Hvite, heterofile og rettsløse menn

Av Kjell Schevig, redaktør av Bortført.no

Jeg ble født på E. C. Dahls Stiftelse, døpt i Nidarosdomen og har bodd hele mitt liv i Norge. Jeg har ikke brutt noen lov, likevel er livet mitt satt under administrasjon av en tysk domstol.  Hvordan går det til at en norsk mann ender opp uten rettsbeskyttelse i sitt eget land?

En treningskamerat presenterte meg for en tysk kvinne. Hun hadde mange norske venner fra sin studietid i Kiel og hadde nettopp søkte seg arbeid Norge.  Vi giftet oss, bygde hus og fikk en datter. Etter fire år tok kjærligheten slutt. Da tok hun vår datter og flyttet tilbake til Tyskland.

Haag-konvensjonen respekteres ikke

Hos Justisdepartementet fortalte de meg at internasjonal barnebortføring er et alvorlig lovbrudd, med heldigvis har både Norge og Tyskland undertegnet Haag-konvensjonen. I henhold til denne har nemlig landene forpliktet seg til å tilbakeføre bortførte barn til opprinnelseslandet. Jeg skaffet meg en tysk advokat og å måtte på egen regning gå til rettssaksak i Tyskland.

Det Justisdepartementet ikke fortalte, var at Tyskland ikke respekterer Haag-konvensjonen, og at mindre enn 10 prosent av bortførte barn returneres.  Rettssaken var en ren farse. Uten drøfting ble moren tilkjent full omsorgsrett, og hvor det kostet meg tre år og saftige advokathonorar bare å forhandle frem en samværsordning. Senere tok tysk domstol fra meg både samværsrett og foreldrerett – ikke fordi jeg var uegnet som far eller at jeg hadde gjort noe galt, men fordi retten mente at konfliktnivået med moren var for høyt. Domstolen vurderte ikke hva uenighetene gjaldt eller hvem som hadde forårsaket konfliktene. Deretter økte domstolen barnebidraget med 135 prosent, med 5 års tilbakevirkende kraft.

NAVs diskriminerende bidragspraksis

Bare dersom bidragsyteren er av hankjønn har NAV som praksis å overføre slike bidrag, selv om barna er ulovlig bortført fra Norge. Jeg hadde allerede betalt bidrag etter norske satser de siste fem årene.  Dessuten burde mors svært gode økonomi og mine reiseutgifter regnes inn, slik barneloven foreskriver. Men nei; ”Norsk lov gjelder ikke for deg” sa NAV. ”Men er ikke jeg beskyttet av norsk lov mot krav som overgår min betalingsevne?”, spurte jeg. ”Nei, det er opp til domstolen i Tyskland å avgjøre din betalingsevne”, svarte NAV.

Regjeringens likegyldighet

Minst 295 barn er kidnappet fra Norge de siste åtte årene, og antallet barnebortføringer har økt med 40 prosent bare i 2008.  Justisdepartementet serverer verbal røyklegging for å gi inntrykk av at de arbeider med forhindring av bortføring, slik Statssekretær Astri Aas-Hansen gjorde til NRK 31.07.08: ”Fra regjeringas side er det da det aller viktigste å forebygge, altså å forhindre at dette i det hele tatt skjer.” Men i realiteten finnes ingen forebygging. NAV er pengeinnkrever for utenlandske kvinner som bortfører norske barn. Med dette overlagte insitamentet fra NAV, med regjeringen i ryggen, utføres i dag åtte av ti barnebortføringer av kvinner. Det er rett og slett god forretning å bortføre norske menns barn.  

Flere fedre med bortførte barn har henvendt seg til Likestillings- og diskrimineringsombudet og klagd på at NAVs bidragspraksis er et klart brudd på Likestillingsloven § 3, som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner. I sin redegjørelse til ombudet hevder imidlertid NAV å være uvitende om hvilke barn som er ulovlig bortført – og bedyrer at deres forvaltning av bidragsreglene er kjønnsnøytral. Justisdepartementet sitter på navnelister over hvilke barn som er ulovlig ført ut av landet, men i stedet for å forholde seg til disse dataene, velger LDOs Beate Gangås å henlegge sin egen granskning, grunnet manglende ressurser.

Beate Gangås med dårlig gangsyn

Ved forrige valg oppfordret Gangås velgerne til å la være å stemme på heteroseksuelle menn i 40- 50 årene. Hun ville at folk skulle stemme inn kvinner, homofile, funksjonshemmede og politikere med innvandrerbakgrunn for å skape mangfold blant makthaverne. Hvite heteroseksuelle menn i 40- og 50-årene uten nedsatt funksjonsevne er sterkt overrepresentert, uttalte Beate Gangås til Aftenposten 07.09.07.

Man kan kanskje tro at det er lite å gjøre for et Likestillingsombud i verdens mest likestilte land, siden hun beskjeftiger seg med slike utspill. For hvite, heterofile og rettsløse menn er det imidlertid mye å ta tak i. Vår familielovgivning er ikke kjønnsnøytralt.

Kvinnepolitikk og juss

Ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo finner man en egen «Avdeling for kvinnerett». Noe tilsvarende finnes verken for menn eller barn.   Om avdelingen kan man lese at «formålet er å bedre kvinners stilling i retten og samfunnet». Dette betyr at kvinnepolitikk faktisk er akseptert som fag i jussen, noe som vanskelig kan være forenlig med bekjempelse av kjønnsdiskriminering.

Myndighetenes likegyldighet ovenfor fedre med bortførte barn er en konsekvens av at fedre står juridisk svakt og at barns samværsrett med fedre er ubeskyttet. Norske myndigheter gjør ingen reelle forsøk på å belyse bortførte barns faktiske livssituasjon i utlandet, uten at skolegang og velferd verken vurderes eller ivaretas.  Barna kan ende opp som økonomiske vinningsobjekter. I tillegg tier ofte NAV om hvem det er som tar i mot pengene de driver inn; ofte vet ikke bidragsyteren engang om barna bor hos besteforeldre, slektninger eller på barnehjem. Selv om det foreligger klare indikasjoner på omsorgssvikt, hindres barnefaren effektivt i å støtte sitt eget barn. 

Slik ødelegger den norske statsmakten ikke bare barns skjebner, men reduserer også barnas fedre til rettsløse gjeldsslaver. Å få fedrene hjem i permisjon har høy politisk prioritet. Men fokuset på fedres deltagelse i hjemmet har ikke ført til tilsvarende statlig aksept for farsrollen. Så snart far ikke lenger bor sammen med mor, mister han samfunnets interesse.

Tabuer i samfunnsdebatten

I sitt medieblikk i Stavanger Aftenblad 08.11.08 beskriver Sven Erik Omdal ferske tabuer. Etter hvert som etablerte tabuer blir overvunnet, skapes nye tabuer som det ikke er stuerent å trekke inn i den offentlige samfunnsdebatten. Omdal nevner moderne tabubelagte temaer som; abort, barnehager, husmødre og likestilling. Kvinnekampen er i de siste desenniene blitt sterkt glorifisert og kvinnenes offerrolle er møysomlig innarbeidet i vår felles bevissthet. Dermed blir det politisk ukorrekt for menn å hevde seg diskriminert. Menn er nemlig ansvarlige for undertrykking av kvinner fra tidenes morgen og fram til om lag 1970. Ut i fra en slik dogmatisk tankegang kan Beate Gangås, uten motforestillinger, ignorere menn som ber om likestilling for alle.