Lang vei til likestilling

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
I et innslag på NRK Dagsrevyen 14.11.08 om lang reisevei for barn som praktiserer delt omsorg fra foreldrene, ble det uttrykt stor bekymring fra spesielt skoleledelse. Opptil 150 kilometers reisevei ble nevnt, flere timer med buss og taxi til og fra skolen for at foreldrene skulle få oppfylt sin rettferdighet. Inspektører og fylkeskommunale byråkrater brukte ikke ordet barnemishandling, men det var ikke langt unna. Slik kunne det tilsynelatende virke. Ingen barn ble spurt.

 
For balansens skyld kanskje ble en far som forsvarte reisingen intervjuet. Han mente summen av ordningen var positiv tiltross for den lange veien, og som han sa: ”så får onga tid tell å vara for sei sjølv ei stund”. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. I innslaget ble det også skapt inntrykk av at taxiregningen betales av det offentlige, det vil si av dine og mine skattepenger. Det kan dermed virke som at barn med foreldre som praktiserer delt omsorg får sine reiseutgifter dekket, mens det for samværsbarn med lange reiseveier til og fra samvær, er overlatt merogmindre stridende foreldre å bli enige om fordelingen av reiseutgiftene.

 
Innslaget kunne virke som en kritikk av en ordning som belaster barn med ekstra reisevei og som tar fra dem verdifull fritid. Innslaget kunne også tolkes i retning av kritikk av ordninger som skaffer samfunnet ekstra utgifter. Men NRK er som kjent en objektiv og nøytral medieinstans finansiert av dine og mine lisenspenger. Mediegiganten besitter betydelig kompetanse på fremstilling og dramaturgi i grenselandet mellom form og innhold. Å tilrettelegge for en skjult ideologisk agenda må man ikke mistenke NRK for. Det skulle tatt seg ut.

 
Tilbake i Dagsrevystudio sier nyhetsankeret omtrent følgende: ”Eit utval som har sett på barnelova har foreslått å begrensa muligheita til å flytta utan den andre forelderen si godkjenning etter samlivsbrudd. Lova har vore på høyring og skal no handsamast”. Sitert etter hukommelsen med forbehold for feilkilder hva betreffer skille mellom referat og tolkning. Med denne vendingen får oppslaget en ytterligere dimensjon: Begrensning av fri flytterett må til for å hindre at barn blir pakkeposter på den lange og slitsomme reisen for å oppfylle voksnes likestillingstenkning. Hvis ikke foreldrene skjerper seg. Skikkelige skilte folk blir dessuten enige, selv systembetingete og tilrettelagte motsetninger er foreldrenes ansvar å ordne opp i. Kanskje var det dette NRK allikevel ville lure inn mellom linjene?

 
NRK forteller oss indirekte at lovendringer kan begrense den fokuserte reisingen, vel og merke for de som på liv og død må praktisere delt omsorg. For de som av andre grunner praktiserer slitsomme samværsordninger sies det intet om. Verken foreldre eller barn blir spurt om lange reiser i forbindelse med samvær, minst av alt samvær idømt av et rettsapparat som er bundet av eksplisitt lovforbud til å velge bort delt omsorg som alternativ. I verdens mest likestilte land, jf en nylig fremlagt rapport. I Norge er det nedprioritert å ville likestille mor og far. Familierettsguruene Lucy Smith og Peter Lødrup (2006) skriver i læreboken som også brukes som kilde for lovutvalg at ”Det er ikke plass til likestillingshensyn ved siden av barnets beste”. Ved siden av. Ingen har spurt barna om deres oppfatninger om rettferdighet og likestilling. Pussig nok. Eller?

 
Avtalefriheten forhindrer verken delte eller skjeve omsorgsløsninger, foreldre kan velge å bli enige. I (barne)lovrevisjonene ligger det stadige forsøk på å begrense prøvelsesrett og råderett over tvistegjenstandene. Samtidig som det skapes inntrykk av at det skjer endringer til det bedre. De vanskelige sakene reguleres imidlertid av dårlig skjulte kjønnsfordommer og kunnskapsløshet omkring hyppig forekommende fenomener som falske voldspåstander og foreldrefiendtliggjøring. Kjønnspolitiske føringer vil ha det til at samværsretten står for sterkt. Samværsretten er fortsatt ubeskyttet. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) vil oppheve forbudet mot rettslig idømming av delt omsorg, men forsømmer anledningen til å gjøre delt omsorg til norm, regel og prinsipp slik at begrensninger av flytting blir gjensidig, og ikke ensidig en potensiell straff for kvinner opptatt av sine handlingsrom.

 
I overgangen mellom sivilstandsregimene er det store lovtomme rom juristene i departement og domstoler ikke kan eller vil gjøre noe med. I verdens mest likestilte land. Når mødrene, barneombudet og rikspsykolog Magne Raundalen på opphøyet plass i Tidsskrift for norsk psykologforening (nr 10, 2008) går imot regulering av fri flytterett, påpekes korrekt nok at flytteforbud ikke gjelder for samværsfedre. Men ingen nevner hvilke lovtekniske nivåer myndigheter har forsømt å utrede med tanke på å likestille omsorgs- og samværsregimene. Balansen mellom rett og plikt som ligger i felles ansvar kan gjøres til norm, regel og prinsipp. Med enkle grep. Vi kommer nok dit en gang. Men veien er lang og krokete.