KJÆRE KARITA,

Det bes om at det gies svar på ett enkelt spørsmål: Hvordan skal du sikre at alle barn omfattes av barneloven?

Av Heidi R. Bahr

Bidragsfastsettelsen

Etter gjeldende regler skal beregnet bidrag prøves mot den bidragspliktiges bidragsevne jf. bidragsforskriften § 6, som lyder slik:

”utrekna tilskot ….skal prøvast mot den tilskotsevna til den bidragspliktige. Det vil seie at tilskotet ikkje skal fastsettast til et høgare tilskot enn at den tilskotspliktige har att fastsette midla til skatt, eige underhald, buutgifter og underhald av eigne barn i eigen husstand”

Det er ikke faktisk bidragsevne i ethvert tilfelle, men regelen medfører at bidragspliktige gis rett til å beholde normerte beløp til eget underhold, boutgifter og eventuelt underhold av egne barn i egen husstand og skatt før endelig bidrag fastsettes.

Bidragsevnevurderingen er mer i samsvar med dekningsloven § 2 – 7, som gjelder ved innkreving av bidrag, enn tidligere regler for bidragsfastsettelse.

Trygdekontoret har imidlertid ingen mulighet til å legge inn andre/ høyere utgifter enn hva som fremgår av bidragsforskriften § 6 ved fastsetting av barnebidrag.

Trygdekontor og Fylkestrygdekontor henviser til hva lovgiver sier om bidragsregelverket.

Det kan med dette tyde på at det finnes et ”hull” i lovverket i det trygdekontoret er unntatt fra å følge alminnelige regler etter dekningsloven ved fastsettelse av bidrag. Eller sagt på en annen måte:

Dekningsloven § 2 - 7 gjelder ikke for bidragspliktige på fastsettelsestidspunktet.

Når bidrag blir fastsatt etter bidragsforskriften § 6 vil dette i mange tilfeller overskride hva bidragspliktige har igjen av sin nettolønn etter at rimelige og nødvendige utgifter er betalt. Det er reelle boutgifter (boliglånsrente, strøm, forsikring og kommunale avgifter), reiseutgifter til – fra arbeid og rimelig billån som ikke taes hensyn til ved fastsettelse av bidrag, og derved årsaken til at det i mange tilfeller opparbeides bidragsgjeld. Gjelden som opparbeides ved å benytte bidragsforskriften vil da komme som følge av manglende betalingsevne og ikke manglende betalingsvilje, som altså er en vesentlig forskjell.

At dekningsloven § 2 - 7 ikke gjelder på fastsettelsestidspunktet, medfører bl.a. at reiseutgifter til og fra arbeid og rimelig billån ikke taes hensyn til, til tross for at dette ofte er en helt nødvendig utgift for å kunne generere den bruttoinntekten bidraget blir fastsatt etter. Og det sa det begynner å gå galt.

I det videre vil det redegjøres for hvordan barn direkte forskjellsbehandles og diskrimineres som en følge av bidragsregelverket.

Bidragsinnkrevingen

Fra Trygdeetatens innkrevingssentral (TI) sin side sies det at det er TI som må påvise mislighold, og at mislighold foreligger når det av trygdekontoret fastsatte bidrag ikke blir betalt ved forfall.

Det kalles altså ”mislighold” til tross for at bidragspliktige ikke har hatt penger til å betale det fastsatte bidraget med, og derved hevdes det å finnes hjemmel i lov til å foreta tvangsinnkreving, bl.a. ved trekk i lønn.

Det er først på innkrevingsstadiet dekningsloven § 2 – 7 trer i kraft for bidragspliktige, og dennes husstand. Og med husstand menes også ektefelle/ samboer og hans/ hennes barn.

I henhold til reglene i dekningsloven § 2 – 7 (Som Trygdeetatens innkrevingssentral forholder seg til), blir reiseutgifter til – fra arbeid, og rimelig billån regnet som nødvendige utgifter til eget livsopphold, og derved medregnet i husstandens utgifter.

Imidlertid ”kuttes” det andre utgifter, slik at regnestykket alltid vil vise at det er økonomi til å betale det fastsatte bidraget.

Det blir også kuttet i samværsutgiftene (samværsfradraget), som har blitt fastsatt av trygdekontoret for ektefelle/ samboers barn. Samt at reiseutgifter til samvær med barnet ikke uten videre blir tatt hensyn til.

Sitat fra brev mottatt av Trygdeetatens innkrevingssentral:

”Det er krevd fradrag for utgifter til samvær med kr 1020,-. TI har tidligere mottatt dokumentasjon på at samvær utøves og finner på denne bakgrunn å kunne godskrive kr. 650,- for utgifter til samvær. Det er videre krevd fradrag for reiseutgifter til samvær. TI har ikke tatt hensyn til dette da vi ikke kan se å ha mottatt dokumentasjon som bekrefter en slik utgift. Vi gjør oppmerksom på at rimeligste reisemåte må benyttes for at utgiften skal kunne gå til fradrag. Normalt vil dette være offentlig kommunikasjon. Dersom det benyttes bil for å gjennomføre samvær, må reiseavstand sannsynliggjøres”

Ved henvendelse til TI på hvorfor utgifter til samvær blir godskrevet med kun kr. 650,-, og ikke kr. 1020,- som trygdekontoret har fastsatt, er dette i følge Trygdeetatens innkrevingssentral fordi ”underholdsbidrag prioriteres foran samværsutgifter.”

Men er det noen forskjell på underholdsbidrag og samværsutgifter, da? Begge deler er da penger foreldrene skal bruke på underhold av barnet?

Dessuten står det i bidragsforskriften at bidragspliktige kan holde tilbake penger til underhold av barnet ved samvær, og samværsfradraget er fastsatt av trygdekontoret.

Barn har også rett til samvær med begge foreldrene sine. Men hvis pengene som skulle brukes til samværsreiser ikke blir godskrevet som utgift, vil konsekvensen kunne bli at ”samværsforelderen” ikke har råd til å ha samvær med barnet.

Ut fra dette er det sannsynligvis ikke vanskelig å se hvordan det ”taes penger fra ett barn for å gies til et annet.” For lovgiver har jo bestemt at barna skal sikres et månedlig underhold … koste hva det koste vil! Bare det ikke koster Staten noe.

Praksisen av bidragsregelverket blir derved at barn forskjellsbehandles og diskrimineres, Og man kan derved stille spørsmålet: Hvilke barn gjelder barneloven for?