Hvem knebler hvem?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Aftenpostens kronikk 26.08.09 uttrykker kjønnsforskerne Harriet Bjerrum Nielsen og Helene Aarseth bekymring over at ”Feminisme-debatten” med medias grep skal kneble ”de som sitter inne med den nyanserte og kanskje også brobyggende kunnskapen på feltet” <sic>. Kjønnsforskerne viser gjennomgående en nedlatende holdning overfor ”de nye stemmene”; ”de heltemodige i kjønnsdebatten”. Som om de som kommer på trykk i den omtalte debatten så langt representerer en reell trussel mot kjønnsforskernes selvimmuniseringsstrategier når det kommer til begrunnelseskrav og vitenskapelighet man hittil ikke har behøvd å dokumentere.

Mer skal ikke til før Bjerrum Nielsen og Aarseth kryper ned i skyttergraven de med statsfeministisk selvfølgelighet har gravet i årevis. Oppløsning av skille mellom kategorier som natur og kultur, forklaring og forståelse, mellom det mannlige og det kvinnelige, har vært kjønnsforskernes viktigste agenda. Konstruksjoner heller enn metodisk etterprøvbar empiri. Politisert og ideologisert inntil det parodiske. Ytringene hittil har ikke vært altfor utfordrende, heller ikke Hanne Nabintu Herlands namedropperkronikk med den slående tittelen ”Gjenreis mannsidealet”. Medias grep er å fremstille menn som umælende, underforstått: det må en kvinne til å for å formulere respekten for mannen

Ufarliggjørende pludder som dekker over viktige konfliktlinjer får dominere, politisk, akademisk og medialt. Det hadde derfor vært interessant om kjønnsforskerne virkelig lot seg utfordre på viktige temaer som politisering av forskningen, f.eks den mye oppskrytte men hittil aldri dokumenterte mannsforskningen. Hva er relevante likheter og forskjeller – biologisk og sosiologisk – for både forståelse og forklaring av f.eks et mye omtalt fenomen, navnlig all volden menn tilskrives som ansvarlig for. Kan aggresjonsgenet lokaliseres? Kan mørketallene belegges metodisk?

Det hadde tilsvarende vært interessant om medieoffentligheten lot de nye stemmene få bedre utfoldelsesmuligheter, og da snakker vi ikke om de stemmene som allerede har sine egne organer, f.eks journalist Anne Bitch som I Aftenposten 08.08.09 uttrykker bekymring for unge taletrengte og frivillig barnefrie kvinners posisjon: ”Ingen snakker for oss”. Hvilke prioriteringer media rent faktisk dokumenterer med sin kjønnsseleksjon lar vi foreløpig ligge. La de virkelige motsetningene få slippe til, så kan Bjerrum Nielsen og hennes forskere furte i skyttergraven.