Krisesenteret - en trussel mot rettssikkerheten?

Av Frida Buschmann, Bærum

Krisesenteret for voldtatte og mishandlede kvinner gjør en god jobb med å fange opp personer i akutt nød. I tilfeller hvor det virkelig forekommer vold – kanskje basert på sykdom eller stress i familiesituasjonen – kan krisesenteret være en løsning for kvinner og barn. Dette må anerkjennes som en viktig oppgave.          Likevel kommer man ikke utenom en beklemmende følelse av at det kan forekomme tilfeller av juks, misbruk og svindel i forbindelse med krisesentrene. Et viktig spørsmål blir hvordan de ”falske” tilfellene kan skilles fra de virkelige. Hvilke kriterier benytter krisesenterets ledelse for å skille de ”ekte” fra de ”falske”? Hvordan vet personellet om kvinnen virkelig snakker sant – eller om hun farer med løgn?

I prinsippet bør krisesenteret stå åpent for alle som selv ”føler” at de trenger det. Men når det dukker opp grove anklager mot mannlige ektefeller og samboere – uten at det foreligger påviselige tegn – må det være tillatt å stille spørsmål ved ”ektheten” dvs. sannheten.

Skal krisesenteret også være åpent for kvinner som ikke er blitt mishandlet, men som ønsker en forandring i livet og derfor ”bruker” krisesenteret til å nå sine mål? Slike mål kan for eksempel være å komme på sosialkontorets klientliste, å flytte fra en landsdel til en annen eller å skade sin manns navn og rykte.

I verste fall kan en kvinnes bruk av krisesenteret føre til at hennes mann – i noen tilfeller – blir direkte skadelidende uten at det foreligger påviselig grunn. Dette henger bl. a. sammen med at kvinnens anklager mot mannen er såkalt anonyme. Men det faktum at en kvinne søkte krisesenteret før hun kom på sosialkontorets klientliste, vil fort spre seg i et lokalsamfunn, og mannen vil stilltiende bli stemplet som en voldelig person – uten at han får noen sjanse til å klarlegge saken med sikte på å bli renvasket. Særlig i tilfeller hvor en mann med sikkerhet vet at han aldri har vært voldelig, mens kvinnen kanskje er psykisk ustabil, kan dette gå på rettssikkerheten løs. Konsekvensene kan bli store. I de fleste tilfeller kan en person stilles til ansvar for løgnaktige påstander om en annen. Men ikke når det gjelder de påstandene en kvinne fremsetter om sin mann på krisesenteret.

For eksempel i barnefordelingssaker  vil det faktum at kvinnen og barnet har vært innom krisesenteret på veien til en sosialleilighet, stilltiende tale imot mannen – uten at det blir mulig å bringe de faktiske forhold for dagen – og dette innebærer en åpenbar fare for rettssikkerheten. I neste omgang blir krisesenteret brukt aktivt og taktisk som et ledd i å holde barn borte fra fedre som bare må betale og ikke få være sammen med sitt barn. Dette kan på sikt bli til skade for barnet.

I et videre perspektiv ville det åpenbart være ønskelig om krisesenteret og sosialkontoret hadde prosedyrer – eventuelt i samarbeid med politiet – for å klarlegge de faktiske forhold med sikte på å skille de ”ekte” fra de ”falske” anklagene mot menn som ellers ikke har noen mulighet til å forsvare seg mot falske anklager og de svært stygge konsekvensene disse kan få.