Innavl i forskningen

Av Geir Levi Nilsen

 

Forskningsskandalen ved Radiumhospitalet reiser mange ubehagelige spørsmål.

Ett av dem er hvordan dette i det hele tatt kunne skje. Finnes det f.eks. ikke interne og eksterne måter å kontrollsjekke metodologi og empiri på? Og er Jon Sudbø et isolert tilfelle, som kan avskrives som «en personlig tragedie»? Hvorfor får vi ikke en kritikk av det som kalles forskningsmiljøer, som plages av det som alle miljøer plages av, nemlig kollegialitet, konformitet og rigiditet? For om Sudbøs tilfelle har gått såpass langt som det har gått så må det jo bety at hans kolleger sovet i timen? Eller er det noe annet som kan forklare det hele?

Konsensus

Svært få forskere eksisterer som autonome renessansegenier. Alle forskere er del av et forskningsmiljø som ofte er preget av en overordnet konsensus, som kan være av politisk, moralsk eller sosial art. Noen eksempler: Holocaustforskningen er mer preget av moralsk overbygning enn noe annet. Den første boken om nazismens terrorvelde kom ut i 1946 og hevdet at 12 millioner jøder var blitt drept i konsentrasjonsleirene. I 1948 kom FN med de faktiske tall: at ca. 6 millioner jøder hadde blitt utryddet i konsentrasjonsleirene. Dette har vært holocaust-fornekternes grunnsten helt siden da: at tallgrunnlaget for nazistenes jødeutryddelser har vært feil. Men enhver forsker vet at internt i hver analyse gjøres testing, prøving-og-feiling, deduksjoner og induksjoner. Dette er den metodiske tvil og skepsis som all forskning baserer seg på, at en hovedtese testes ut fra enhver vinkling fra en generell holdbarhetsteori. Men nåde den historieforskeren som tar nettopp dette utgangspunktet i forhold til nazisme og jødeutryddelse. For der er det bare holocaust-fornekterne som gjør seg bruk av metodisk tvil mens nazismeforskerene må forholde seg til ortodoksiet og dets codex. Kan det tenkes noe mer avgrenset og avklart enn Holocaust-forskning? Skjer det noe nytt her? Det norske Holocaust-senteret har visstnok fått bevilgninger for å opprette forskerstillinger angående opplysningene om at norske SS-soldater deltok i likvideringer av jøder på Østfronten. Ja, dette må jo være jo være riktig så sjokkerende. Og vi som trodde at norske SS-folk dro til Østfronten for å strikke gensere og steke vafler. Her kommer historieforskningen om SS og nazismen til å oppleve nye paradigmeskifter.

Men et sted med forskningsmessig overbygning er overgreps- og incestforskningen. La det være klart: det finnes mennesker som begår alvorlige sex-forbrytelser. Det er et særdeles mørkelagt rom i kulturen å gå inn. Men de overgrepsforskerne som skulle kaste lys inn i dette mørket, hva har de funnet? I en bok av Åsa Britasdottir og Britta Støvling (Pax, 1983) blir det sagt angående omfanget av incest: «Vi ser bare toppen av isfjellet, bare en del av de mange forbrytelser. Incest har antagelig det aller største mørketallet av alle forbrytelser.». I en bok med forskningsprofil, statistikker og felt-intervjuer, skulle man tro at man ville bruke fakta og analyse som arbeidsverktøy. Men her skjer det motsatte. Man bringer ikke lys inn i et mørkelagt rom ved å bruke retorikk som «toppen av isfjellet» eller «mørketall». Her blir det mørke rom ennå mørkere. Med et slikt grep blir incestforskning noe obskurt, og enda verre, noe mystisk. Når forskning bringer inn størrelser som «antageligvis» åpner man for demonisering. Men til tross for at det proposjonelle elementet er ukjent så vet allikevel Britasdottir og Støvling årsaken: «At det holdes hemmelig, og gjøres i det skjulte, er viktige betingelser for incest. Den patriarkalske kjernefamilien opprettholder en sosialisering som fører til mannsdominans med vold som uttrykk. At familien er innestengt, gjør incest og kvinnemishandling
mulig.
Familien er et lukket rom...»

Incest er altså et kulturelt og strukturelt problem gitt ut fra «mannsdominans» og «den patriarkalske kjernefamilien». Sistnevnte sitater tilkjennegir en overbygning av feministisk ideologi. I årevis var denne koblingen mellom feminisme-ideologi og overgrepsforskning sosial akseptert. At man i Klassekampen 2 juni 2005 kunne lese at overgrepsforskeren Eva Lundgrens «må stå skolerett» i ved Universitetet i Uppsala ang. hennes forskningsmetodologi, er et tegn på skiftende tider. Men i mellomtiden førte disse okkulte størrelsene i
overgrepsforskningen til store tragedier. Tyve år etter Britasdottir/Støvlings forskning kan man i Aftenposten 2. Desember 2003 lese overskriften «Over 20 Incestdømte Er
Frifunnet» hvor det blir sagt at «et 20-talls fedre er frifunnet, mange år etter dom og ferdig sonet straff.» Advokat Trygve Lange-Nielsen sier i artikkelen: «- Det er den største rettsikkerhetssvikten vi har hatt siden hekseprosessene på 1600-tallet.» Når en feil opptrer gang på gang, så ligger ikke feilen i selve produksjonshallen, men i selve arbeidstegningen. Slik har metodologien vært i overgrepssakforskningen som kunne føre til en slik produksjon av uskyldig dømte. Paranoiaen overfor sex-forbrytere er særdeles merkelig når vi vet hvor lite aktive samfunnsfiender de er: kriminologi-professor Roger Hood ved Oxford University tok nylig for seg 200 overgrepssaker og sjekket gjentagelsesfaren: - Under ti prosent av de domfelte begikk nye sex-forbrytelser etter ferdigssonet straff (VG 25 april 2002).

Konklusjon

Fra overnevnte eksempler kan man lese at tilfellet Jon Sudbø er mindre isolert enn hva man skulle tro. Alle forskningsmiljøer lider av det handicap at man dyrker felles paradigme, ofte kan denne forskningsmessige enighet ha form som hvilken som helst menighet. Og nåde den som ikke dyrker menighetens fellesverdier. At Sudbø kunne ta juks og svindel så langt i sin forskning burde ikke så mye påpekes på ham selv eller miljøet rundt ham, men bør sees på i et større bilde som en av de sosiale innavls-svakhetene som alle forskningsmiljøer kan lide av.