av fars argumenter?

Av Frida Buschmann, Bærum

I et leserinnlegg (den 4/9-00 i Budstikka) forteller ”Barnløs far til to” at ”dommeren lo åpenlyst av meg og mine argumenter” i saken om barnefordeling. Farens beretning om sitt ti-årige slit for å få normal kontakt med sine to barn er hjerteskjærende nok. De fleste normale voksne mennesker - og spesielt foreldre – får frysninger på ryggen av hans historie. Men toppen nås vel i hans omtale av dommeren. Kan dette være mulig i rettstaten Norge 2000 år etter Kristus? Er det grunn til å tvile på det som ”Barnløs far til to” skriver?           

Umiddelbart virker innlegget troverdig – og spesielt fordi ”barnløse” fedre forteller om tilsvarende møter med dommer i norsk rettsvesen. Dommere som flørter åpenlyst med motpartens advokat, ler åpenlyst av faren og hans argumenter, og håner ham i rettsmøtet. Dette er svært graverende og gir grunn til å reise flere spørsmål. Ikke minst fordi disse sakene går for lukkede dører må det stilles spørsmål ved fedrenes rettssikkerhet. Mange påtar seg store utgifter, og legger ned stor personlig innsats i sine forsøk på å sikre sine barn  retten til samvær med sin far – noe som Barneloven og andre fine dokumenter tar som en selvfølge.           

Mens de fleste barn får lov til å ha en far så lenge faren er godtatt av moren, kan samværsnekt og samværssabotasje bli innført i samme sekund som moren får øye på en annen mann. Dette går naturligvis sterkt ut over barn. I det ene øyeblikket har de en omsorgsfull far som gjør alt han kan for å gi dem en god barndom og oppvekst, og i neste øyeblikk opptrer det plutselig en fremmed mannsperson som erstatning for den faren de er glad i – en person som tilegner seg farens barnebidrag og eller vanskeliggjør forbindelsen mellom barna og deres far.           

Dette bør dommeren vite litt om og forsøke å forstå. Men hvor stiller dommeren seg? På barnets side? På farens side? På morens side? Eller kanskje på stefarens side? Eller toer dommeren sine hender, stiller seg likegyldig til barnas skjebne og bare feier sakene gjennom med mer eller mindre vilkårlige avgjørelser (samme som forrige gang e l) – og noen hånlige slengbemerkninger med på veien til den tapende faren? Hvem skal ordne opp i dette? Finnes det lover som regulerer dommeres adferd i retten hvor menneskeskjebner avgjøres? Mange fedre har ikke råd til å gå videre med sine saker til høyere trinn i rettsapparatet. Dermed blir fedrene i praksis rettsløse mens mødrene kan velte omkostningene over på skattebetalerne.

Hvor kan en dommers adferd innklages – når han håner en far i lukket rett? En enkel måte å få løst dette på er å åpne retten og slippe pressen til. Da får også dommeren noe å forholde seg til. Og barna? Mange barn er beviselig glad i sin far. De savner ham og vil gjerne være sammen med ham, men dette blir ofte effektivt nektet av en dommer. Dersom moren blir tildelt daglig omsorg for barnet, og flytter med sin nye samboer til en annen del av landet eller til utlandet vil kontakten med faren bli brutt eller ødelagt. Tar dommeren hensyn til barnets beste? Eller er det andre hensyn som veier tyngre. Kanskje en eller flere dommere føler seg kallet til å gi sitt syn på dette?           

Eller må dommerens bidrag til mange barns ulykkelige barndom uten sin far i nærheten – tas opp på høyere plan? Den situasjonen som nå råder, kan lett føre til en sviktende tiltro til rettsvesenet. Og det kan bli farlig – svært farlig! Da kan vi lett få russiske tilstander.