”Krisesentre som har ideologien på plass”

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Ny lov om krisesenter er trådt i kraft men er ikke nødvendigvis på plass – med tanke på utbygging og tilrettelegging for nye brukergrupper. Før eller senere vil det komme en mann med et barn på slep. I verste fall vil mannen strategisk skyve barnet foran seg og fortelle at ”jeg har blitt utsatt for vold, og mitt kjære barn er vitne til volden”. Krisesenteransatte kan bare venne seg til tanken – først som sist – selv om et høyst relevant spørsmål vil melde seg: ”Kan ikke moren ta seg av barnet? Krisesentre er ikke noe sted for barn”

Slike spørsmål blir i dag ikke stilt til mødre som bringer barna med seg inn i krisesentrenes sfære. Langt mindre stiller man spørsmål ved om kvinnenes historier om vedvarende vold og trakassering, psykisk tortur og det som verre er, lar seg dokumentere. Har mødre barn med seg, tar man det for gitt at barna ikke kan taes hånd om av far. Man tar for gitt at det har skjedd vold og at barnet har vært vitne til volden og derfor selvsagt ikke må bli hos den voldelige faren. Selv om denne aldri har begått eller kan tenke seg å begå vold mot sitt barn. Gitt at han i det hele tatt har begått vold mot moren.

Krisesentrene skiller ikke mellom kvinneideologiske hensyn og barns selvstendige behov for tilgjengelige og likeverdige foreldre. Når krisesenterleder Unni Kiil i Aftenposten 12.01.10 slår et slag for utvidete rammer slik at enda flere barn som ikke har noe på krisesentrene å gjøre, kan involvereres i kvinners kriseforståelse, trengs det motforestillinger til hennes fremstilling. Unni Kiil skriver i et svar til forsker Carolina Øverliens syn på ”kvinneperspektiv” og barn som ”likeverdige brukere” (06.01.10.) at man har vært opptatt av barna siden 80-tallet: ”De krisesentre som har ideologien på plass, har fokus på barna”

Hvem stiller spørsmålet ved den katastrofale sammenblandingen av kvinner og barns ulike interesser og behov? Krisesentre har blitt misbrukt i årevis av mødre som oppfordres til å knytte barna tettere til seg ved samlivsbrudd. Mødre som for å utmanøvrere oppgående fedre må ty til falske voldsanklager. Så lenge disse kvinnene eller miljøet rundt dem ikke ser barnas selvstendige behov for farskontakt, eller stiller krav til dokumentasjon for påstandene, blir barna på meget uheldig vis utsatt for negativ påvirkning som i verste fall fører til fiendtliggjøring og langvarig frarøvelse av kontakt med fedrene. Krisesentrenes ideologi må utfordres.