Advokatene Hånes og Matre går 20 august i rette med advokat Flatebø sin kronikk i BT (”Menn holdes for narr”) hvor han fremlegger sine observasjoner fra 22 menn sine erfaringer ved samlivsbrudd. Flatebø bringer med denne kronikken frem at det i slike saker ikke er noen automatikk i at det er kvinnen i forholdet som er den forulempede part. 

Hånes og Matre sitt svar på dette er å fremlegge et allerede svært godt dokumentert syn at noen menn begår vold i ekteskapet. Hva Hånes og Matre derimot ikke gjør, er å diskutere om Flatebø har rett i det han fremlegger, eller om han lyver: at noen kvinner ved samlivsbrudd, er den aktive parten som i utgangspunktet er årsaken til bruddet. 

Videre at det i disse sakene er kvinnene som, uten mannens vitende, posisjonerer seg på ulike vis for å vinne den påfølgende saken.  Hånes og Matre sitt svar blir dermed irrelevant, deres svar repeterer bare noe som vi allerede vet svært godt fra media. De fremholder implisitt dette: Kvinnens automatiske offerrolle; at kvinnen alltid er den forurettede og uskyldige part. Fremholdt som en Sannhet.

Flatebø sin kronikk er et oppgjør med denne forutinntatthet, han hevder indirekte at dette svært utbredte synet er feil.. Hånes/Matre sitt tilsvar utgjør derimot et forsøk på sensur av Flatebø sin kronikk. Dette sier de indirekte gjennom at de hevder Flatebø ”vil kunne bidra til at kvinner nøler med å oppsøke krisesentre…”. Dermed sies det altså at Flatebø ikke burde ha skrevet sin kronikk. Hvorfor? 

Tar samfunnet skade av å få vite dette? Er det automatisk farlig at folk blir opplyst om at også kvinner kan oppføre seg nedrig og umoralsk? Er det virkelig sant at det alltid er kvinnen som ved samlivsbrudd er den uskyldige, forurettede og skadede parten? 

Jeg ser tvert imot Flatebø sin kronikk som et sunnhetstegn ved at den motsier en skadelig ensidighet. For det første uttaler han seg ikke generelt, han åpner for at både menn og kvinner kan ødelegge for sin motpart, at både kvinner og menn kan være vonde, ødeleggende og destruktive i et forhold. Ved at han henviser til kun 22 reelle saker. Og dermed bidrar han til en motvekt mot denne svært utbredte feiloppfatningen: at.det er alltid er mannen som er den skyldige. 

Samfunnet har på ingen måte vondt av å innse at også kvinner kan ”oppføre seg jævlig”. Dermed har både Flatebø på den ene siden og Hånes/Matre på den andre siden, rett rent faktamessig. Men poenget er at Hånes/Matre sitt tilsvar ikke sier noe nytt, de bare gjentar noe som på forhånd er godt kjent. Og de forsøker på å fremstille Flatebø sin kronikk som skadelig, og å sensurere den. Det er tvert imot Flatebø sin kronikk som er den nødvendige og som sier noe nytt, og Hånes/Matre sin kronikk som er unødvendig. M.a.o. det er sunt og positivt dette kommer frem: at både menn og kvinner kan være årsaken til, være den skyldige ved samlivsbrudd.

(Debattinnlegg på trykk i Bergens Tidende 26.08.08)