Kvinner, sinnslidelser og politikk

Av Jon

Jeg viser til forrige måneds kronikk av Kjell Schevig og påfølgende debatt med Aud Dalsegg og Grethe Nordhelle. Temaet er om kvinnelige psykopater underrapporteres, og om fagfolk opptrer kjønnspolitisk nøytralt. Jeg vil kommentere dette med en selvopplevd historie:

Jeg var gift med en kvinne i 14 år som gradvis utviklet sinnslidelsen psykotisk paranoia, noe som til slutt endte med tvangsinnleggelse og fradømmelse av omsorgsrett. Fem år før dette skjedde ønsket hun skilsmisse for å kunne flytte med barna, fordi hun trodde barna var mobbet, forfulgt og overvåket. Etter hvert ble også undertegnede pedofil, og hele saken havnet i retten som en barnefordelingssak, hvor utgangspunktet var at barna (to døtre på 10 og 12 år) ikke ønsket å flytte med moren.

Sakkyndig psykolog for Frostating Lagmannsrett, rapporterte omfattende manipulasjon fra morens side og anbefalte derfor Lagmannsretten å gi meg den daglige omsorgen. Status Quo prinsippet, hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt, barnas vilje og morens erklærte hensikter talte også for en slik løsning. Men her tar saken en klassisk vending:

Psykologen betror meg at ekskona har en personlighetsforstyrrelse, men at hun ”ikke har lyst til å skrive det i rapporten, fordi hun jo tross alt er kvinne og mor!” og at hun heller vil forsøke å ”si det i retten”. Det gjorde hun, men til ingen nytte; i et argumentativt bukkeritt gir den kvinnelige Lagdommeren omsorgsretten til moren.

Deretter brøt moren en rettslig pålagt samværsavtale i tre år, med barnevern og rettsvesen som passive tilskuere, og tre år senere ble hun altså tvangsinnlagt. Da ringer barnevernet meg for å informere om at jeg har to psykisk hardt skadde barn, den ene livstruende, og for å be meg om å ta meg av dem. Dette tok det meste av døgnet mitt de neste fire årene, og barna er i dag fungerende, men for familien som helhet er kostnadene depresjoner, angst, anoreksi, uførhet, fattigdom og arbeidsløshet. En familie som før hendelsen besto av to suksessrike akademikere og to veltilpassede barn. Det hører også med til historien at hele systemet, fra rettsvesen, helsevesen, barnevern til NAV, fraskriver seg ethvert ansvar.

Det hersker liten tvil om at både denne og liknende avgjørelser, både av psykologer og jurister er tuftet på rene kvinnepolitiske premisser. Vi får på denne måten et mer kvinnepolitisk korrekt samfunn, men i det lange løp tjener dette regimet verken kvinner, menn eller barn.

Publisert i Adresseavisen 21.05.08