Jeg blir grovt sjikanert av Rita Lønnebotn

Av Ole-Jacob Abraham, ettbarnsfar

I VG i dag kunne jeg lese en artikkel om Rita Lønnebotn, som føler seg grovt sjikanert av meg. Rita har helt åpenbart ikke fått med seg at jeg føler meg grovt sjikanert av henne.

Rita Lønnebotn sier "Det er en belastning og veldig opprørende å bli utsatt for så grov sjikane. Jeg mener både mannen som har skrevet artikkelen, og nettstedet som har publisert det, går langt over streken". Vel, den samme mannen (undertegnede) føler det som en belastning og veldig opprørende å bli utsatt for grove, sterkt injurierende og grunnløse beskyldninger og sjikane fra Rita Lønnebotn. Jeg mener Rita Lønnebotn og Krisesenteret i Bergen går langt over streken.

Forstår ikke Rita Lønnebotn at også jeg (og andre menn) kan føle det opprørende og urettferdig å bli beskyldt for noe man ikke har gjort? Har ikke jeg (og andre menn) i et demokratisk samfunn lov til å gi uttrykk for dette? Skal jeg avskjæres fra å gi uttrykk for min mening, fordi Rita Lønnebotn uten grunnlag har stemplet meg som en voldsmann?

For øvrig er Rita Lønnebotn en person som søker offentlighetens lys i forbindelse med sin jobb på krisesenteret, bl.a. i artikler som har stått på trykk i BA. (http://www.ba.no/nyheter/article827296.ece) Da må hun selvsagt tåle at det også blir satt kritisk lys på henne og krisesenterets virksomhet, slik for eksempel Forum for Menn og Omsorg gjør. Det følger naturlig av at vi lever i et åpent og demokratisk samfunn.

I VG påstår journalist Geir Fragell at Lønnebotn "stemples som udugelig og mannsfiendtlig". Jeg foreslår at både VG-journalisten og Lønnebotn leser artikkelen en gang til: Ordene "udugelig" og "mannsfiendtlig" har jeg ikke brukt. Det jeg derimot har gjort, er å påpeke en del beviselige fakta i saken, som Rita Lønnebotn valgte å overse fullstendig, (sannsynligvis fordi hun ikke gjorde noen undersøkelser om saken), da hun skriftlig bekreftet at jeg har en voldelig personlighet - hvilket jeg ikke har. Dersom Lønnebotn (eller journalisten) mener at hun i lys av disse beviselige fakta fremstår som "udugelig og mannsfiendtlig", er den en vurdering de selv har gjort - ikke noe jeg har sagt eller skrevet.

Det gjøres også til et poeng at det er publisert et bilde av et barn, som gjør at barnet og mora kan gjenkjennes. Hvorfor er dette et problem, når mor selv har identifisert seg i saken? I avisa BA i Bergen stod det 19. januar 2004 på trykk en artikkel, der denne kvinnen (i papirutgaven) selv står frem med fullt navn. (http://www.ba.no/nyheter/article850596.ece) Det er også publisert et bilde av meg og min sønn der. Hva har Forum for Menn og Omsorg da gjort, som ikke BA alt har gjort? Hvorfor ringer ikke journalist Geir Fragell til BA-redaksjonen med kritiske spørsmål om "Vær varsom"-plakaten? For eksempel: - Hvordan kan BA forsvare å publisere bilde av et lite barn, sammen med artikkeltekst på en måte som gjør at både far, mor og barn lett kan bli identifisert?

Det mistenkeliggjøres at bekreftelsen fra Rita Lønnebotn på Krisesenterets brevpapir offentliggjøres på nettsida til Forum for Menn og Omsorg, til tross for at både barnas og mors navn er sladdet. Mitt og Rita Lønnebotns navn er ikke sladdet. Hva er da galt med dette? Kan ikke Rita Lønnebotn stå for det hun har skrevet om meg? Er det "sjikane" at hennes såkalte "bekreftelse" publiseres, slik at flere enn meg kan ta stilling til hva det er krisesentrene egentlig driver med?

Føler Lønnebotn seg sjikanert av Riksadvokaten, som vurderte at hennes "bekreftelse" ikke tilførte saken noe nytt og anmeldelsen mot meg med rette var henlagt? Juridisk er ikke Rita Lønnebotns ord verdt ei sur sild - det har påtalemakten vurdert, ikke jeg.

På NRK Dagsrevyen 16. januar 2005 hører jeg at Rita Lønnebotn er redd for at hun er "overvåket". Nå er det selvsagt hun selv som er offeret, fordi noen våger å kritisere hennes og krisesentrenes arbeidsmetoder. Jeg har aldri sett Rita annet enn på et bilde i avisa, jeg har aldri snakket med henne. Likevel har jeg fått meg forelagt et papir der hun skriver en masse usannheter om meg. Det reagerer jeg selvsagt på, uten at det betyr at jeg har overvåket henne.

Har virkelig ikke Rita Lønnebotn forståelse for at jeg føler meg krenket når hun, som aldri har vært innom dørene i mitt hjem og aldri har sett meg eller snakket med meg, beskriver meg som voldelig og mitt ekteskap som en klassisk mishandlingshistorie? Rita Lønnebotn lot seg bruke i et forsøk på å fremme straffesak mot meg på falskt grunnlag. Lønnebotns handlinger er faktisk straffbare etter straffelovens § 168 (falske anklage) og §§ 246-248 (ærekrenkelser). Forum for Menn og Omsorg erfarer en rekke slike saker, der krisesentre bistår mødre med å fremme falske anklager i direkte sammenheng med samlivsbrudd og barnefordelingssaker.

Jeg skulle ønske Rita Lønnebotn for et øyeblikk kan slutte å tenke på seg selv og andre kvinner som permanente offer for onde menn, og vurdere muligheten for at kanskje jeg og andre fedre faktisk ikke er voldelige, men med letthet kan utsettes for falske anklager i barnefordelingssaker. Kan det være at enkelte mødre bruker anklager for å sverte far og vinne barnefordelingssaken, få bruksrett på leilighet ved hjelp av besøksforbud osv?

Det kunne sikkert være av interesse for Rita Lønnebotn å vite at fra samme hold som hun fikk "informasjon" om meg, kom flere beskyldninger om mangt og meget, stort og smått. Bl.a. ble jeg beskyldt for å ha planer om å flytte til Oslo eller utlandet - underforstått: Da ville jeg selvsagt ikke kunne ha daglig omsorg for min sønn. Jeg er også beskyldt for å ville kidnappe sønnen min fordi jeg hadde tilgang på passet hans (betalt av meg) - som begrunnelse for total samværsabotasje fram til barnefordelingssaken kom opp i retten. Vel, to år senere bor jeg fremdeles i Bergensområdet hvor jeg er født og oppvokst og har vært folkeregister-registrert hele mitt liv. Etter en kostbar rettssak har jeg også fått bekreftet min og min sønns rett til kontakt med hverandre - en rett som før øvrig er fastslått i FNs menneskerettighetskonvensjon og FNs barnekonvensjon. Jeg ser nå min sønn hver uke og disponerer passet hans, likevel har jeg altså ikke kidnappet ham. Kan det være at jeg kanskje heller ikke er voldelig?

Hvor mange beviselig falske beskyldninger og påstander kan en kvinne fremme, før dagarbeidere på krisesentrene begynner å ane ugler i mosen? Har krisesentrene i det hele tatt noen som helst form for system for å luke ut reelle beskyldninger fra falske? Skal jeg dømme utifra min egen erfaring med Krisesenteret i Bergen og Rita Lønnebotn, må svaret bli et entydig og rungende nei. Tvert imot: Krisesentrene lar seg bruke til å sverte fedre i barnefordelingssaker og bidrar til å sabotere samværsretten.

Hele poenget med å stå fram på denne måten, er å vise hvordan krisesentrene arbeider i enkelte situasjoner. Det er ikke et forsøk på å underslå at noen kvinner er utsatt for vold og kan ha behov for krisesentrenes tjenester. Omfanget av volden og behovet for hjelp tror jeg imidlertid i aller høyeste grad kan diskuteres. Hva dagarbeidere ved krisesentrene skriver og gjør er umulig å belyse, dersom ikke fedre også står fram og forteller om sine erfaringer med denne bevegelsen som etter eget utsagn er feministisk. Dersom krisesentrene ønsker å gjøre noe for de kvinner som virkelig er utsatt for vold, burde første prioritet være å få bort de kvinnene som bruker krisesenterordningen for å posisjonere seg i barnefordelings- og skiftesaker ved samlivsbrudd. Disse kvinnene undergraver krisesentrenes troverdighet.

Til slutt vil jeg gjerne få opplyse Rita Lønnebotn om at jeg etter rettsgyldig avgjørelse har god kontakt med min sønn hver uke. Den kvinnen som jeg angivelig var ute etter å ta av dage, og som Rita mente trengte besøksforbud og voldsalarm som vern mot meg, lever i beste velgående - uten noensinne å ha fått gjennom noe besøksforbud eller utlevert noen voldsalarm, og uten noensinne å ha vært utsatt for noe som helst fra meg. Mon tro hvorfor Rita, hvis dine påstander om meg var korrekte?

For øvrig er Forum for Menn og Omsorg er demokratisk nettsted, der for eksempel Rita Lønnebotn kan komme til motmæle med artikler, dersom hun føler seg urettferdig behandlet eller omtalt.