Krisesenter for menn

 
Av Ole Texmo

 
Forum for menn og omsorg (FMO) får en del henvendelser og spørsmål om det finnes ”krisesenter for menn”. En del menn, vesentlig fedre med problemer ifm samlivsbrudd og barnefordeling, tar kontakt for å få råd og veiledning i konkrete situasjoner. Noen av disse kunne opplagt ha bruk for et opphold på et sted hvor omsorg og beskyttelse var dyder for de ansatte og det systemet som tilbyr krisehåndtering. Når vi får spørsmål om det finnes, svarer vi ikke ubetinget nei. Det finnes nemlig, noe vi kommer tilbake til, et krisesenter som tar i mot menn. Våre besøksstatitistikker for www.krisesenter.org forteller også at etterspørselen etter kunnskap om ”krisesenter for menn” er der i et visst omfang.

Noen krisesenterabeidere tar også kontakt med oss, dels for å høre om vi vet om tilbud for menn, dels for å videreformidle ”klienter” de av ulike grunner ikke kan ta imot, vesentlig pga feil kjønn. Krisesentre er nemlig forbeholdt kvinner, i navnet heter det sogar krisesenter for ”voldtatte og mishandlede kvinner”. Både de som arbeider på krisesentre og en del menn som ufrivillig har blitt eksponert for falske volds- og overgrepspåstander, vet at ikke alle kvinner som oppsøker krisesentre har ærlige hensikter. Hvilket ikke betyr at det overhodet ikke skal være et tilbud. For både kvinner og menn. I de årene vi har drevet FMO – med en heldøgnskontinuerlig krisetelefon stort sett tilgjengelig – har vi registrert mange henvendelser.

Vi vet ikke hvor stort behovet for krisesentre er, verken for menn eller kvinner. Volds- og overgrepshysteriet blant feministene tyder på stort behov, men uten at de alltid store mørketallene noensinne forsøksvis er blitt beregnet utfra metodiske kriterier. Vi har heller ikke, iallfall ikke utover ankdotiske viten, noen systematisk kunnskap om ulike typer problemer som får menn til å kontakte oss eller krisesenter for kvinner i håp om å få hjelp. Delvis er det tale om faktisk vold fra kvinner mot menn, men vesentligst er det nok tale om emosjonelt stress ifm barnefordeling og samlivsbrudd.

Sommeren 2007 fikk FMO en henvendelse som på flere måter er interessant. Vi kan kalle ham Valentin, en voksen mann med en slitsom ekskone, ingen barn i bildet denne gang. Valentin orket ikke mer mas og bråk, var tydelig kjørt, og tok i tur og orden kontakt med ulike potensielle hjelpeinstanser. Overalt ble han avvist, også av Ressurssenter for Menn (Reform) som får mye oppmerksomhet i media og system, men som aldri stiller opp når menn har problemer. I dagens google-samfunn kommer det raskt opp treff på FMO når søkeord er ”krisesenter for menn” og lignende. Vi antar Valentin googlet seg frem til oss, og vi hjalp ham så godt vi maktet til et krisesenter i Nord-Østerdal (Tynset) hvor de tar i mot menn.

Flere av de krisesenterarbeiderne som tar kontakt med oss vet tydeligvis ikke om Tynset hvor man i lang tid har tatt i mot menn. Kanskje er det noe ideologisk grums i krisesentersystemet som forhindrer ryddig kommunikasjon om hjelpetilbudene. På Tynset tar de imot menn hvis det er tomt fra før, eller også hvis det er kvinner fra før av som synes det er greitt at det kommer en mann. Omvendt får kvinner komme, uansett om mannen som er der fra før ønsker det, gitt at det er plass. Vi gider ikke gnåle for meget over denne kjønnsdiskriminerende praksis, idet det er langt større diskrimineringsfaktorer å ta fatt i.

På Tynset fant Valentin seg vel til rette, FMO var selv og besøkte ham flere ganger og orienterte krisesenteret om vår virksomhet. Nå skal Tynset krisesenter visstnok nedlegges, og etter de opplysningene FMO har fått er det en begrunnet mistanke om at policy med å tillate menn er det avgjørende. Krisesenterdrift handler minst like meget om ideologi som tilbud til reellt trengende. En ny krisesenterlov er under forberedelse. Tilbudet til påstått utsatte kvinner skal lovfestes slik at alle kommuner må bygge krisesenter enten det er behov eller ei. Menns behov er under enhver omstendighet ikke med i disse planene. Sommer og ferie er høysesong for ulike typer av kriser, skilsmisser og samlivsbrudd kommer gjerne på ettersommeren.

FMO har ikke kapasistet til å håndtere alle henvendelser. Vi har søkt tidligere og vil gjøre det igjen, men hittil ser det ut til at krisetilbud for menn drevet av menn må ha et statsfeministisk godkjenningsstempel (Reform) for å få midler. Vi tror ikke nødvendigvis at det er så mye vold i samfunnet som media, politikere og andre hysterikere vil ha det til, men både menn og kvinner kan ha behov for krisehjelp selv om det ikke er vold i bildet. Dessuten kan det være tale om strukturell vold, f.eks konsekvenser av samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring som bryter menn ned. Alvorlighetsgraden i slike tilfeller er ikke erkjent av myndigheter og fagfolk.

En del menn og fedre som eksponeres for slike tilfeller blir uføre eller havner i andre negative statistikker. Dermed skjules også en kjønnspolitikk som tilgodeser kvinner ubetinget, men som overser menns problemer. Krisesenter for menn kan muligens forebygge tilfeller av uførhet og psykisk sykdom forårsaket av struturvold, hvor emosjonelt stress forøkes av myndighetenes nedlatende holdning til menn og fedre spesielt. Eventuelt kunne alle krisesentre bli kjønnsnøytrale. På Tynset fikk vår mann god forpleining og forståelse for sine problemer. De ansatte kunne selv høre ekskonens tirader over telefon: mannen trengte å hente seg i likhet med hva en del kvinner terenger. Uten at det nødvendigvis er tale om vold.

Tilslutt et par ord om krisesentre og barn. Det synes som opplagt og vedtatt at kvinner skal få bringe med seg barn på krisesenter uten at det er avklart juridisk-rettslig hvilken omsorgs- og samværsordning som gjelder. Man tar for gitt at også barn er rammet av menns angivelige vold og bygger opp sine besøksstatistikker med mødre og barn uten at det er avklart om barna er fratatt kontakt med sine fedre og om de har andre omsorgsalternativer. Mange kvinner og mødre bruker kynisk krisesentrene som legitimering for falske volds- og overgrepspåstander.

Når og hvis det blir opprettet krisesentre for menn, betalt med offentlige midler, bør det være en erklært policy at barn ikke skal involveres i konflikten;  at selvtekter med barn ikke skal legitimeres av krisesentrene. Krisesentre for menn skal bygges på redelig dokumenterte behov. Kontakt med egne barn har opplagte helsefordeler, motsatt ødeegges helsen når kontakten uteblir. Men å dra med seg barn på krisesenter er ikke nødvendigvis løsningen. Det må være en erklært målsetning å kunne skille mellom voksnes helsemessige behov og barns behov for trygghet og stabilitet. Kun når disse er sammenfallende med voknes behov, og den andre forelderen ikke ekskluderes, kan barn ha noe på krisesenter å gjøre.