Hvorfor er man skyldig som mann – uansett?
I kjønnskampen som oppstår ved samlivsbrudd er barna de største ofrene, fordi de taper sin far. Far er den største taperen - definert av systemet som skyldig. Enhver moderne mann i Norge er oppdratt til å være omsorgsperson. Men når en mann i en samlivsbruddsituasjon vil ta konsekvensene av sin oppdragelse, og kvinnebevegelsens stadige krav om at vi må ta oss mer av barna – da er det stopp. Fra dette punktet skjer alt på kvinners premisser:
En mann kan håpe på et normalt forhold til sine barn etter samlivsbrudd, bare hvis tidligere kone eller samboer tillater det. Setter eksen seg på bakbeina, må man gå til rettssak for å få stadfestet sine rettigheter til kontakt med barnet - og selv det gir deg bare smuler, fordi systemet hater menn og gir dem skylda for alt i samlivsbruddet, uansett hvor mye selvtekt og løgn en kvinne utviser.
Kvinnefrontens mannshat
I en kommentar til Dagbladet i forbindelse med Citypark-drapet i Bergen, sier Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet: ”Det blir også stadig mer kjent problem i Norge at menn går til sivile søksmål mot kvinnen i barnefordelingssaker”. Med andre ord er det i følge Smaadahl altså et problem at menn gjennom rettsapparatet gir uttrykk for at man ønsker å opprettholde et forhold til barna.
”Logikken” i argumentasjonen er selvsagt at forholdet til barna ikke er viktig for far, men at han bruker barna for å få makt over eksen. Kvinnefrontens mannshat kunne vel knapt nok uttrykkes mer psykopatisk: Enhver handling en mann gjør, tillegges den verst tenkelige hensikt. Det eneste man ikke mistenker en far for, er at han er et menneske som ønsker å beholde et godt forhold til sine barn. At mange mødre helt bevisst saboterer fars forhold til barn etter samlivsbrudd, og at dette er hovedårsaken til konflikten, ignoreres, eller påstås å være en myte.
Hva skal en mann gjøre dersom han ønsker å beholde et forhold til sine barn etter samlivsbrudd, og kvinnen motsetter seg dette? Meg bekjent finnes det ingen annen måte å sikre samvær, annet enn å henvende seg til retten.
Staten og domsstolene har imidlertid utviklet et omfattende argumentasjonsmønster, spesialtilpasset for å legge all skyld på menn, dersom han skulle finne på å gå rettens vei for å beholde et forhold til sine barn. Det finnes et helt batteri av ondskapsfulle påstander som brukes til å avvæpne og sverte menn i omsorgs- og samværssaker:
Blir en mann følelsesmessig engasjert fordi han føler mor saboterer hans forhold til barna, ja da er du selvsagt psykisk ustabil og klarer ikke å komme deg videre i livet. Vil en mann ved samlivsbrudd beholde boligen sin, blir dette tolket som at du ønsker å ramme eksen som – stakkars – ikke har noe sted å bo, og derfor må få overta din bolig. At du ikke har noe sted å bo ofres ikke en tanke av noen, aller minst rettsvesenet. Blir man sint pga. denne åpenbare urettferdigheten, er man egoistisk og tenker ikke på barnas beste.
Argumentet om at du som mann faktisk er best skikket til å forsørge barnet fordi du har både arbeid og bolig, mens mor er arbeidsløs, kan du bare glemme. Hun får overta boligen din, og lønn får hun selv om hun ikke arbeider – i form av kontantstøtte, overgangsstønad, barnetrygd og bidrag. Og bidragsfastsettelsen er egnet til å gjøre menn enda mer sint på systemet – dess mindre hun tillater ham å se barnet, dess mer må han betale! Reagerer man på de horrible bidragsreglene som gjør menn til gjeldsslaver av sine tidligere koner og samboere, ja da er mannen uforholdsmessig opptatt av det økonomiske aspektet, samt at han ikke ønsker å ta ansvaret med å ha satt barn til verden, må vite!
De fleste menn blir frustrerte og sinte når de forstår hvilken total mangel på likestilling som er normen i det norske samfunnet etter et samlivsbrudd. Og er du sint – ja da er du selvfølgelig også voldelig, incestuøs osv., i alle fall dersom eksen din hevder det. De mest ondskapsfulle beskyldninger står klare til bruk for kvinner i samlivbruddprosesser: Anklager om mishandling, voldtekt og incest. Mange har begynt å få øynene opp for denne systemfeilen, ikke minst politiet som belemres med åpenbart grunnløse anmeldelser.
Men kvinner, frykt ikke! Argumentene som bortforklarer dette er allerede på plass: Dersom en mann spør: ”Hvorfor kommer beskyldningene akkurat i samlivsbruddsprosessen?” Da er svaret fra krisesentrene: ”Jo, fordi det kan være vanskelig å si ifra om slike ting før samlivsbruddet er et faktum”. På spørsmålet ”Hvorfor har du ingen merker etter mishandlingen?”, er svaret: ”Han slo med flat hånd. Han vet hvordan han skal slå uten at det blir merker.” (Flat-hånd -syndromet!) Selv psykisk mishandling kan du påberope deg, det er umulig og motbevise, selv om det også er umulig å bevise. Det diskuteres sågar hvordan man skal gjøre det lettere å få menn dømt for psykisk mishandling. Kvinnefronten ønsker også at det skal bli forbudt for en mann å gå til motanmeldelse for falsk forklaring eller injuriesøksmål.
Snart er angiversystemet komplett, etter gode, gamle stalinistiske prinsipp. Kan vi ikke heller bare fengsles alle mann, med det samme?
Og jenter, spiss ørene! For nå kommer det beste av alt: Dere kan komme med falske anklager helt ustraffet. Kvinner er på et generelt grunnlag beskyttet mot å måtte stå til ansvar for å ha løyet om mishandling, voldtekt og incest av en egen amnestiparagraf i straffeloven. Det er nok å si at man ”var i god tro” da anklagen ble fremsatt, så er man fritatt fra straffeansvar. (”Jeg trodde jeg var blitt voldtatt.”)
Systemet ser bort fra at slike beskyldninger kan være en metode å isolere far fra barnet, eller evt. bare rett og slett god gammeldags hevn. Selv om en dommer faktisk ser at det er nettopp dette som skjer, vil han i de aller fleste tilfeller se mellom fingrene på at kvinnen har brukt slike råtne triks, og likevel gi henne daglig omsorg. Det viktigste spørsmålet i en slik sammenheng – at det kan være skadelig for barnet å bli oppdratt av en mor som viser total mangel på moralske skrupler – forbigås i stillhet.
Fordi systemet har forhåndsdømt oss menn som skyldige i samlivsbrudd og dessuten anser oss for å være latente voldsutøvere, mistenkes vi aldri for
1) å ønske oppdra barna sine på lik linje med mor også etter samlivsbrudd
2) å ha et behov for å ha en holdbar økonomi og et sted å bo også etter samlivsbrudd
3) å ønske å få oppreising for den urettferdige behandlingen man blir utsatt for i forbindelse med falske anklager om mishandling, voldtekt og incest, som i ekstremt mange tilfeller bare er posisjonering i barnefordelingssaker