Kunnskapsløshet over alle grenser

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

At barnelovsystemets innretninger fungerer kjønnsdiskriminerende er knapt noen nyhet. I værste fall er det etter intensjonen, da overføring av penger fra menn til kvinner, og etablering av makt til fortrengsel for omsorg, må ha juridisk-rettslig og forvaltningsmessig legitimitet. I beste fall har vi å gjøre med et lite gjennomtenkt system av ordninger som favoriserer den av foreldrene som lykkes i å skaffe seg råderetten over barna. Det konfliktskapende systems grunntema er ulikeverd: fagfolkenes eneforeldertenkning spiller foreldrene ut mot hverandre. I dagbladets serie (30.07 - 05.08.05) får fagfolkene ingen kritiske spørsmål om hva de har gjort for å kartlegge, identifisere og eliminere konfliktfaktorene. "Delt omsorg" har blitt et moderne mantra det er for lettvint og opportunistisk å slutte seg til; påfallende nok har ingen av synserne konkrete forslag til hvordan lovlogikken må se ut. Heller ikke advokater med markedsandeler i blikket. Tar Dagbladet seg bryet med å finne ut hva fagfolkene mener om samarbeidets mulighetsbetingelser, vil kritisk journalistikk avdekke at psykologiprofessor Frode Thuen i andre sammenhenger uttaler at fedre må finne seg i å spille annenfiolin; at familiesosiolog Karin Moxnes gjennomgående fremhever at kvinner er mer modne, og at forsker Kristin Skjørten uttaler seg på sviktende grunnlag om gevinsten ved å gå til sak om barnefordeling. De som har fulgt med på hva Dotterud og Rikter-Svendsen fra Reform har prioritert av oppgaver hittil, vil også kunne ane en viss "snu kappen etter vinden"-holdning (debattinnlegg 06.08.05). Fedres problemer med barnelovsystemet har Reforms pro-feminister i forsvinnende liten grad brydd seg om: samlivskurs for homoer og kurs for menn som skal lære å forstå kvinner, har prioritet foran kunnskapstilegnelse om barnelovens forutsetninger.

Grunnleggende må det skilles mellom skilsmisse og barnefordeling; mellom parkonflikt og konsekvenser av brudd på voksenkonfliktnivå, og den juridisk-rettslige prosess som også skal ta høyde for barnas selvstendige behov, bl.a for kontakt med begge foreldrene. Ikke alle nyskilte behersker dette skillet, men hva verre er: fagfolkene ser heller ikke ut til vite forskjell. Thuen og Moxnes har aldri forsket på barnefordeling og bør derfor parkeres inntil de har relevant produksjon å vise til. Skjørten derimot har forsket på barnefordelingssaker, men utvalget av kun lagmannsrettssaker er ikke representativt, og funnene derfor av svært begrenset gyldighet. Dertil kommer at hun har valgt bort midlertidige avgjørelser og endringssaker og heller ikke differensiert mellom tvistegjenstander og nedlagte påstander og anførsler i stevning og tilsvar for partene respektive i førsteinstans og tilsvarende for ankerunden. At ca halvparten (44 %) av fedrene får daglig omsorg, og at ca en tredjedel (35 %) av ankesakene i Skjørtens utvalg fører til endring i hovedspørsmålet om omsorg, gir ikke Skjørten belegg for å hevde at det nytter for fedre å gå til sak "hvis en mener en har gode argumenter", slik hun blir referert (04.08.05). Funnene viser dessuten at mødrene er i klart flertall blant den tredjedelen som vinner frem med anke (!) Skjørten har imidlertid rett i at spørsmålet om hvem barnelovsystemet tjener, representerer "et kunnskapsløst rom". Forskning om forholdet mellom omsorgsinnsats før og mulighetsbetingelser etter skilsmisse/samlivsbrudd mangler. Den rettslige standard "barnets beste" er ikke meningsbærende; som "overordnet prinsipp" er den skadelig da uttrykksmåten virker immuniserende mot kritikk.