Kjønn og Rett

Av Ole Texmo

I Rett & slett nr 2/2001, utgitt av det kgl Justisdepartement, får direktør Ingunn Yssen ved Likestillingssenteret, under overskriften Er alle like for loven ? to sider (s3-4) til disposisjon for presentasjon av en rapport kalt Domstolenes holdninger i voldtekts- og sedelighetssaker . En undersøkelse av 248 rettsavgjørelser fra 1995 til 2000. , utgitt av Barneombudet (BO) og Likestillingssenteret (LS) februar 2001 ( ISBN : 82-7987-005-9 ). I samme nummer tar lagdommer Sverre Mitsem, Borgarting til motmæle over to sider (s5-6): Domstolenes "kvinnesyn" - uberettiget kritikk. Endelig slipper "fire ledende dommere" til (s7) : Vi kjenner oss ikke igjen!  sier Nils Erik Lie (førstelagmann Borgarting), Arild Kjerschow (justitiarius Oslo byrett), Anne Cathrine Frøstrup (justitiarius Oslo skifterett) og Kjersti Graver (lagdommer Borgarting og "Dommerforeningens medieutvalg"). Min "dom" over selve rapporten som sådann kan sammenfattes i ett ord: Makkverk !

Metodisk svikt

Begrunnelsen for slik en streng dom er meget enkel: Rapporten mangler helt elementære redegjørelser for metode og oppgir heller ikke nøyaktig kildereferanse med f.eks saksnummer og evt. publisering for de 248 rettsavgjørelser man angivelig har tatt for seg. Dermed blir alle de sitater fra diverse dommer man har brukt til å ville påpeke domstolenes angivelige negative holdninger til kvinner, uten annen "referanse" enn årstall og instans, hengende i løse luften. Uten å gjøre rede for hvordan BO og LS har lest rettsavgjørelsene; med hvilke "briller", kategorier og innstillinger til f.eks Dømmekraften og Tekstfortolkningens begreper og bevegelser man tar for seg materialet, blir rapporten meningsløs. En leser som ikke kjenner igjen den enkelte dom med sitater hvor beskrivelser av kvinnenes klesplagg utmerker seg i rapportens gjengivelser, vil umulig kunne etterprøve hvorvidt de sekvenser man har hentet frem gir uttrykk for angivelige holdninger. Stikkordet i denne sammeheng kan kalles Kontekst.

Nå vil kanhende rapportens utgivere hevde at man har angitt metode og datasøk allerede i pkt 1.2 Domsarbeidet i rapportens side 9, og at ovenstående påpekning av manglende metodisk redegjørelse derfor faller. Men noen kvalifisering av tekstanalytiske prinsipper med dertil hørende anvendelse finnes ikke i rapporten og leseren får derfor aldri rede på hvorfor man på liv og død vil ha det til at domstolspraksis i voldtekts- og sedelighetssaker er kvinnediskriminerende.

Likestilling eller kvinnekamp ?

Uttrykksmåten alle fornærmede kvinner og barn og alle tiltalte menn  i undersøkelsens utvalg forteller sitt. "Likestilling" i Norge er synonymt med kvinnekamp; fortsatt kvinnekamp må nødvendigvis befatte seg med sine myter om kvinner som undertrykte og menn som undertrykkere. Denne ensidighet fører til at Likestillingsdirektør Yssen så og si er "dømt" til å begå den ene tankefeil etter den andre - i solid kvinnekamptradisjon. Man har trukket konklusjonen på forhånd, og tilpasset "premissene" deretter. Utvalget av sitater som er ment å understøtte den på forhånd trukkede konklusjon, er innrettet slik at jo mer av konteksten som utelates og jo færre tolkningsregler eller "prinsipper" rapporten fremviser, om noen i det hele tatt , jo vanskeligere, for ikke å si umulig blir det for leseren å kontrollere om de utsagn som vesentlig befatter seg med klesdrakt og inntak av alkohol, overhode er av betydning for problemstillingen, gitt at denne er noenlunde klart formulert. Når likestilingsforkjemperne i de værnede bedrifter for sosiologer og kriminologer har bestemt seg for at kvinner blir undertrykt i stor skala, og menn stort sett går fri selv om noen blir dømt, omenn altfor mildt, blir alt som går an å "tolke" inn i statsfeministenes horisont preget av deres Tunnelsyn. Lagdommer Mitsem er inne på en slik påpeking mot slutten av sitt innlegg og nevner, omenn ikke eksplisitt ved navns nevnelse, den "bekreftelsesfelle" de ivrige feminister har undersett.

Dømmekraften

Tunnelsyn, Bekreftelsesfelle eller også "confirmation bias" som denne type tanke- og metodefeil kalles, kan også benevnes en slags "selvoppfyllende stereotypi" : Man får det svar spørsmålsstillingen innbyr til. Et av problemene forbundet med denne type tankefeil er vesentlig at man ikke evner å skille mellom premiss og konklusjon; mellom årsak og virkning. Et annet problem er knyttet til Troverdigheten av "undersøkelser" hvis bekreftelse av tendens i "konklusjonen" ikke kan skilles fra "premissene".

Verken Mitsem eller de fire dommerne som får anledning til å ta til motmæle mot rapportens tendens kommer inn på de åpenbare metodefeilene rapporten er skjemmet av. Hva man synes å være mest opptatt av er å forsikre om at domstolenes holdninger til antatte overgrepsofre er forbilledlige og at intet er å utsette på domstolene hva betreffer rettssikkerheten. Jeg registrerer at når domstolenes holdninger blir satt spørsmål ved, slipper dommerne lett til med sitt forsvar og sine "tilbakevisninger". I et land som både kaller seg opplyst og demokratisk, og dertil påberoper seg "rettsstaten", er ikke det å få komme til med motforestillinger like selvfølgelig som man kan få intrykk av.

Når Yssen i sitt innlegg beretter om den nedlatende holdning man ble møtt med på et tidligere stadium i presentasjonen av rapportens "funn", har jeg ingen problemer med å tro henne. Jurister vet best; de som ikke er jurister har ikke greie på noe som helst, aller minst rettslig-juridiske spørsmål. Den nedlatende holdning Yssen ble møtt med hos juristene, minner til forveksling om den holdning norske barnefedre blir møtt med når de bringer sine synspunkter om påstått kjønnsdiskrimerende tilstander relatert til barneloven frem for Yssen selv og hennes kolleger i statsfeministenes værnede bedrifter: Kvinner vet best hva som skal forståes med "likestilling"; slike spørsmål har ikke menn greie på ! Problemet for Yssen og hennes kolleger blant statsfeministene er at de i tilfellet Domstolenes holdninger i voldtekts- og sedelighetssaker , har valgt seg et problemfokus som ingen mening gir, all den tid man ikke kan vise til annet enn domstolens beskrivelser av klesdrakt og alkoholinntak. Dommerstanden får dermed lett spill i sin tilbakevisning av kritikken og ingen blir klok overhode, verken av Rapporten eller av den tilgrunnliggende Ideologi som har motivert undersøkelsen. Her hører det med til historien, noe som også  er poengtert i tilbakevisningen av kritikken fra dommerstanden, at alle de utvalgte saker endte med fellende dom: alle fornærmede kvinner og barn og alle tiltalte menn  <sic> .

Valg av tema og metode

Skal man fokusere på mulige diskriminerende holdninger fra domstolenes side, må man finne saker og temaer hvor partene i de utvalgte saker både er like og forskjellige, f.eks har forskjellig kjønn, og hvor tvistegjenstander og tvistetemaer kan tenkes å bli behandlet forskjellig utfra domstolenes ulike oppfatninger om hvilket av kjønnene som har krav på rettens forståelse og sympati. Straffesaker eller mer presist voldtekts- og sedelighetssaker er uegnede som studieobjekter når utvalget er alle fornærmede kvinner og barn og alle tiltalte menn . Det burde ikke være altfor vaskelig å finne egnede studieobjekter, gitt at man hos BO og LS eller på annet hold, hos Myndigheter eller i Akademia, virkelig var interessert i å finne ut om enkeltparter og grupper av parter ble utsatt for diskriminiering.

Mitt råtips er barnefordelingssaker, hvor den ene parten er kvinne og den annen er mann: mor og far ! På dette rettsområde burde det være muligheter for å kunne finne interessante måter å nærme seg en problemstilling som i utgangspunktet kunne være vinklet utfra forestilingen om at det ene kjønn ble favorisert på bekostning av det annet. Problemstilling eller arbeidshypotese(r) må imidlertid stilles eksplisitt, medhørende den eller de kontrainduktive hypoteser som gjør det mulig å finne ut om det finnes belegg for å avkrefte en mulig mistanke om at f.eks fedre blir diskrimininert, f.eks som følge av kjønnsstereotype holdninger blant rettens aktører (les: dommere og rettsoppnevnte såkalte sakkyndige). Et slikt prosjekt, initiert av Yssen eller hennes kolleger statsfeministene, vil neppe finne sted så lenge likestilling er synomymt med kvinnekamp.

Likheter og Forskjeller; Kvantitet og Kvalitet

Fordelen med en problemstilling knyttet til saker hvor partene er av forskjellig kjønn er at man har et sammenligningsgrunnlag hvor det burde være reativt enkelt å peke på hvilke relevante forskjeller og ditto likheter man har å gjøre med. Begge parter er foreldre, men tilhører forskjellig kjønn; den rettslig-juridiske status kan være ulik i utgangspunktet men også lik hva f.eks Foreldreansvar som lovens overordnede begrep betreffer. Gifte foreldre har alltid felles foreldreansvar som hovedregel; for ugiftes vedkommende kan rettsstillingen være ulik. Som formodes kjent er det ingen automatikk i en ugift fars krav om delaktighet i foreldreansvaret. Mors vetorett gir ulik rettsstatus, noe jeg antar likestillingsdirektører og landets jurister med et minimum av kjennskap til barnelovens innretninger vet beskjed om.

Metoder for å utforske rettspraksis i barnefordelingssaker er ikke utviklet her til lands. Søk i lovdata kan ikke regnes som metode, kun en måte å få opp x antall treff utfra kombinasjoner av søkeord. Den kvalitative studie av rettsavgjørelser på dette område må fortrinnsvis konsentrere seg om tekstkritikk, noe verken jurister, kriminologer eller sosiologer hittil har vist at de har kjennskap til. De kvantitative sider av en studie kan udmerket vel ta for seg opplisting og kategoriseringer hvor disse er kvalifisert utfra lett reproduserbare fakta hentet fra rettsavgjørelser tilgjengelige enten digitalt eller på ennen måte - med eksakt kildehenvisning også hvor f.eks rettsavgjørelser unntatt offentlighet er benyttet som underlag.

Dekonstruksjon og Konflikt

Selve lesningen - i hermeneutisk forstand: tilegnelsen, utlegningen og fortokningen av ulike tekstsekvenser - krever et metodisk verktøy ennå ubenyttet av f.eks norske jurister. En svensk jurist og forsker har i en artikkel publisert i Tidsskrift for Rettsvitendskap (Bull (2000): Diskriminering och dekonstruktion: om positiv faderskapstalan, TfR s693-737), anvendt Dekonstruksjon som verktøy/metode for sitt studium av rettspraksis i bl.a farskapssaker. Dekonstruksjon som metode hører "normalt" hjemme i fag som litteraturvitenskap og filosofi, men er ikke mer mysteriøst eller avansert enn at noenlunde oppegående akedemikere met et snev av ydmykhet stilt overfor alternative forståelsesformer, burde kunne tilegne seg noen elementære "prinsipper" for lesning. Sentralt er valget av generaliseringsnivå og sammenligningsobjekter.

I barnefordelingssaker har man alltid en mor og en far som parter og motparter på samme tid; som både rettssubjekter og rettsobjekter. Uten å ta for gitt på forhånd at det virkelig forekommer kjønnsdiskriminering i denne type saker, kunne man forsøksvis kartlegge partenes rettstatus i forkant, hvem av partene som er saksøker og hvem som ditto er saksøkt, samt hvilke tvistegjenstander (les: foreldreansvar, daglig omsorg og samvær) det er tale om. Både autoriserte fagfolk og lekfolk som f.eks selv har vært part i denne type saker vil temmelig sikkert ha ulike oppfatninger av f.eks sjansene en far har til å vinne frem med en hovedpåstand om at han skal ha den daglige omsorg og moren en utvidet samværsrett og med felles foreldreansvar. Kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder kan f.eks kartlegge ulike aktørgruppers "holdninger", gitt at dette er et interessant fenomen.

En aktuell problemstilling er selvsagt dommerholdninger; en annen er hvilke holdninger mor og far respektive møter på advokatkontorene. Hvor mye anstrenger f.eks en mannlig advokat som jobber 70-80 timer i uken og knapt ser sine egne barn seg for å kvalifisere hvilke reelle muligheter hans mannlige klient har for å nå frem i rettsapparatet ? Å kartlegge struktur- og aktørnivåene kan vise seg å være en interessant måte å tilrettelagge "spenningen" mellom de ulike diskurser ! Dekonstruksjon som metode kan f.eks bidra til å "løfte frem" doxiske rom (les: ikke-temaer) som hvorvidt det er systemfeilene som tilrettelegger for konflikt mellom mor og far. Uttrykksmåten "å spille ut mot hverandre" kan dermed få fornyet betydning hensett til oppfatningen om at identifisering av en "konflikt" også kan ha et kreativt potensiale i seg.

Ideologi og begrunnelseskrav

"Kjønnsvariabelen" kan være vanskelig å etterspore i domstekster som er forsiktige i ordbruken forsåvidt som man sjelden eller aldri fra domstolenes side sier helt eksplisitt at f.eks fedres "troverdighet" og "omsorgsevne" er mindre enn mødrenes. Tilsvarende kan det tenkes at det er vanskelig å finne eksempler hvor domstolene tar stilling til partenes kjønnsbestemte forsikringer om at det er "barnets beste" man vil og ikke utelukkende "mæle si ega kake". Studier av rettssaker om barnefordeling kunne i sin tilnærming ved eksplisitt angivelse av hvilke aktør- og strukturnivåer studien befattet seg med bidra til å opplyse heller enn bidra til kjønnsrollestereotypisk fordummelse. Der finnes garantert nok av statsfeminister som vil vegre seg mot slike studier, ikke usannsynlig fordi man frykter at studien ville avdekke et forhold svært mange fedre har merogmindre begrunnede mistanker om: At barnefordelingssaker praktiserer ulikhet for loven; at fedre diskrimineres.

Det er lite eller ingenting av "juss" i denne type saker. Dermed legges tilrette for et uforholdsmessig stort omfang av skjønn og ideologisk motiverte problemløsninger. Bruk av sakkyndige forkludrer sakene og utvanner hva domstolene skal bedrive: nemlig å kvalifisere rettslig-juridisk sin preferanse av løsning på tvisten man er blitt forelagt. En tematikk jurister på ulike nivåer i rettspleie, forvaltning og innenfor Akademia før eller senere må ta inn over seg er hvorvidt jussen som "fag" betraktet er i stand til å sortere nivåene. Hvile begreper har egentlig jurister om f.eks Dømmekraftens innretninger ? Hvor godt skolert er f.eks en dommer i de kognitiv-psykologiske begreper og forestillinger når han eller hun skal forholde seg til den rettsoppnevnte sakkyndige kliniske spesialist som med sitt "psycho-babble" legger ut i det vide og det breie om konfliktnivået i den enkelte sak ? Har jurister egentlig forutsetninger til å vurdre f.eks Troverdighet ? Er juristers grunnutdanning strengt tatt egnet til å forsyne jurister med oppfatninger om Dømmekraft og andre Størrelser som Påvirkning og Hukommelse, for ikke å nevne retorikkens virkemidler ? Listen av (retoriske !) spørsmål kan gjøres lengere.

Selv har jeg flere interessante erfaringer fra rettssaker om barnefordeling. Mine personlige opplevelser og erfaringer er ikke nødvendigvis like interessante eller relevante i etthvert videnskapelig motivert forsøk på å innsirkle dynamikk og status i barnefordelingssaker. Men ett forhold har jeg merket meg spesielt, og dette forhold turde være interessant også for de dommere som kanhende motvillig må dille med saker de egentlig helst ville slippe å ta stilling til: Hvordan kjeder man en argumentasjonsrekke ?

Gitt at dommmere er uavhengige av ideologiske føringer og alltid opptrer kjønnsnøytralt og ser sin ære i å begrunne sine avgjørelser så skikkelig og grundig at det skal være mulig å etterspore mulige slutningsfeil: Hvordan kvalifiserer dommeren sitt valg av utgangspunkt og hvilke anførsler dommeren ser det som hensiktsmessig å drøfte for å underbygge slutningen ?

Dokumentasjon eller mørketallsmagi ?

Tilbake til utgangspuktet for nærværende Innlegg. De fire dommerne som i et eget innlegg tilbakeviser kritikken av de angivelige negative holdninger mot kvinner Likestilingssenterets rapport mener å kunne "dokumentere", påstår følgende: Sett i forhold til det totale antallet voldtekter, ender bare et forsvinnende lite antall i rettsapparatet.  Mitt spørsmål er enkelt: Hvordan vet dommerne Lie, Kjerschow, Frøstrup og Graver dette? Hvilke forutsetninger har disse allviterne til å kunne utsi noesomhelst om det totale antallet voldtekter  i Norge ? Hva disse dommerne med sin "autoritet" gjør på dette punkt, er strengt tatt skandaløst og burde avstedkomme reaksjoner fra deres overordnede, gitt at deres uttalelser på et høyere hold vil kunne oppfattes som betenkelige. Disse dommerne har like lite som statsfeministene, undertegnede og forøvrig hele den norske befolkning ingen viten om størrelsen på det totale antallet voldtekter  i Norge, og bør følgelig avstå fra å helle bensin på bålet i et land hvor overgrepshysteriet ser ut til å nå nye høyder for hver dag som går.

Mørketallsmagi og ideologi bør dommere holde seg for gode for. At en statsfeminist som Yssen vil ha flere menn dømt for angivelige straffbare forhold de kanhende ikke har begått, bør ikke overraske noen som har registrert det rotteracet som har pågått de senere år, og som langt inn i det kgl Justisdepartement baserer seg på ikke-dokumenterte estimater som at "100 000 menn mishandler daglig sine koner og samboere" . I barnefordelingssaker forekommer flusst med påstander om seksuelle overgrep mot barn og andre vidløftigheter fra mødrenes side. At bevisproblemer kan være påtagelige i slike tilfeller hvor man har med påstander om overgrep å gjøre, lar seg forstå. Mange mødre har lært seg strategier hvor målet helliger middelet; hvor man lykkes i sine forsøk på å kutte båndene mellom far og barn fordi retten verken kan eller vil kvalifisere det relevante skillet mellom påstanden om overgrep som sådann og påvisning av reelle overgrep med tilhørende beviskrav.

Gjennom å oppfordre kvinner til å anmelde påståtte overgrep kan man risikere en stor pågang av anmeldelser, og samtidig en om mulig enda større økning av overgrepsanklager i barnefordelingssaker. Rettens store problem, som det kan se ut til at man ikke har begreper for å forstå, er hvordan man skal skille mellom de sanne og de falske påstander. All den tid retten i en rekke tilfeller lar den faktiske konflikt som sådann og ikke årsaken slik denne regressivt kan avdekkes, med eller uten "dekonstruksjon" som metode, være bestemmende, sender retten signaler ut til det rettssøkende publikum, og til mødre/kvinner i særdeleshet: " Retten tar ikke stilling til realiteten i overgrepspåstanden men legger til grunn at konflikten er så høy at det ikke synes tilrådelig å gjennomføre samvær mellom far og barn. "

Årsak og virkning

Å gi legitimitet til oppfatningen om at det er mange navnløse og saksnummerløse overgrepsofre ute i samfunnet som snarest må innfinne seg på politikammeret slik at anmeldelse kan inngis mot alle de fæle mennene som får gå fri i samfunnet, representerer en dommerholdning som burde kvalifisere til avskjedigelse - i unåde !

Om ikke annet burde domstolene være bekymret for Tilliten og sin prestige når og hvis gjenopptagelsesakene og justismordsakene kommer som bumeranger tilbake til det rettsapparat som i sin tid lot seg påvirke av idelogisk motivert mørketallsmagi, heller enn av dokumenterbar videnskapelig frembragt empiri. Kvinners rettssikkerhet kan dermed komme i fare ved at man både hos påtalemyndigheten og i domstolene får store problemer med å skille de falske fra de ekte påstandene om angivelige straffbare forhold. Dette er en sikker "metode" for å bringe politi og rettsapparatet i vanry samt bidra til indre forråtnelse! 

Dommere må ikke bli politisk korrekte overgrepshysterikere som uten tanke på at de pisker opp stemningen heller enn å bidra til den besinnelse en aktverdig domsmyndighet er helt avhengig av å kunne demonstrere både overfor partene og det øvrige samfunn, dermed skaffer seg et merarbeid som i verste fall legger til rette for at de feil som ble begått i "første omgang" må fordobles for å gi retten rett. Tvilsomt funderte overgrepsanklager er dagligvare i norske barnefordelingssaker. En lang rekke norske dommere har stilltiende akseptert de konfliktskapende strategier mødre med bistand fra krisesenterrekrutterte og prosesskåte advokater benytter seg av. At en ikke ubetydelig del av disse sakene har ødelagt forholdet mellom fedre og barn, kanhende for livsstid, kan før eller senere få betydning for Samfunnets holdning til dommerstanden.