Rita Lønnebotn og Krisesenteret i Bergen

 

Ole-Jacob Abraham

Rita Lønnebotn er dagarbeider ved Krisesenteret i Bergen. Rita vet mye om meg. For eksempel vet Rita at mitt treårige ekteskap var "en klassisk mishandlingshistorie".

Hun vet at jeg er "fysisk voldelig, veldig kontrollerende" og at jeg nektet kona mi å ha kontakt med eller besøk av venner. I tillegg vet Rita Lønnebotn at jeg er "veltalende og overbevisende" i min "fremstilling av "sannheten" til dem jeg måtte snakke med: det være seg nære venner eller andre". Rita vet også at jeg har slått min tidligere kone "på åpen gate" og at jeg har "slått kvinnens datter". Rita visste også at hun ville trenge voldsalarm og besøksforbud når hun flyttet fra Krisesenteret.

For Rita Lønnebotn vet helt åpenbart at jeg - Ole-Jacob Abraham - er et menneske med en ekstremt voldelig og ondskapsfull personlighet. På Krisesenteret i Bergen skrev Rita en bekreftelse på dette.

Jeg er imponert over Rita Lønnebotn. Hun vet svært mye om meg. Og det til tross for at hun aldri har sett meg eller snakket med meg. Rita og jeg bor i samme by og har faktisk noen felles kjente, men Rita spurte ikke dem om min personlighet da hun skrev bekreftelsen. Hun spurte heller ikke noen av familiens nærmeste venner. Nei, for å være sikker på at alt skulle bli helt rett, hørte hun bare på en eneste person: Den kvinnen som beskrev meg slik på Krisesenteret. Men dette var til gjengjeld en kvinne hun hadde kjent i nesten 24 timer.

Påstandene hadde denne kvinnen tidligere fremmet overfor politiet. Da hadde hun i følge Rita også hevdet at jeg hadde "bitt henne i kinnet og at hun hadde blåmerker på håndleddet", men at "dette ikke hadde blitt registrert på skikkelig måte". Jeg har selv lest politianmeldelsen, og kan bekrefte at der ikke finnes noen henvisning til verken bitt eller blåmerker blant nedtegnelsene av de mange feil og synder jeg hadde begått i løpet av ekteskapet. Det var nok min feil. Jeg hadde gjort så mye galt, at politiet ikke rakk å skrive ned alt.

Jeg skjønner godt at Rita er misfornøyd med politiet. Det er bra Rita kunne bistå ved å skrive ned de av mine synder politiet glemte å notere. Rita lot seg heldigvis ikke affisere av at kona mi ikke hadde et eneste bite- eller blåmerke da hun kom til Krisesenteret. Politiet distraherte henne heller ikke med bildene de tok av bitemerket på armen min den dagen, eller legeattesten fra Bergen legevakt som stadfestet dette. Rita brukte bare sunn fornuft og gikk nok ut fra det alle vet - ingen kvinner lyger om overgrep.

Jeg skjønner også at Rita er skuffet over meg: Tre uker før anmeldelsen hadde jeg nemlig sendt en separasjonssøknad for å skille meg fra denne kvinnen. Jeg truet. Med skilsmisse. Rita er nok også skuffet over ekteskapsloven §§ 19-25. Disse lovparagrafene gir meg tillatelse til å søke separasjon og skilsmisse. Og det til tross for at jeg er mann! Her har nok kvinnebevegelsen forsømt å tette igjen et smutthull som gir menn makt.

Rita konkludere med at "kvinnen ikke er blitt tatt på alvor hos politiet". Riktignok ble jeg kastet på glattcelle uten at noen kunne si meg hvorfor, men det kan vel knapt kalles alvorlig? Etter hvert fikk jeg vite at det var fordi kona hevdet jeg var psykisk syk og ute etter å drepe henne, at hun forlangte at politiet skulle ta fra meg nøkkelen til leiligheten min, gi henne voldsalarm og nedlegge besøksforbud. Men i og med at jeg ikke straks ble fengslet for 21 år uten tiltale og dom, kan det jo forstås hvorfor Rita ble litt skuffet over politiet. Jeg fikk sågar beholde nøkkelen til leiligheten min, trass i at jeg ikke hadde mer enn usle 5000 kroner i månedlige utgifter på den. Ikke en gang et lite besøksforbud fant politiet grunnlag for å ilegge meg. Kona fikk heller ingen voldsalarm - trass i at jeg er mann.

Dette har nok nøye sammenheng med politiets perverterte arbeidsmetoder. Og i motsetning til hva Rita gjorde, hadde politiet den hårreisende frekkhet å innhente mitt synspunkt på påstandene i anmeldelsen - til tross for at jeg jo er mann og dermed selvsagt voldelig. (Man trenger da ikke å spørre om slikt når en kvinne alt har bekreftet det?!) Dette har nok også skuffet Rita, for da måtte jo politiet ta hensyn til meg, og at jeg ikke hadde den samme oppfattelsen som den som anmeldte meg.

Ondskapsfull, "veltalende og overbevisende" som jeg er, klarte jeg å innbille politiet at jeg verken er psykisk syk eller har til hensikt å drepe min tidligere kone. I det hele tatt var jeg så freidig at jeg våget å si at jeg hadde søkt separasjon bare tre uker i forveien, at kona mi mislikte dette trass i at hun bodde i leiligheten min på min kostnad, og at hun dagen før hadde knust en kopp i hodet på meg like før hun gikk til politiet og sa jeg var voldelig. Politiet - som heldigvis er med i sammensvergelsen oss menn i mellom - registrerte i avhørspapirene at jeg hadde kutt i hodebunnen som det blødde fra. Til og med de kvinnelige politibetjentene ble tvunget til å gå med på dette. Bergen legevakt lot seg også lure til å bekrefte kuttmerket med legeattest. For å toppe det hele, påstod jeg at jeg ikke hadde gjort noe straffbart, trass i at jeg altså faktisk har et mannlig kjønnsorgan.

Til ytterligere frustrasjon for Rita, har jeg unnlatt å ta eksen min av dage bare for å skjule mine egentlige hensikter.

Jeg har ikke en gang oppsøkt denne kvinnen en eneste gang, bortsett fra når jeg skal se min sønn. I og med at jeg er mann og voldelig, bryr jeg meg selvsagt egentlig ikke om å ha noe kontakt med min sønn. Jeg er egentlig bare ute etter makt. Jeg er nok litt avstumpet når det gjelder barn og omsorg og slikt. Dette vet nok sikkert Rita Lønnebotn og Krisesenteret mer om.

Derfor gjorde det ingenting da den fraseparerte kona mi ikke lot meg få se min sønn i ni måneder. Fordi jeg synes det er så gøy med rettssak og ellers har mye penger å rutte med, brukte jeg likegodt 100.000 kroner på en barnefordelingssak da jeg ble nektet kontakt med ham. Og det til tross for at jeg ikke en gang kunne ramme henne økonomisk: Hun hadde jo fri rettshjelp siden hun ikke arbeidet, men ble forsørget av meg og bodde i min leilighet. (Jeg hadde heldigvis økonomisk makt over henne.) I denne rettssaken stilte Rita seg til disposisjon for å forklare hvor ondskapsfull og voldelig jeg er, siden ingen av de nære vennene våre noensinne i løpet av den tre år lange "klassiske mishandlingshistorien" i ekteskapet vårt hadde sett noe vold de kunne vitne om. Jeg hadde sågar truet min tidligere kjæreste til å stille opp i retten med den usannsynlige dekkhistorien at jeg - en mann - ikke er voldelig!

Siden jeg på det viset klarte å manipulere hele systemet og sabotere beskyttelsen av min stakkars, fraskilte kone, ble det inngått et rettsforlik. Nå plages jeg dessverre av hyppig kontakt med min sønn hver eneste uke. Det må jo til for å overbevise folk om "sannheten".

Rita vet jo godt hvor flink jeg er til det…

Ole-Jacob Abraham, ettbarnsfar