriminerende rettsspraksis. Mediebildet er misvisende.
Barnefordelingens
dynamikk
En del menn man ikke nødvendigvis trenger kalle ofre eller undertrykte blir gjenstand for diskriminerende holdninger i retts- og rådgivningsapparatet i forbindelse med barnefordeling. Men uten studier av de strukturelle forholdene på dette området, f.eks det ulikeverdige skillet mellom samvær og omsorg, henger ikke kritikken på greipp. Hvorfor er samværsretten ubeskyttet? Hvilken dynamikk i barnefordelingssaker fører til hyppig bruk av overgrepspåstander og samværssabotasje? Her kunne feminismekritikken sprengt grenser, og statsråd Bekkemellem fått problemer med å svare for seg. Et ensidig forstått familievoldsbegrep bidrar også til å stemple menn/fedre som potensielle overgripere. Bevis- og dokumentasjonskravene i barnefordelingssaker blir påviselig svekket.
Sammenhenger
Overdrevent fokus på menns antatte overgrepstilbøyeligheter, ekstrem mørketallsmagi og for øvrig et volds- og omsorgssvikthysteri som også rammer mødre i barnevernsaker er delvis produkter av feministiske strategier. Kunnskapssvikten er ideologisk motivert; i psykonomsamfunnet bidrar også Barneombudet til angiverkulturen, jf kronikk i forbindelse med FNs nye rapport om ”Vold mot barn” (Aftenposten 11.10.06). Skal man først se sammenhenger, er disse mer relevante enn at man får på plass kvinners representasjon i styrerommene før barneloven revideres. Her kunne menn og kvinner funnet hverandre i felles kampsaker overfor et tiltagende hysteri og en fordummende offentlig debatt om alvorlige spørsmål. Fagfolk ville risikere å måtte redegjøre for metodeforutsetninger. Støyen artikuleres.
Egalias brødre og
søstre
Etter hvert kunne vi avvikle kjønnskampen, om enn på andre premisser enn Fett-feministen med det velklingende navnet Bitsch (Aftenposten 20.10.06) ser for seg. Offerretorikken kan byttes ut med positive fremstillinger av kvinner og menn som ressurser for hverandre og de barn vi får. Sammen kan vi gå i tog 8.mai med hovedparolen: ”Endelig frigjort fra offerrollen”. Kvinner med særskilt kompetanse kan hjelpe menn som ellers måtte fristes til å erobre offerrollen til heller å stole på egne krefter. Samtidig kunne vi feire at omsorgen nå endelig er like viktig som makten. Advokater, psykologer og andre tragedieparasitter som har mesket seg med og oppildnet til destruktive barnefordelingssaker kan heller stå i kø på NAVI. Høres ikke dette forlokkende, eller fins det krefter der ute som vil tape på fremskrittet?
Mulighetsbetingelser
Et godt poeng skal imidlertid forsker Døving ha: fokus på kravet om 50/50 foreldrepermisjon. Her kunne systemet virkelig utfordres med tanke på hvilket offer samfunnsøkonomien må foreta for å gi begge foreldre likeverdige muligheter til å ta omsorg for barna. Sosialøkonom Stoltenberg må frem med kulerammen; likestillingsministeren må utarbeide helhetlige konsekvensanalyser av gevinsten for berørte parter, sammenholdt også med barnelovens innretninger. En fullstendig gjennomgang av barneomsorgens mulighetsbetingelser kunne flytte fokuset fra kjønnskvoteringen, og man fikk et sammenligningsgrunnlag som kunne avvikle feministideologiens dogme om ”kjærlig tvang” som nødvendig gode for menn som ikke kan eller vil ta ansvar. Forskerne kunne utvikle redskaper for metodiske tilnærminger for kartlegging, identifisering og eliminering av feilkilder. Kunnskap, kjønn, makt og omsorg i noenlunde likevekt.
Lenins nyttige
idioter
I Dagbladet 07.10.04 hadde jeg et innlegg om mannsdagens utfordringer som fikk journalist Gunnar Thorenfeldt til å ta av. Først i Aftenposten 02.01.05, deretter i Fett nr 1/2005. Thorenfeldt kalte menn som ville forandre barneloven til et mer demokratisk redskap for likeverd ”en gjeng med tapere”, og tilskrev oss motivet å erobre offerrollen. Selv ble jeg kalt Lenin og med et lite forbehold sammenlignet med en massemorder, eller som journalisten uttrykte seg: ”Det er lov å tenke tanken”. Med tanke på hvilken rolle offerideologien har, kan det ironisk nok virke som Thorenfeldt fikk rett. Men bare tilsynelatende.