Likeverd eller konflikt?

Av Heidi Renate Bahr

 

Dersom det ikke foreligger forhold ved en av foreldrene som tilsier at en av foreldrene bør ha den daglig omsorgen alene (vold/ overgrep/ rus/ personlighetsavvik el.l), må begge foreldrene være å anse som gode omsorgsgivere på likeverdig grunnlag.

I Barneloven står at barn har rett til god kontakt med begge sine foreldre, og dersom forholdene ellers gjør det mulig å praktisere delt omsorg, vil dette både være i tråd med ordlyden i Barneloven og derved å anse som ”barnets beste”.

 

At likeverdig foreldreskap/ delt omsorg ikke er norm i Barneloven, og retten i dag er forhindret fra å idømme delt omsorg mot den enes vilje kan derfor være i strid med både Barneloven og Likestillingsloven § 3.

Det finnes ikke hindringer i barneloven som forhindrer retten i å idømme 50 % samvær, men denne muligheten benyttes sjelden. Argumentene som benyttes er ofte at konfliktnivået er så høyt, og at samarbeidsklimaet mellom foreldrene dårlig, noe som igjen benyttes for å argumentere mot at en delt omsorgsløsning er til ”barnets beste”.

 

Men en av årsakene til at konfliktnivået er så høyt og samarbeidsklimaet så dårlig, er vel nettopp at foreldrene ikke blir anerkjent på likeverdig grunnlag etter samlivsbrudd?

En annen årsak til det høye konfliktnivået er bidragsregelverket. Lovgiver har eksplisitt sørget for at lovteksten er kjønnsnøytralt utformet, men praktiseringen av regelverket er i strid med både Barneloven og Likestillingsloven § 3 tredje ledd (indirekte diskriminering).

En tredje årsak er at det kun er den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg, som er berettiget til de offentlige økonomiske støtteordningene.

En kan derved lett tenke seg at hovedårsaken til foreldrenes konflikt om barna er av økonomisk karakter, hvor den ene vil ha mest mulig penger, og den andre vil unngå å bli ruinert.

Man kan også lett tenke seg at påstander om vold/ overgrep kan bli fremsatt i ”kampen om barna”, for å legitimere handlinger som f.eks. samværssabotasje, all den tid det ikke er særlig legitimt å innrømme og ha et økonomisk motiv.

 

Og når saken når rettsapparatet blir det høye konfliktnivået, dårlige samarbeidsklimaet, påstanden om vold/ overgrep og ”hensynet til barnets beste”, ofte brukt som argumentasjon av både sakkyndige og dommer for å forhindre at foreldrene blir anerkjent på likeverdig grunnlag.

Konflikten kan derved fortsette. Domstolenes ressurser kan fortsatt brukes på flere hundre barnefordelingssaker i året. Sakkyndige kan fortsette å skrive sine (som oftest meningsløse) rapporter. Politiets ressurser kan fortsatt brukes til å etterforske falske voldsanklager. Barnevernets o.a. ressurser (mis)brukes i foreldrekonflikten. Samfunnet får flere gjeldsslaver, og barn og foreldre blir fortsatt skadelidende!

Så hvordan kan det hevdes at én ”hovedomsorgsgiver” og én ”samværsforelder” er til beste for barnet i saker der begge foreldrene er å regne som gode omsorgsgivere?

 

Det vil være en enkel sak å både innføre delt omsorg som normativ lov etter samlivsbrudd, samt ellers tilpasse bidragsregelverk og øvrige offentlige økonomiske støtteordninger til dette.

Det vil også være en enkel sak å styrke meglingsordningen til også å gjelde hjelp til å løse praktiske problemer ifht. gjennomføring av avtalen, juridisk bistand ifht. f.eks. deling av reisekostnader og økonomisk oppgjør, samt gitt foreldrene tilbud om økonomisk rådgivning i avtaleprosessen. 

 

I barnefordelingssaker hvor det fremkommer påstander om vold, overgrep, rusmisbruk, personlighetsavvik e.l., vil det av hensyn til rettssikkerheten naturlig nok være behov for et tverrfaglig samarbeid i utredningen, i tillegg til sak- og/ eller fagkyndig kompetanse.

Som et ressursbesparende tiltak for fagfolk oppnevnt av retten, og for å styrke rettssikkerheten, er det foreslått en ”fellesjournal” hvor data fra forskjellige instanser fortløpende blir overført elektronisk til Helsetilsynet, og disse hentes ut til bruk i utredningen.

 

Av hensyn til barna bør imidlertid delt omsorg snarest innføres som normativ lov, for praksis i dag er i strid med både Likestillingsloven og Barneloven.

Sett i lys av at det ofte fremkommer påstander om vold/ overgrep i barnefordelingssaker, er dagen praksis også til dels i strid med den alminnelige juridiske oppfatningen om at ”en person er uskyldig til det motsatte er bevist”.