Hvem knebler hvem?
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
I Aftenpostens kronikk 26.08.09 uttrykker kjønnsforskerne
Harriet Bjerrum Nielsen og Helene Aarseth bekymring over at ”Feminisme-debatten”
med medias grep skal kneble ”de som
sitter inne med den nyanserte og kanskje også brobyggende kunnskapen på feltet”
<sic>. Kjønnsforskerne viser gjennomgående en nedlatende holdning overfor
”de nye stemmene”; ”de heltemodige i kjønnsdebatten”. Som om
de som kommer på trykk i den omtalte debatten så langt representerer en reell
trussel mot kjønnsforskernes selvimmuniseringsstrategier når det kommer til
begrunnelseskrav og vitenskapelighet man hittil ikke har behøvd å dokumentere.
Mer skal ikke til før Bjerrum Nielsen og Aarseth kryper ned
i skyttergraven de med statsfeministisk selvfølgelighet har gravet i årevis. Oppløsning
av skille mellom kategorier som natur og kultur, forklaring og forståelse,
mellom det mannlige og det kvinnelige, har vært kjønnsforskernes viktigste
agenda. Konstruksjoner heller enn metodisk etterprøvbar empiri. Politisert og
ideologisert inntil det parodiske. Ytringene hittil har ikke vært altfor
utfordrende, heller ikke Hanne Nabintu Herlands namedropperkronikk med den slående
tittelen ”Gjenreis mannsidealet”. Medias
grep er å fremstille menn som umælende, underforstått: det må en kvinne til å
for å formulere respekten for mannen
Ufarliggjørende pludder som dekker over viktige
konfliktlinjer får dominere, politisk, akademisk og medialt. Det hadde derfor
vært interessant om kjønnsforskerne virkelig lot seg utfordre på viktige temaer
som politisering av forskningen, f.eks den mye oppskrytte men hittil aldri
dokumenterte mannsforskningen. Hva er relevante likheter og forskjeller –
biologisk og sosiologisk – for både forståelse og forklaring av f.eks et mye
omtalt fenomen, navnlig all volden menn tilskrives som ansvarlig for. Kan
aggresjonsgenet lokaliseres? Kan mørketallene belegges metodisk?
Det hadde tilsvarende vært interessant om
medieoffentligheten lot de nye stemmene få bedre utfoldelsesmuligheter, og da
snakker vi ikke om de stemmene som allerede har sine egne organer, f.eks
journalist Anne Bitch som I Aftenposten 08.08.09 uttrykker bekymring for unge
taletrengte og frivillig barnefrie kvinners posisjon: ”Ingen snakker for oss”. Hvilke prioriteringer media rent faktisk
dokumenterer med sin kjønnsseleksjon lar vi foreløpig ligge. La de virkelige motsetningene
få slippe til, så kan Bjerrum Nielsen og hennes forskere furte i skyttergraven.