Kjønnskrigens
nye forsvarssjefer
Av Kjell Schevig, Bortført.no
Sommeren er høytid for
barnebortføring. I løpet av de to siste årene er 109 barn bortført fra Norge,
og trenden er økende, sannsynligvis fordi staten premierer barnebortføring ved
å drive inn barnebidrag på kidnapperens vegne. Den erfarne advokaten Morten
Furuholmen sier at han kjenner ingen andre eksempler der staten aktivt går inn
og finansierer en kriminell virksomhet.
I syv år har regjeringen lovet å
stoppe både barnebidrag og trygd til barnebortførere,
men har likevel ikke gjort noe annet enn å stemme ned opposisjonens
stortingsforslag om å fjerne de samme ytelsene. TV2s reporter Ronnie
Baraldsnes har i flere måneder prøvd å få svar på hvorfor regjeringens
løfter ikke er fulgt opp med handling, uten å lykkes.
Den nyutnevnte barneminister Inga
Marte Thorkildsen nekter å snakke med TV2 om bortførte barn. Men hun stiller
opp i profilintervjuer i helgemagasiner, hvor hun får markedsføre sine
ideologiske prosjekter uten ubehagelige spørsmål som kan sette leserens
helgeidyll i fare. I Dagbladet Magasinet 26.05.12 sier hun ubeskjedent at
hennes spesielle kontakt med mennesker i vanskelige situasjoner har gjort
hennes argumenter ovenfor kollegaer mer overbevisende, og at hun som statsråd
kan få til grep som gjør at barn og kvinner får et bedre liv. Ukeadressa
28.04.12 omtalte Thorkildsen som: ”Barnas
nye forsvarssjef”, og skriver videre ”at
hun drømte om å bli sterneadvokat i L.A. I stedet tok hun oppdraget som norske
barns fremste forsvarer”.
Regjeringen forklarer at NAV er
tvunget til å overførere bidrag til barnebortførere fordi Norge har signert Haagkonvensjonen.
Nå viser det seg imidlertid at verken våre naboland eller andre land som har
signert konvensjonen utbetaler penger til barnebortførere. Försäkringskassan (Sveriges
NAV) sender bidragskrav fra
barnebortførere til domstolene. Haagkonvensjonen har en unntaksregel som sier
at krav som er støtende mot det enkelte lands rettsorden kan avvises. Svenske
domstoler anser barnebortføring som støtende mot svensk lov, derfor får ikke
barnebortførere penger. De andre konvensjonslandene løser problemet på samme
måte.
Det er altså ikke konvensjonen
som tvinger NAV til å sende penger til barnebortførere, men tvert om den
særnorske tolkningen av konvensjonen som gjør at vi velger å belønne kriminelle,
såfremt de er kvinner. NAV utbetaler nemlig bidrag bare til kvinnelige
barnebortførere, mens barn bortført av fedre får derimot ingenting. Slik
strider NAVs praksis også mot både bidragslovgivning og likestillingslovgivning.
Likestillings- og
diskrimineringsombudet (LDO) fikk i 2005 sin første klage på denne praksisen,
men LDO nektet å gripe inn. I 2008 ble en ny klage avvist av daværende ombud
Beate Gangås, som mente at bidragstrekkene ikke var ”personlig
inngripende” for klageren, vel vitende om at mannen som klagde var
pålagt å betale dobbelt bidrag for sitt bortførte barn. Dette fordi norske
myndigheter lar utenlandske domstoler fastsette bidragene. Slik finansierer
ikke bare norsk rettsvesen kriminalitet, men de tar det et skritt videre og
prisgir norske borgere til utenlandske domstoler.
Å miste eller å få kidnappet sitt
barn er noe av det mest traumatiske et menneske kan oppleve. Men juristene i
LDO mener noe helt annet, vel å merke dersom ofrene er menn. Vårt nye Likestillings-
og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik
støtter denne forståelsen, og signaliserer slik at hun først og fremst er et
kvinneombud.
I en kronikk i Dagbladet 10.09.11, skrev Ørstavik
at det er for mange hvite menn over 40 år i
lokalpolitikken. Hun oppfordret velgerne til å foreta et ”kvinnekupp” ved å stemme opp kvinnene
nederst på valglistene, i håp om å få til en ”ønskereprise” av kvinnekuppet i Asker kommunestyre i 1971. Ørstavik ser ut til å glemme at norsk
lokalpolitikk er avhengig av dugnadsarbeid
fra både kvinner og menn, samt at det har skjedd en del utvikling på
likestillingsfronten siden 1971. I Ørstadviks univers synes det som om at menn
bare gjør seg skyldig i å skygge for en underskog av dyktige kvinner, og at menn
bør lukes vekk, uavhengig om de sitter i Statoils styre eller i Snillfjord
kommunestyre.
Anniken Huitfeldt, leder av
Arbeiderpartiets kvinnegruppe, var barneminister i 2008 og 2009. Audun Lysbakken
tok over og
ga nylig staffettpinnen videre til Inga Marte Thorkildsen. Skiftet fra Ap til
SV foregikk nokså sømløst, fordi det er liten forskjell mellom SV og Arbeiderpartiets
kvinnegruppes politikk når det gjelder kvinner, barn og likestilling.
Inga Marte Thorkildsen har nå det
overordnede ansvaret for LDO, men ombudet skal være faglig uavhengig av
departementet. Likevel ser vi at LDOs prioriteringer gjøres i symbiotisk
samklang med SV og Arbeiderpartiets kvinnegruppe. Derfor er det naturlig å
spørre seg om LDO er et uavhengig ombud, eller om de nå er en del av regjeringens
partiapparat? Mandatet til LDO er å håndheve diskrimineringsforbudene i
lovverket, og bekjempe diskriminering uavhengig av kjønn, etnisitet, religion,
funksjonsevne, seksuell orientering og alder. Men hvordan kan ombudet gjøre det
stikk motsatte, ved å oppfordre til et kvinnekupp som krever at mennesker
fjernes fra valglistene på grunn av deres kjønn og alder?
Kanskje er det aller største kvinnekuppet
det politiske kuppet av LDO, med sine 53 millioner i årlig bevilgning, og sine
65 byråkrater som utnyttes til fotsoldater i en ideologisk kjønnskrig.
(Kronikk publisert i Adresseavisen onsdag 11.juli 2012)