Ingen pusekatt

Av Ragnar Næss

Ti kvinner som opprinnelig støttet Valla er redusert til to. Det er grunn til å spørre seg om denne kontroversen har noe å gjøre med at sentrale aktører er kvinner og hvilke mekanismer som har spilt inn her. Til dels har Valla selv gitt et svar: ”Jeg er ingen pusekat!t”. Både hun, Gro Harlem Brundtland og andre kvinnelige lederpionerer har på et vis gått i skole i fiendeland, og resultatet er en tøffere stil enn hos mange mannlige ledere. Det er viktig å demonstrere en kontrast til stereotypier om kvinner som følelsesfylte og lite handlekraftige. Dette har vært sagt ganske ofte, men er bare en liten del av sannheten. Andre forhold spiller trolig inn.

For det første at kvinnekultur i langt mindre grad enn mannskultur har vært gjenstand for kritikk og nærgående granskning. I den utstrekning det har skjedd har det oftest vært ledsaget av en unnskyldning som bunner i den antatte offer-rollen man mener kvinner generelt befinner seg i, og som kan tjene som formildende omstendighet.

For det andre kan det være at forventningene til søsterskap i arbeidslivet på et vis er sterkere kvinner imellom enn forventninger om broderskap menn imellom, og at når det først går galt blir resultatet verre enn når menn havner i en konflikt. Tanken om at man befinner seg i en verden der enhver må sørge for seg selv og det ikke er noe ”kjære mor” er en del av mannskulturen på en helt annen måte enn kvinnekulturen med dens vekt på omsorg og nære relasjoner. Desto verre blir det når omsorgen svikter og man kjønnskulturelt sett ikke har noen nøytral grunn å falle tilbake på.

Jeg tror dette peker på hvordan manns- og kvinnekultur er formet av sentrale idestrømninger i europeisk historie. Opplysningstiden med den vekt på logikk, ryddighet og besinnelse ble avløst av romantikken med dens vekt på legitimiteten i de sterke følelsene og utstyrlige impulsene. Romantikken som bevegelse ble et forspill til kvinnenes inntog i offentligheten, den perioden i europeisk samfunnsliv da de kom ut av kjøkken og soveværelse og inn i salongene, foreningene, fabrikkene og andre arenaer tradisjonelt forbeholdt menn. Strindbergs portrettering av sterke og ustyrlige kvinner dokumenterer menns forskrekkelse når mennesker trenet i de nære relasjoners følelsesfylthet trådte inn på samfunnsmessige arenaer.

I ettertiden er det kanskje på sin plass å peke på at både opplysningstiden og romantikken har sine ytterst tvilsomme avarter. Den kalde og instrumentelle fornuft bidro til revolusjonsterror. Hitlers følelsesutbrudd og generelle stil hadde – som en del kommentatorer påpekte – noe definitivt kvinnelig ved seg. Hans appell lå ikke på det logiske plan, men i det å gi legitimitet til følelser av å ha vært tråkket på, gi seg over til hevnlyst og lidenskap, til offervilje, grenseløs begeistring og andre ekstreme stemninger. Men for å ta inn over oss slike perspektiver trengs det et langt mer nøkternt blikk både på kvinne- og mannskultur enn den vi er vokst opp med. Ønsker vi menn en slik forståelse eller foretrekker vi de deilige kvinnene som hjelper oss å leve følelsene våre, men som til gjengjeld kan bli både uberegnelige og farlige når de får makt?