Mannsdiskrimineringen i omsorgs- og samværstvister

Av Ole-Jacob Abraham, Bergen

Knapt noe i dagens samfunn kan framkalle så sterke følelser som bindingene til egne barn.

Det finnes sikkert mange systemtro mennesker som tviler på det, men fedre kan faktisk ha like sterke følelser for sine barn som kvinner.
Imidlertid ligger det i systemet og lovverket en latent hang til at en kvinne som har daglig omsorg "har rett" i konflikter som oppstår i forbindelse med samlivsbruddet. En rekke lover og institusjoner er skreddersydd for å legge forholdene til rette for kvinnen (den som har daglig omsorg) i samlivsbruddet, mens systemet pålegger far rollen som syndebukken som kan ofres.

De lovene som gir rettigheter til samværsforelderen (i de fleste tilfeller far), beskyttes ikke, og kan oppheves av andre lover. Man kan som mann fratas muligheten til å se egne barn, man kan fradømmes retten til å bo i egen bolig og man kan ruineres økonomisk ved å ta økonomisk ansvar. Man kan også fengsles på grunnlag av ubegrunnede påstander fra mor/samboer. Systemet legger opp til det.
En lov som med letthet kan brukes til å isolere en forelder fra sine barn heter § 43a i Barnelova, som gir lov til "stuttare utanlandsferder". Den kan brukes til å oppheve samværsretten på ubestemt tid, i verste fall for alltid.

Med et økende antall internasjonale ekteskap, blir loven stadig mer aktuell. Å få nedlagt utreiseforbud for et barn, før barnet faktisk er ført ut av landet, er så å si umulig. § 44 av samme lov - om samværsretten - lyder: "Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg". Imidlertid er det ingenting i systemet som beskytter denne retten et barn har etter loven har til samvær med samværsforelder, dersom den som har daglig omsorg går inn for å sabotere den. Men man tvinges av systemet til å betale barnebidrag, uansett om man får samvær eller ikke. Man kan prøve å søke rettferdighet i rettssystemet, men det kan ta årevis.

Bruksrett til bolig

Loven ei kvinne kan bruke til å fravriste mannen hans bolig, er § 68 i Lov om ekteskap. Der heter det: "Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle gis bruksrett til en bolig som helt eller delvis blir overtatt av den andre ektefellen". Bruksretten kan gis i årevis, og gis sjelden for mindre enn ett år. Det finnes ingen måte man kan sikre seg at man får den husleie man etter loven har rett på. Også her forventes man å tålmodig søke rettferdighet i en rettssak en gang i framtida. I mellomtida må man altså betale husleie og avdrag på lån for en bolig man eier, men ikke får bruke.

En kvinne som påberoper seg hjelpeløshet i forhold til å skaffe seg egen bolig etter samlivsbrudd, belønnes for dette av systemet med bruksrett. En mann som har tatt økonomisk ansvar for familien før samlivsbrudd, straffes ved å fratas egen bolig. Samtidig tvinges en arbeidende mann til å betale egne advokathonorar, mens en hjemmeværende kvinne automatisk får innvilget fri rettshjelp. Vanlig advokathonorar er 1000 kroner i timen.

Familievold og krisesentrene

Ei kvinne som hevder seg utsatt for "familievold", belønnes selv om påstandene ikke er sanne: Loven gir hjemmel for å ta ut siktelse og tiltale mot mannen, selv om det ikke finnes beviser, fordi den definerer "familievold" som "menns vold mot kvinner og barn". Ei voldelig kvinnes handlinger kommer ikke inn under loven om familievold. Ei kvinne kan m.a.o. bruke vold mot mannen i familien - uten at dette er "familievold" i ordets juridiske betydning - for å framprovosere en reaksjon fra mannen, som altså automatisk defineres som "familievold".

Krisesentrene - en privat, men statssubsidiert organisasjon med feministisk formålsparagraf - står klare til å skrive bekreftelser om de mest injurierende påstander fra kvinner uten å foreta noen som helst undersøkelser. Bekreftelsene tillates fremlagt i sivilrettslige saker om omsorg - der de egentlig overhodet ikke hører hjemme - for å framstille mannen som skyldig i problemer ved samlivsbrudd. Også Barnevernet lar seg i mange tilfeller prostituere, og kan finne på å skrive hva som helst om en person man "ikke liker trynet på".

Man kan som far gå til rettssystemet for å søke rettferdighet sies det. Men dersom en far må vente i årevis på rettferdighet gjennom rettssystemet, samtidig som 1) hans forhold til egne barn ødelegges, 2) hans tidligere ektefelle etablerer nye forhold i en bolig som tilhører far, men han ikke får bo i, mens han selv 3) ruineres økonomisk av rettsvesenet og manglende kompensasjon for bruksretten - da må det være lov å uttrykke forståelse for at et menneske kan bli fortvilet. Desto mer, dersom man ikke oppnår noe rettferdighet i systemet pga. dets latente mannshat og monopolisering av offerrollen for kvinner.

Jeg våger å påstå at dersom menns (samværsforeldres) rettigheter hadde vært bedre sikret i systemet, ville konfliktnivået ved samlivsbrudd vært mye lavere i de fleste tilfeller og meningsløs sløsing av penger i rettssaker ville kunne unngås.