(klagers navn)
den 06.09.2013
(adresse)
Norsk psykologforening
Fagetisk råd
Postboks 419 Sentrum
N – 0103 Oslo
Anke over vedtak i FER-sak 57/12K
Det vises til brev av 05.06.13 fra Fagetisk råd med
tilhørende vedtak i klagesak på psykolog Espen Walstad. Brevet ble mottatt av
klager (dato). Klager har pr e-post av 05.09.13 gjort gjeldende at anke over
vedtak vil bli innlevert og anser herved at nærværende anke er rettidig.
Ifølge FER påligger det «ankende part å begrunne hvilke punkter i fagetisk råds konklusjon det
ankes på». Da det er noe uklart hva som er FERs konklusjon, og ikke minst
hvilke premisser konklusjon bygger på, for ikke å nevne hvilke klagepunkter det
siktes til, tillater klager seg å gjøre oppmerksom på følgende, da det kan se
ut som om klagen på 14 sider ikke er behandlet grundig nok, og det fremgår som
uklart av FERs brev om så vel klagen som vedlegg er gjennomlest nøye nok:
Klagen konkretiserer brudd på 4 punkter i henhold
til FERs etiske regelverk. Det fremgår av klagen hvordan påvisning av de ulike
klagepunktene er belagt. Klagepunktene er også kalt «brudd på fag-etiske prinsipper». Disse er 4 i tallet, forkortet her
til «respekt», «kompetanse», «integritet»
og «ansvar». Klager forutsetter at
inndelingen i disse kategorier er foretatt utfra en viss systematisering. FER
presterer imidlertid å redefinere klagers punkter, slik at vesentlige momenter
underslås/bortvekkredigeres, og det ikke fremstår som meningsbærende om ett
eller flere eller ingen av de fire prinsippene er krenket fra innklagedes side.
FER velger å liste opp 10 punkter som i volum tar
opp ca 1 av brevets 3 ½ sides tekstmengde. Ved gjennomgåelsen av de 10 punktene
FER selv har valgt å omforene innholdet i, gis det kun korte benektende eller
avvisende synspunkter uten egentlig argumentasjon utover den klinisk selvrefererende
inkonsistens som ellers preget psykolog Espen Walstads arbeide og som jo
nettopp er kritikkverdig. I klagen datert 06.02.13 er det gjennomgått
vesentlige temaer som omhandler både møte mellom klager og innklagede psykolog,
samt begrunnete synspunkter på hvorfor innklagede gjør seg skyldig i brudd på
etiske prinsipper, konkretisert under de fire klagepunktene.
Ingenting av dette fremkommer i FERs brev.
Klager oppfatter at FER beskytter psykologen mot
begrunnet kritikk. I stedet for å ta faglige utfordringer om metodiske spørsmål
om hvordan informasjon innhentes, sorteres og presenteres, velger FER å overse
påpekninger som underbygger klagen. FER skriver kun (i innledningen til
gjennomgang av deres 10 valgte punkter) at man «ikke finner». Da har man lest klagen og rapporten meget slett og
med briller som klart favoriserer innklagede. Psykolog Walstads tunnelsyn er
temmelig klart beskrevet, f.eks hvordan han velger seg et perspektiv uten å
begrunne verken valget eller perspektivet. Alternative forklaringer, eller
testing av alternative hypoteser om man vil, er mangelvare i rapporten, noe det
bør være mulig for FER å oppdage ved kritisk lesning.
FER forutsetter også, uten å begrunne sitt syn, at «store deler av klagen er prosederende ut
over slike tema som følger av EPNP». Dette grepet fra FERs side for å unngå
å forholde seg til klagepunktene i en avsluttet sak (klagen har således ingen
rettslig betydning noe klager presiserer ved å opplyse at barnefordelingssaken
er avsluttet i retten), er desto merkeligere da man som nevnt ikke forholder
seg til de konkrete klagepunktene kalt prinsipper klagen konkretiserer, jf
klagens del 6.1 – 6.4., men velger å omforene klagepunktene etter eget valg.
Det er gjort rede for betydelige metodefeil hos psykolog Espen Walstad. I
tillegg er det konkretisert en krenkende adferd hos innklagede man må være
veldig kollegalojal for ikke å oppdage.
Psykologforeningens fagetiske råd burde være i stand
til å se at innklagede ikke kontrollerer for sine egne antagelser, f.eks
gjennom komparentopplysninger, og heller ikke spiller med åpne kort om hvordan
han ser på konflikten. Både rapporten og Walstads utsagn i retten er meget
krenkende – subjektivt og objektivt. Det er påfallende at psykologen bestreber
seg på å fremprovosere gjensidig negative utsagn fra partene respektive, at
psykologen dermed kan mistenkes for å spille partene ut mot hverandre, noe han
delvis lykkes i. Hvis FER hadde tatt seg bryet med å gjennomhøre deler av
vedlagte CDrom, ville FER dessuten kunne erfare at innklagede driver et
falskspill.
I betraktning av at innklagede klistrer betegnelser
som «emosjonell smitte» på klager,
utfra vage henvisninger til «mimikken og
historikken» som ikke er etterprøvbar, verken i rettslig eller
klagesakssammenheng, er det påfallende at FER begår den samme metodefeil ved å
repetere kliniske selvforsikringer. Dette anføres herved som en hovedfeil
ankeutvalget anmodes om å behandle spesielt, under metode.
Klager vil hevde at hans klage ikke er seriøst
behandlet. For orden skyld tar klager kort for seg de 10 punktene FER har valgt
å liste opp, med forbehold for at (1)
dette ikke er klagers eget redaksjonelle valg, at (2) FERs valg kan mistenkes å være strategisk for å unngå å måtte
ta konkret stilling til definerte klagepunkter med tilhørende underbyggelse i
klagens fremstilling, og (3) at noen
av klagers bemerkninger er delvis overlappende for flere punkter:
1. FER
ser ut til å misforstå betydningen av hvordan komparenter skal og bør refereres
for en ryddig saksfremstilling og mulighet for kontradiksjon og korrigeringer.
Nettopp fordi innklagedes selektive fremstilling kan være uttrykk for
partiskhet, er det pussig at ikke FER ser dette poenget
2. Å
fremstille personlighet med diagnoselignende uttrykk som «emosjonell smitte» kan umulig være hjemlet i mandats form, selv om
mandater ofte er generelt formulert og dessverre gir en del psykologer altfor
stort spillerom
3. Beskrivelsen
av person og karakter er metodisk sett forkastelig da den ikke understøttes av
en begrunnelse for relevans og heller ikke av annet materiale i undersøkelsen.
Hensikten er ikke å bringe en forståelse av sakens dynamikk, men å krenke både
far og barn, jf påpekninger i klagen om at barna ikke savner far men kun
uttrykker en slags sympati med tapende foreldrepart.
4. Klager
forstår ikke helt hva FER mener med dette punktet, da klager ikke har uttrykket
seg slik FER har valgt å redefinere klagepunktene (cf pkt 4 slik FER
oppsummerer)
5. Både
selve uttrykksmåten og konteksten «emosjonell
smitte» fremkommer i, er spekulativ fra sakkyndiges side. Innklagedes «operasjonalisering» blir ikke mer
legitim eller mindre krenkende om han utdyper hva han selv forstår med uttrykksmåten.
Det kan dessuten tenkes at psykologen tar feil, grundig feil. Tendensen til
klinisk selvreferanse er påfallende og strengt tatt diskvalifiserende for
innklagede, og setter FERs vedtak i et merkelig lys da FER kan mistenkes for
ikke å ha forstått hva klagen med tilhørende konkretisering innebærer av
relevant kritikk.
6. Innklagede
har nettopp forsømt å begrunne hvorfor «han
finner en tolkning mer sannsynlig enn andre» ved å unnlate å fremstille
alternative tolkninger. Det tas få om noen metodiske forbehold hos psykolog
Espen Walstad.
7. At
innklagede ikke ser nødvendigheten av å kontrollere for partenes subjektive
beskrivelser ved å undersøke f.eks hvordan barna følges opp på skole og
barnehage og hvordan samarbeide med disse utøves, er påfallende. At innklagede
velger å spille partene ut mot hverandre bør være mulig å se, og understreker
sannsynligheten og relevansen av hvordan konflikten mellom partene risikerer å
eskalere, med psykologens bistand som aktiv pådriver.
8. Dette
er ikke noe veldig vesentlig punkt, alle er enige om at barn lider under
foreldrekonflikter. Det er konfliktforståelsen det kommer an på. Innklagede
forskutterer nærmest en tragisk utgang av tvisten hvis ikke far strekker våpen,
uten på noen måte å se at også mor kan klandres. Dette er partiskhet. Prognosen
for barna er også i drøyeste laget.
9. Igjen:
det presenteres ingen alternativ forståelse for den påståtte holdningen hos
barna, en holdning som er innklagedes spekulative oppfatning. FER går inn i
forsvarerrollen for psykolog Espen Walstad på en lite tiltalende, men fremfor
alt på en lite faglig måte. Det kan ikke være FERs oppgave å utlegge
psykologens mening, hvorfor har ikke psykolog Espen Walstad blitt avkrevd et tilsvar
slik at han selv må stå for hva han har uttrykket?
10. Dette
blir for dumt, kliniske selvreferanser er metodisk og argumentativt ugyldige da
de kun henviser til noe subjektivt selvopplevd som kan være riv ruskende galt.
Overconfidence eller skråsikkerhet kalles det visst på fagspråket. At
innklagede «ikke er ny innenfor feltet»
gjør egentlig situasjonen verre for så vidt som man burde forvente at han
behersket utredningsmetodikken bedre. Det bør være en elementær
forbrukerrettighet å kunne etterspørre konkret og dokumenterbar kompetanse for
sakkyndig oppnevnte i barnefordelingssaker. Det er ingenlunde gitt at
innklagedes status og erfaringsbakgrunn er et pluss, verken i denne konkrete
klagesaken eller for andre saker hvor vedkommende opptrer med autoritet. Det
kan virke som om FER beskytter en relativt kjent psykolog som også opptrer i
media på standens vegne.
Utfra ovenstående krever klager at hans klage, den
opprinnelige så vel som innholdet i nærværende anke, tas på alvor. Klager
finner FERs overflatiske og partiske behandling av klagen så langt, krenkende
for så vidt som klager gjennom sin opprinnelige klage har tatt seg bryet med å
konkretisere hva han oppfatter som brudd. Klager etterspør også en begrunnelse
for hvorfor ikke Walstad er avkrevd et tilsvar. For kildekritikken (jf
kvalitetssikring som i kortform betyr systematisk og automatisk feilkildesøk)
vil det være en fordel om innklagede gis mulighet for en tydeliggjøring av hva
han egentlig har ment med det han har sagt og skrevet.
Til slutt vil klager anmode om at ankeutvalget
virkelig tar seg bryet med å gjennomhøre også vedlagte CDrom, selv om klager
kan ha forståelse av at det blir noe ekstra arbeide. Her vil man nemlig få høre
om hva og hvordan Walstad har uttrykt seg, sammenholdt med hvordan hans
spekulative tendens i rapports form gir et annet inntrykk. Walstad tildeler
klager flere personkarakteristikker som mer enn antyder at klager
dobbeltkommuniserer. Nå har ankeutvalget muligheten til å undersøke om dette
kan tenkes å være en projisering fra innklagedes side.
Med vennlig hilsen
(navn på klager)
Vedlegg: