(klagers navn)                                                                                           den 06.09.2013

(adresse)

Norsk psykologforening

Fagetisk råd

Postboks 419 Sentrum

N – 0103 Oslo

Anke over vedtak i FER-sak 57/12K

Det vises til brev av 05.06.13 fra Fagetisk råd med tilhørende vedtak i klagesak på psykolog Espen Walstad. Brevet ble mottatt av klager (dato). Klager har pr e-post av 05.09.13 gjort gjeldende at anke over vedtak vil bli innlevert og anser herved at nærværende anke er rettidig.

Ifølge FER påligger det «ankende part å begrunne hvilke punkter i fagetisk råds konklusjon det ankes på». Da det er noe uklart hva som er FERs konklusjon, og ikke minst hvilke premisser konklusjon bygger på, for ikke å nevne hvilke klagepunkter det siktes til, tillater klager seg å gjøre oppmerksom på følgende, da det kan se ut som om klagen på 14 sider ikke er behandlet grundig nok, og det fremgår som uklart av FERs brev om så vel klagen som vedlegg er gjennomlest nøye nok:

Klagen konkretiserer brudd på 4 punkter i henhold til FERs etiske regelverk. Det fremgår av klagen hvordan påvisning av de ulike klagepunktene er belagt. Klagepunktene er også kalt «brudd på fag-etiske prinsipper». Disse er 4 i tallet, forkortet her til «respekt», «kompetanse», «integritet» og «ansvar». Klager forutsetter at inndelingen i disse kategorier er foretatt utfra en viss systematisering. FER presterer imidlertid å redefinere klagers punkter, slik at vesentlige momenter underslås/bortvekkredigeres, og det ikke fremstår som meningsbærende om ett eller flere eller ingen av de fire prinsippene er krenket fra innklagedes side.

FER velger å liste opp 10 punkter som i volum tar opp ca 1 av brevets 3 ½ sides tekstmengde. Ved gjennomgåelsen av de 10 punktene FER selv har valgt å omforene innholdet i, gis det kun korte benektende eller avvisende synspunkter uten egentlig argumentasjon utover den klinisk selvrefererende inkonsistens som ellers preget psykolog Espen Walstads arbeide og som jo nettopp er kritikkverdig. I klagen datert 06.02.13 er det gjennomgått vesentlige temaer som omhandler både møte mellom klager og innklagede psykolog, samt begrunnete synspunkter på hvorfor innklagede gjør seg skyldig i brudd på etiske prinsipper, konkretisert under de fire klagepunktene.

Ingenting av dette fremkommer i FERs brev.

Klager oppfatter at FER beskytter psykologen mot begrunnet kritikk. I stedet for å ta faglige utfordringer om metodiske spørsmål om hvordan informasjon innhentes, sorteres og presenteres, velger FER å overse påpekninger som underbygger klagen. FER skriver kun (i innledningen til gjennomgang av deres 10 valgte punkter) at man «ikke finner». Da har man lest klagen og rapporten meget slett og med briller som klart favoriserer innklagede. Psykolog Walstads tunnelsyn er temmelig klart beskrevet, f.eks hvordan han velger seg et perspektiv uten å begrunne verken valget eller perspektivet. Alternative forklaringer, eller testing av alternative hypoteser om man vil, er mangelvare i rapporten, noe det bør være mulig for FER å oppdage ved kritisk lesning.

FER forutsetter også, uten å begrunne sitt syn, at «store deler av klagen er prosederende ut over slike tema som følger av EPNP». Dette grepet fra FERs side for å unngå å forholde seg til klagepunktene i en avsluttet sak (klagen har således ingen rettslig betydning noe klager presiserer ved å opplyse at barnefordelingssaken er avsluttet i retten), er desto merkeligere da man som nevnt ikke forholder seg til de konkrete klagepunktene kalt prinsipper klagen konkretiserer, jf klagens del 6.1 – 6.4., men velger å omforene klagepunktene etter eget valg. Det er gjort rede for betydelige metodefeil hos psykolog Espen Walstad. I tillegg er det konkretisert en krenkende adferd hos innklagede man må være veldig kollegalojal for ikke å oppdage.

Psykologforeningens fagetiske råd burde være i stand til å se at innklagede ikke kontrollerer for sine egne antagelser, f.eks gjennom komparentopplysninger, og heller ikke spiller med åpne kort om hvordan han ser på konflikten. Både rapporten og Walstads utsagn i retten er meget krenkende – subjektivt og objektivt. Det er påfallende at psykologen bestreber seg på å fremprovosere gjensidig negative utsagn fra partene respektive, at psykologen dermed kan mistenkes for å spille partene ut mot hverandre, noe han delvis lykkes i. Hvis FER hadde tatt seg bryet med å gjennomhøre deler av vedlagte CDrom, ville FER dessuten kunne erfare at innklagede driver et falskspill.

I betraktning av at innklagede klistrer betegnelser som «emosjonell smitte» på klager, utfra vage henvisninger til «mimikken og historikken» som ikke er etterprøvbar, verken i rettslig eller klagesakssammenheng, er det påfallende at FER begår den samme metodefeil ved å repetere kliniske selvforsikringer. Dette anføres herved som en hovedfeil ankeutvalget anmodes om å behandle spesielt, under metode.

Klager vil hevde at hans klage ikke er seriøst behandlet. For orden skyld tar klager kort for seg de 10 punktene FER har valgt å liste opp, med forbehold for at (1) dette ikke er klagers eget redaksjonelle valg, at (2) FERs valg kan mistenkes å være strategisk for å unngå å måtte ta konkret stilling til definerte klagepunkter med tilhørende underbyggelse i klagens fremstilling, og (3) at noen av klagers bemerkninger er delvis overlappende for flere punkter:

1.      FER ser ut til å misforstå betydningen av hvordan komparenter skal og bør refereres for en ryddig saksfremstilling og mulighet for kontradiksjon og korrigeringer. Nettopp fordi innklagedes selektive fremstilling kan være uttrykk for partiskhet, er det pussig at ikke FER ser dette poenget

2.      Å fremstille personlighet med diagnoselignende uttrykk som «emosjonell smitte» kan umulig være hjemlet i mandats form, selv om mandater ofte er generelt formulert og dessverre gir en del psykologer altfor stort spillerom

3.      Beskrivelsen av person og karakter er metodisk sett forkastelig da den ikke understøttes av en begrunnelse for relevans og heller ikke av annet materiale i undersøkelsen. Hensikten er ikke å bringe en forståelse av sakens dynamikk, men å krenke både far og barn, jf påpekninger i klagen om at barna ikke savner far men kun uttrykker en slags sympati med tapende foreldrepart.

4.      Klager forstår ikke helt hva FER mener med dette punktet, da klager ikke har uttrykket seg slik FER har valgt å redefinere klagepunktene (cf pkt 4 slik FER oppsummerer)

5.      Både selve uttrykksmåten og konteksten «emosjonell smitte» fremkommer i, er spekulativ fra sakkyndiges side. Innklagedes «operasjonalisering» blir ikke mer legitim eller mindre krenkende om han utdyper hva han selv forstår med uttrykksmåten. Det kan dessuten tenkes at psykologen tar feil, grundig feil. Tendensen til klinisk selvreferanse er påfallende og strengt tatt diskvalifiserende for innklagede, og setter FERs vedtak i et merkelig lys da FER kan mistenkes for ikke å ha forstått hva klagen med tilhørende konkretisering innebærer av relevant kritikk.

6.      Innklagede har nettopp forsømt å begrunne hvorfor «han finner en tolkning mer sannsynlig enn andre» ved å unnlate å fremstille alternative tolkninger. Det tas få om noen metodiske forbehold hos psykolog Espen Walstad.

7.      At innklagede ikke ser nødvendigheten av å kontrollere for partenes subjektive beskrivelser ved å undersøke f.eks hvordan barna følges opp på skole og barnehage og hvordan samarbeide med disse utøves, er påfallende. At innklagede velger å spille partene ut mot hverandre bør være mulig å se, og understreker sannsynligheten og relevansen av hvordan konflikten mellom partene risikerer å eskalere, med psykologens bistand som aktiv pådriver.

8.      Dette er ikke noe veldig vesentlig punkt, alle er enige om at barn lider under foreldrekonflikter. Det er konfliktforståelsen det kommer an på. Innklagede forskutterer nærmest en tragisk utgang av tvisten hvis ikke far strekker våpen, uten på noen måte å se at også mor kan klandres. Dette er partiskhet. Prognosen for barna er også i drøyeste laget.

9.      Igjen: det presenteres ingen alternativ forståelse for den påståtte holdningen hos barna, en holdning som er innklagedes spekulative oppfatning. FER går inn i forsvarerrollen for psykolog Espen Walstad på en lite tiltalende, men fremfor alt på en lite faglig måte. Det kan ikke være FERs oppgave å utlegge psykologens mening, hvorfor har ikke psykolog Espen Walstad blitt avkrevd et tilsvar slik at han selv må stå for hva han har uttrykket?

10.  Dette blir for dumt, kliniske selvreferanser er metodisk og argumentativt ugyldige da de kun henviser til noe subjektivt selvopplevd som kan være riv ruskende galt. Overconfidence eller skråsikkerhet kalles det visst på fagspråket. At innklagede «ikke er ny innenfor feltet» gjør egentlig situasjonen verre for så vidt som man burde forvente at han behersket utredningsmetodikken bedre. Det bør være en elementær forbrukerrettighet å kunne etterspørre konkret og dokumenterbar kompetanse for sakkyndig oppnevnte i barnefordelingssaker. Det er ingenlunde gitt at innklagedes status og erfaringsbakgrunn er et pluss, verken i denne konkrete klagesaken eller for andre saker hvor vedkommende opptrer med autoritet. Det kan virke som om FER beskytter en relativt kjent psykolog som også opptrer i media på standens vegne.

Utfra ovenstående krever klager at hans klage, den opprinnelige så vel som innholdet i nærværende anke, tas på alvor. Klager finner FERs overflatiske og partiske behandling av klagen så langt, krenkende for så vidt som klager gjennom sin opprinnelige klage har tatt seg bryet med å konkretisere hva han oppfatter som brudd. Klager etterspør også en begrunnelse for hvorfor ikke Walstad er avkrevd et tilsvar. For kildekritikken (jf kvalitetssikring som i kortform betyr systematisk og automatisk feilkildesøk) vil det være en fordel om innklagede gis mulighet for en tydeliggjøring av hva han egentlig har ment med det han har sagt og skrevet.

Til slutt vil klager anmode om at ankeutvalget virkelig tar seg bryet med å gjennomhøre også vedlagte CDrom, selv om klager kan ha forståelse av at det blir noe ekstra arbeide. Her vil man nemlig få høre om hva og hvordan Walstad har uttrykt seg, sammenholdt med hvordan hans spekulative tendens i rapports form gir et annet inntrykk. Walstad tildeler klager flere personkarakteristikker som mer enn antyder at klager dobbeltkommuniserer. Nå har ankeutvalget muligheten til å undersøke om dette kan tenkes å være en projisering fra innklagedes side.

Med vennlig hilsen

(navn på klager)

Vedlegg: