Av Geir Levi Nilsen
Forskningsskandalen ved Radiumhospitalet reiser mange ubehagelige spørsmål.
Ett av dem er hvordan dette i det hele tatt kunne skje. Finnes det f.eks. ikke interne og eksterne måter å kontrollsjekke metodologi og empiri på? Og er Jon Sudbø et isolert tilfelle, som kan avskrives som «en personlig tragedie»? Hvorfor får vi ikke en kritikk av det som kalles forskningsmiljøer, som plages av det som alle miljøer plages av, nemlig kollegialitet, konformitet og rigiditet? For om Sudbøs tilfelle har gått såpass langt som det har gått så må det jo bety at hans kolleger sovet i timen? Eller er det noe annet som kan forklare det hele?
Konsensus
Svært få forskere eksisterer som autonome renessansegenier. Alle forskere er del av et forskningsmiljø som ofte er preget av en overordnet konsensus, som kan være av politisk, moralsk eller sosial art. Noen eksempler: Holocaustforskningen er mer preget av moralsk overbygning enn noe annet. Den første boken om nazismens terrorvelde kom ut i 1946 og hevdet at 12 millioner jøder var blitt drept i konsentrasjonsleirene. I 1948 kom FN med de faktiske tall: at ca. 6 millioner jøder hadde blitt utryddet i konsentrasjonsleirene. Dette har vært holocaust-fornekternes grunnsten helt siden da: at tallgrunnlaget for nazistenes jødeutryddelser har vært feil. Men enhver forsker vet at internt i hver analyse gjøres testing, prøving-og-feiling, deduksjoner og induksjoner. Dette er den metodiske tvil og skepsis som all forskning baserer seg på, at en hovedtese testes ut fra enhver vinkling fra en generell holdbarhetsteori. Men nåde den historieforskeren som tar nettopp dette utgangspunktet i forhold til nazisme og jødeutryddelse. For der er det bare holocaust-fornekterne som gjør seg bruk av metodisk tvil mens nazismeforskerene må forholde seg til ortodoksiet og dets codex. Kan det tenkes noe mer avgrenset og avklart enn Holocaust-forskning? Skjer det noe nytt her? Det norske Holocaust-senteret har visstnok fått bevilgninger for å opprette forskerstillinger angående opplysningene om at norske SS-soldater deltok i likvideringer av jøder på Østfronten. Ja, dette må jo være jo være riktig så sjokkerende. Og vi som trodde at norske SS-folk dro til Østfronten for å strikke gensere og steke vafler. Her kommer historieforskningen om SS og nazismen til å oppleve nye paradigmeskifter.
Men et sted med forskningsmessig
overbygning er overgreps- og incestforskningen. La det være klart: det
finnes mennesker som begår alvorlige sex-forbrytelser. Det er et særdeles
mørkelagt rom i kulturen å gå inn. Men de overgrepsforskerne
som skulle kaste lys inn i dette mørket, hva har de funnet? I en bok
av Åsa Britasdottir og Britta Støvling (Pax, 1983) blir det sagt
angående omfanget av incest: «Vi ser bare toppen av isfjellet, bare
en del av de mange forbrytelser. Incest har antagelig det aller største
mørketallet av alle forbrytelser.». I en bok med forskningsprofil,
statistikker og felt-intervjuer, skulle man tro at man ville bruke fakta og
analyse som arbeidsverktøy. Men her skjer det motsatte. Man bringer ikke
lys inn i et mørkelagt rom ved å bruke retorikk som «toppen
av isfjellet» eller «mørketall». Her blir det mørke
rom ennå mørkere. Med et slikt grep blir incestforskning
noe obskurt, og enda verre, noe mystisk. Når forskning bringer inn størrelser
som «antageligvis» åpner man for demonisering. Men til tross
for at det proposjonelle elementet er ukjent så vet allikevel Britasdottir
og Støvling årsaken: «At det holdes hemmelig, og gjøres
i det skjulte, er viktige betingelser for incest. Den patriarkalske kjernefamilien
opprettholder en sosialisering som fører til mannsdominans med vold som
uttrykk. At familien er innestengt, gjør incest og kvinnemishandling
mulig. Familien er
et lukket rom...»
Incest er altså
et kulturelt og strukturelt problem gitt ut fra «mannsdominans»
og «den patriarkalske kjernefamilien». Sistnevnte sitater tilkjennegir
en overbygning av feministisk ideologi. I årevis var denne koblingen mellom
feminisme-ideologi og overgrepsforskning sosial akseptert. At man i Klassekampen
2 juni 2005 kunne lese at overgrepsforskeren Eva Lundgrens «må stå
skolerett» i ved Universitetet i Uppsala ang. hennes forskningsmetodologi,
er et tegn på skiftende tider. Men i mellomtiden førte disse okkulte
størrelsene i
overgrepsforskningen til store tragedier. Tyve år etter Britasdottir/Støvlings
forskning kan man i Aftenposten 2. Desember 2003 lese overskriften «Over
20 Incestdømte Er Frifunnet»
hvor det blir sagt at «et 20-talls fedre er frifunnet, mange år
etter dom og ferdig sonet straff.» Advokat Trygve Lange-Nielsen sier i
artikkelen: «- Det er den største rettsikkerhetssvikten vi har
hatt siden hekseprosessene på 1600-tallet.» Når en feil opptrer
gang på gang, så ligger ikke feilen i selve produksjonshallen, men
i selve arbeidstegningen. Slik har metodologien vært i overgrepssakforskningen
som kunne føre til en slik produksjon av uskyldig dømte. Paranoiaen
overfor sex-forbrytere er særdeles merkelig når vi vet hvor lite
aktive samfunnsfiender de er: kriminologi-professor Roger Hood ved Oxford University
tok nylig for seg 200 overgrepssaker og sjekket gjentagelsesfaren: - Under ti
prosent av de domfelte begikk nye sex-forbrytelser etter ferdigssonet straff
(VG 25 april 2002).
Konklusjon
Fra overnevnte eksempler kan man lese at tilfellet Jon Sudbø er mindre isolert enn hva man skulle tro. Alle forskningsmiljøer lider av det handicap at man dyrker felles paradigme, ofte kan denne forskningsmessige enighet ha form som hvilken som helst menighet. Og nåde den som ikke dyrker menighetens fellesverdier. At Sudbø kunne ta juks og svindel så langt i sin forskning burde ikke så mye påpekes på ham selv eller miljøet rundt ham, men bør sees på i et større bilde som en av de sosiale innavls-svakhetene som alle forskningsmiljøer kan lide av.