Justismord på rekke og rad

Av KJELL SCHEVIG

Direktør i Domstolsadministrasjonen Tor Langbach strør sjenerøst om seg med forblommede ord om norske domstoler. I sin artikkel 4. oktober skriver Langbach: ”Vi vil helst ikke begå justismord”, for deretter å forhåndsprosedere Treholts gjenopptakelsessak, ved å hevde at ”de øvrige bevisene i saken” ville holde til domfellelse. Det synes å være en allmenn oppfatning i juristkretser at fusk med bevisene ikke er så nøye, all den tid det er så mange andre bevis mot Treholt.

Trondheim huser den eneste domstolen i Europa som kan skilte med et dobbelt justismord. Litt av en Europarekord! Er det tilfeldig at et slikt tilfelle som Fritz Moen-saken ikke har skjedd i noe annet europeisk land enn Norge? Og hvilke motiver har Langbach for å forsvare disse tradisjonene, når han går til det skritt å skryte av hvor godt domstolene hegner om vår rettsikkerhet?

I norske domstoler brukes nesten aldri rettsstenografer eller lydopptak, noe som er uvanlig i europeisk sammenheng.  Denne mangelen på etterrettelighet vanskeliggjør klager og gjenopptakelser. Treholtssaken er godt dokumentert siden journalister fulgte rettssaken, men i mindre sensasjonelle saker har man bare dokumentene dommerne selv har produsert.

Langbach skriver: ”Et langt liv i domstolen gjør at man opparbeider seg en betydelig skepsis til menneskers utsagn”. Det er sannsynligvis en større grunn til å opparbeide en betydelig skepsis til domstolene og Langbachs selvforsikringer. Hvorfor skal for eksempel norske dommere rekrutteres i en lukket prosess, utført av Domstolsadministrasjonens innstillingsråd? 

Mener Langbach at vi skal tro at juridisk embetseksamen, samt innstilling fra et råd med en hemmelig agenda, skal være en garanti for redelighet?  Når norske rettsavgjørelser stadig vekk havner i Strasbourg er det vel heller et tegn på at noe er galt? Langbachs bakstreverske forsøk på å friskmelde sin egen profesjon er trist. Det vi trenger er modernisering og åpenhet.