Hva sier ekspertene om barnebortføring?

Kjell Schevig, redaktør i Borført.no

Dagbladet har i sin artikkelserie om barnebortføring avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Statistikken over bortførte barn er mangelfull, politiet nekter å ta imot anmeldelser når barn bortføres. Regjeringen mangler oversikt og har ikke kontroll på økningen av antall barnebortføringer fra Norge.

Hvorfor har tallet på barnebortføringssaker eksplodert? Spørsmålet ble stilt til juristen Torunn Elise Kvisberg i NRKs Sommeråpent 28.07.10. Kvisberg, nyutnevnt dommer og ekspert på barnebortføring, unnlot å gi noen god forklaring, utover selvfølgeligheter som internasjonalisering av kjærlighet.

I februar i år var justisminister Knut Storberget på Stortinget og informerte om en gledelig nedgang i antall barnebortføringer. Ingen ante da at Storberget brukte manipulert statistikk for å villede Stortinget. Vi i foreldrenettverket for bortførte barn, fikk mistanke, fordi vi hadde detaljerte opplysninger om bortføringer som ikke var å finne i Storbergets tall. Dette tipset vi pressen og opposisjonspolitikerne om.

Justisdepartementet valgte å glatte over Storbergets kreative bokføring, hvor barnebortføringer som fant sted i fjor høst, ble først registrert i år. Dette er hovedårsaken til at økningen i første halvår av 2010 omtales som eksplosjonsartet. Økningen er i realiteten jevn og trutt, men Storbergets forsøk på å føre Stortinget bak lyset, traff ham i hodet som en boomerang. De offisielle tallene viser 30 bortføringer i 2009, og 29 bortføringer fra januar til og med juni 2010. August og september er høysesong for barnebortføring, da registreres barna som ikke er returnert fra sommerferie. 2010 tegner til å bli et eksepsjonelt år.

Regjeringen hevder at Haagkonvensjonen av 1980 (om ”sivile sider ved internasjonal barnebortføring”) er det viktigste redskapet vi har i kampen mot barnebortføring. Konvensjonen skal i teorien føre til at barna returneres raskt, men i praksis skjer ikke dette. Få barn returneres. Hovedsakelig fordi det er domstolene i barnebortførernes hjemland som avgjør om barna skal returneres eller ikke. Utenlandske domstoler dømmer nesten alltid i favør av sine egne borgere. Hvor mange barn som er returnert til Norge som følge av konvensjonsavgjørelser verken kan eller vil regjeringen si noe om.

Hva sier våre fremste juridiske eksperter? Torunn Elise Kvisberg, er tidligere statssekretær i Justisdepartementet, med doktorgrad i internasjonal barnebortføring. Kjersti Berg Sand, førstekonsulent i Justisdepartementet, har skrevet masteroppgaven: "De strafferettslige aspekter ved en omsorgsunndragelse - med særlig vekt på barnets beste og internasjonale forhold". Kvisberg var veileder for Kjersti Berg Sands avhandling. Kan disse to juridiske ekspertene fortelle oss hvor mange bortførte barn som er returnert? Verken i Kvisbergs 500 hundre siders doktorgradsavhandling eller i Sands masteroppgave nevnes det hvor mange barn som er returnert i henhold til konvensjonen.

Ekspertene gir ingen forklaring på hva som er årsaken til at noen barn blir returnert og andre ikke. Har foreldrene betalt spesialsoldater til å hente barna tilbake, slik Anne Cecilie Hopstock gjorde i den famøse Skah-saken? Eller har de hentet barna på egen hånd, slik som den handlekraftige faren fra Gjøvik, som sneik seg inn i ekskonas hus i Estland og hentet ut datteren midt på natta. Hvorfor er det så mange bortførte barn som forblir i utlandet? Hva har gått galt i sakene som ikke lar seg løse? Bidrar Haagkonvensjonen i realiteten til at barnbortføringer blir juridisk hvitvasket, slik at konfliktene og tautrekkingen mellom landene legges død? De to ledene ekspertene på barnebortføring gjør ingen forsøk på å belyse slike sentrale spørsmål.

Kjersti Berg Sand drøfter i sin avhandling om samværssabotasje og barnebortføring bør sanksjoneres med straff. Jeg siterer fra avhandlingen, hvor hun sier at hun er: "av den oppfatning at betinget påtaleunnlatelse bør brukes mer aktivt i arbeidet med å få bortførte barn tilbakeført til Norge." Mesteparten av barneborføringer begås av kvinner, kanskje fordi fedre må betale bidrag mens mødre slipper? I alle fall tillater regjeringen denne formen for kjønnsdiskriminering, selv om bidragsloven er kjønnsnøytral. Når man belønner barnebortføringer med barnebidrag, samtidig som man unnlater å påtale forholdet, blir effekten det vi har fornemmet lenge: En økning i antall barnebortføringer, Dagbladet 14.07.10.

Guttene Timothy og Joachim, ble bortført fra Norge til Slovakia av sin mor i 2005, Dagbladet 10.07.10. Både norsk og slovakisk rett kom fram til at barnas far, Tommy Hoholm var best skikket til å ha daglig omsorg for de to sønnene. I februar 2009 reiste guttenes mor alene på ferie til sin søster i London. Moren ble tatt i forvaring av britisk politi for barnebortføring. Da Norge har en utleveringsavtale med England kunne man nå forvente et gjennombrudd i saken, men Justisdepartementet lot være å reagere. Hvorfor?

Kjersti Berg Sand skriver i sin avhandling: "Pågripelsen innebærer at barnet formelt er uten omsorgsperson, noe som helt klart ikke er bra for barnet." Justisdepartementet valgte å la barnebortføreren gå fri, fordi de syntes at dette var til barnas beste. Dette til tross for at norsk rett allerede har sagt at det var til barnas beste å bo hos faren. Justisdepartementets saksbehandlere satte slik norske rettsavgjørelser til side, og lot barnebortføreren gå fri, som om de viste noe om bortført barns livssituasjon i utlandet.

Det kan se ut som vi har politikere som bagatelliserer, eksperter som tåkelegger, saksbehandlere som overprøver domstolsavgjørelser og lar barnebortførere slippe unna. Med slike forutsetninger, hvordan kan vi få bukt med barnebortføring fra Norge?