Kringlelogikk om barnebidrag

Av Kjell Schevig

http://bortført.no/


Hvorfor ønsker barne- og likestillingsministeren å stoppe bidragsstøtten for bortførte barn, når regjeringen nylig stemte ned FrP sitt forslag om bidragsstopp? Dagbladet 15.07.10 Stortingsrepresentant Hans-Frode Asmyhr mener at Ap tar æren for Fremskrittspartiets politikk. Dagbladet 15.07.10

Regjeringens framlegg skiller seg litt fra FrP sitt forslag, ved at bidragene skal settes inn på en sperret konto inntil det er avgjort hvor barna skal bo. Men hvem avgjør hvor barna skal bo? Jo, domstolen i barnebortførerens hjemland.

80 % av barneborføringer begås av kvinner, kanskje fordi fedre må betale bidrag mens mødre slipper. I alle fall tillater regjeringen denne formen for kjønnsdiskriminering, selv om bidragsloven er kjønnsnøytral. Hva om Anne Cecilie Hopstock heller ble tvunget av NAV til å betale bidrag til Khalid Skah i Marokko? Tanken er uhørt, norske myndigheter behandler ikke mødre så dårlig.

NAV hevder likevel at disse bidragene drives inn til barnets beste, på tross av at NAV ikke vet noe om barnas livssituasjon. Som om dette ikke er nok bryr ikke engang NAV seg om å fremskaffe inntektsopplysninger for barnebortførere. Resultatet er at også velsituerte barnebortførere mottar bidrag, bidrag som gjerne er flerdoblet av bortførerens lokale domstol, med velsignelse av NAV.   

Regjeringen mener at Haagkonvensjonen er dens viktigste redskap i kampen mot barnebortføring. Konvensjonen skal i teorien føre til at barna returneres, men i regelen skjer dette ikke. Av om lag 350 barn, kan man telle på fingrene hvor mange barn som er returnert etter Haagkonvensjonen.

Regjeringen hyller likevel Haagkonvensjonen. Hvorfor? Vel, det vi vet er at beslutningene da blir delegert til utenlandske domstoler. Med dette vil bidragsstøtten fortsette, fordi vi vet at utenlandske domstoler dømmer i favør av sine egne borgere. Slik sørger regjeringen for at uretten opprettholdes, samtidig som de høster gevinsten av å foreslå mottiltak.

 

(Debattinnlegg på trykk i Adresseavisen 26.07.2010)