Kvarans kvasi-forskning


Av Kjell Schevig

I Adressa 13.02.08 advarer Førstelektor Inge Kvaran mot delt bosted, og sier at: ”Grunnen til at det er mor som oftest får hovedomsorgen, er jo at de ikke tok ansvar mens de var gift". Gir Kvarans forskningsfunn ham akademisk belegg for slik generalisering?  Kvaran har konkludert etter å ha intervjuet 12 barn, rekruttert igjennom sosialkontor, pp-tjeneste eller rusomsorg. Regner Kvaran slike belastede studieobjekter som et representativt utvalg av norske skillsmissebarn?

Kvaran har lite tro på fedre. Han utaler seg nedsettende om samværsretten. Han fremmer kjønnsfordommer og legitimerer udokumenterte mistanker om overgrep. Kvaran støtter sågar barnevernets oppfordring til samværssabotasje. Kvaran viser ikke til noen kontrollgruppe, og tar ingen forbehold for alternative tolkninger for barns opplevelser av skilsmisser.

Uten empirisk grunnlag i form av metodisk beregning konkluderer Kvaran med; at delt omsorg kan være veldig skadelig for 5 til 10 prosent av populasjonen. Alt dette, har altså Kvaran lært etter å ha snakket med 12 barn.

Skillsmissebarn med to foreldre – som begge ivrer etter å yte omsorg for dem – står egentlig i en gunstig situasjon. Så hvorfor blir så mange skrekkslagne så snart noen tar til orde for delt omsorg? Har Kvaran snakket med foreldre som praktiserer delt omsorg?

Motstandere av delt omsorg har valgt å omdøpe ordningen; delt bosted. De hevder at barna blir revet mellom to steder og dermed ikke har noe eget hjem. Men, hvorfor er det så mye verre for barn å bo en uke i strekk på samme sted, enn å bo hos far hver onsdag og annenhver helg? Kvaran frykt for delt omsorg begrunnes med – tilfeller med rusproblem eller omsorgsvikt. Men hva om omsorgsvikten ligger hos mor? Vil Kvaran da endre dagens lovverk – og gjøre det lettere for fedre å få daglig omsorg?