Kresne
kvinner og tjomsete menn
Av Rune Fardal, psykologistudent, Bergen
Når kvinner bidrar
til negativt kvinnesyn!
Dagbladets forside (26.10.04) lyser imot meg. Habituert som jeg for lengst er
mot dagspressens store overskrifter, sørger billedsambandet med hjernen
for at min kognitive evner aktiveres: "Norske kvinner vraker flere menn"
- "1 av 4 menn barnløse!".
Det første bildet som kommer opp fra langtidsminnet er "Jasså, har en del norske kvinner endelig oppdaget det mange norske menn fant ut for flere 10-år siden?". For det er da virkelig slik, at mange oppegående norske menn forlengst har funnet kjærligheten i en annen kultur enn den Norske! Selv fant jeg min likeverdige partner i Thailand. Og jeg leser med stigende undring "Menn med høy utdanning og høy inntekt har størst sjanse for både å bli far og få bo med barna han forsørger". Umiddelbart kobles den mer eller mindre velutviklede kritiske sansen inn; Hvem, Hva og Hvorfor skriver dette?
Kvinnelige journalister og en ikke ukjent rikssynser dukker opp i spalten til høyre! En forsker, kvinne må vite, er også involvert. Den neste tanke som farer gjennom mitt enfoldige sosialt taperstemplede mannshode er hva de nå prøver å prakke på oss av subjektive påstander godt hjulpet av selektiv forskning! Det er ikke lenger en selvfølge for en mann at han får familie. "De beste menn blir valgt ut", sier den bekymrede forskeren! Ja dette er ikke bra for menn, men vent litt, det handler selvfølgelig om seleksjon mener forskeren.
Kvinners machokultur
Nok en gang kommer det opp fra langtidsminnet at dette må vel ha sammenheng med Darwins evolusjonsteorier. Uten at jeg kan huske at tykk lommebok og gode karakterer der er kjente evolusjonistiske kriterier. Og jeg som trodde menneske som art skilte seg fra dyrene gjennom sine kognitive evner! Og der kunne vi avsluttet lesningen hadde det ikke vært for at forskeren synes å "glemme" flere vesentlige nødvendige elementer som normalt er til stede i kvalitativ god forskning. For forskerens konklusjon om at "Dagens kvinner heller vil ha barn med menn som har barn fra før, enn med barnløse menn de ikke vurderer som like attraktive" synes å hoppe elegant over det faktum at dette også kunne være et tegn på at kvinner i stigende grad blir ofre for tidens egosentrering. Mer penger, mer makt, mer karriere og mer fritid. Nok er ikke nok! Jeg, meg og litt til! Sider ved machokulturen som disse samme kvinnene har fordømt oss menn for å leve etter, synes nå å være de nye idealene til disse superkvinnene som jeg omtalte i en kronikk i BA, 4.12.2002! Interessant i så måte er å se den feministisk utvikling som synes å gå i revers! Hvorfor må noen kvinner på død og liv gjøre de samme feil vi menn har gjort?
Mens disse superkvinner stadig synes å etterlyse menn i dagens samfunnsdebatt så synes det ikke være noen nedre grense for hvordan man kan manipulere statistikk ved hjelp av selektive forskere. For er det ikke slik at barn har en far selv om han ikke bor med barnet? Og ble far plutselig barnløs selv om mor kastet ham ut til fordel for en ny og rikere versjon? Krav om bidrag synes ikke underbygge et slikt syn! Og kan det ikke være slik at mor faktisk ved å gjøre det får penger av to menn i stedet for bare en? Hva sier slik menneskelig seleksjon om de fremadstormende kvinners moralske og etiske syn? Se det sier forskeren klokelig lite om! Og har forskeren vurdert om det kan være grunn til at en del menn ikke vil ha barn, de ser rett og slett at de med enkel kvinnelig løgnaktighet om både incest og voldtekt settes sjakk matt? Jeg sier ikke at det alltid er slik, men god valid og reliabel forskning bør også vurdere faktorer som strider mot forutinntatte og subjektive holdninger blant en del av dagens "forskere".
Kvinner mer selektive?
Mens forskning viser at kvinner og menn har nokså like drømmer om å stifte familie og få barn, legger denne forskeren til grunn at det kommer av at kvinner er blitt mer selektive. Og det kan man ikke se bort i fra. Spørsmålet blir bare hvorfor de er blitt slik. Se det sier forskeren lite om. Kan det ha sammenheng med økonomiske ordninger? Hadde hun spurt en del menn ville kanskje det økonomiske motiv dukket opp, og det passer jo ikke i Dagbladets fremragende serie om våre nye kvinnelige elite. Spørsmålet blir vel om menn er mer interessert i kvinner de aldri ser (karriere) enn kvinner i menn de aldri ser (karriere). Tankene mine går til majoriteten av norske kvinner som i sin iver etter å nå opp til dette nye kvinnebaserte kvinneideal synes å falle utenfor. Ja, jeg tenker da på de stadig flere ekstremslankerne, de stadig flere kvinner hvis egen kropp og sjel ikke synes å harmonere med det nye superidealet blant kvinner. Ligger noe av kvinnens dårlige selvbilde her? Er det Freuds ubevisste ID som trenger på og som EGO ikke lenger klarer å kontrollere vi ser omrisset av? Er hele Dagbladets artikkel egentlig en eneste stor bekreftelse på kvinnens dårlige selvbilde? Et selvbilde de beskylder menn for å skape og som de selv opprettholder? Det kan være grunn til å stille spørsmål ved en del kvinners påstander om at bare menn hindrer kvinners indre og ytre vekst!
Forskerens klare mening
er at de fedre som ikke er gode forsørgere (les: har penger) blir rett
og slett kastet ut. Og skal vi tolke overskriften igjen så ble de samtidig
barnløse også! Skal tro hvem som ble barnas far da? Er det rart
mange barn og unge i dag har store problemer med sin identitet? For hvilken
av disse frigjorte kvinnene vil vel ha forstyrrende kontakt av barnas fedre
i sitt nye (økonomiske?) forhold? Ved å gi mannen ondskapsfulle
og traumatiserende karakterestikker som voldelige, incestuøse voldtektsmenn
(jmfr. Tove Smaadahls udokumenterte 100.000 årlige overgrep) så
skapes det nødvendige fiendebildet av menn som noe man bruker, kaster
og utnytter og deretter holder på avstand. Personlig synes jeg det er
leit at tilsynelatende oppegående kvinner bevisst polariserer samfunnsdebatten
på denne måten. Mens de fleste prøver å tilstrebe et
nivå av likeverdighet i sitt parrforhold, synes Dagbladet med sitt lettere
forutinntatte kvinneteam i denne artikkelen å tilstrebe de menneskelige
trekk kvinner har fordømt menn for i et par tiår nå! Jeg
kan i min enfoldighet ikke se at slik polariserende fremstilling hjelper verkenkvinner
eller menn som prøver å leve etter dagens ideal om likeverdighet
og gjensidig respekt. Eller er hele artikkelen egentlig for å provosere
så menn som meg og andre reagerer?
Bidrar til et kynisk samfunn
Snarere vil jeg anta at
mange kvinner som leser Dagbladet bare får en ny omdreining på frustrasjonskalaen.
Som psykologstudent med psykopati som spesiale kan jeg ikke undre meg over å
registrere hvor godt disse superkvinners krav bidrar til et mer kynisk samfunn,
der egosentrerte karaktertrekk og personligheter fremelskes på bekostning
av likeverd og mellommenneskelig forståelse! Blar man om fra side 11 i
Dagbladet til side 13, ville Dressmanns annonse med motsatte kjønnsroller
blitt betraktet som et nedlatende syn på stolte norske kvinner...! Likeledes
kan vel ikke side 14-15 bli oppfattet som annet enn noen kvinners trang til
å fortelle at de duger! Det store spørsmålet blir hvem som
innbiller vanlige kvinner at de ikke duger? Skal tro om kvinnene på side
10-11 har et ansvar her? Personlig synes jeg norske kvinner fortjener et bedre
kvinnesyn enn det Dagbladets kvinnepanel presterer! Og kan det være at
menn som leser om slikt nedsettende kvinnesyn faktisk drar til seg følelsene
sine og venter på det kommende bruddet der de går fra å være
fedre til å bli barnløse? Hvordan virker slike superkvinners kvinnesyn
på menns indre og ytre ønsker om mer deltagelse i parrforhold som
menn og fedre?
Så gjenstår det da å se om menn og kvinner i det lange løp
kan omdirigere og forandre sin egen genotypiske klokke?
Vennlig Hilsen
Rune Fardal
Bergen
- En enfoldig, ydmyk mann som lever lykkelig med en selvstendig, stolt, rik
kvinne fra en annen kultur! En mann som i sin misforståtte virkelighetsoppfatning
trodde kvinner som menn søkte gjensidig likeverdighet og som etter Dagbladets
syn plutselig ble barnløs! Hvem skal fortelle mine barn at de samtidig
ble farløse? - Akk ja, er det rart man habituerer for en del superkvinners
nedsettende kvinnesyn?