HISTORIEN OM ET JUSTISMORD

Av Ola Kåre Bjørneset

 

 

 

Ola Kåre Bjørneset er prest i Volda kommune på Sunnmøre.

Artikkelen er opprinnelig skrevet for NKMR, og er gjengitt

i Forum for Menn og Omsorg med forfatterens tillatelse.

 

 

 

 

FORHISTORIE


Jeg vil gjerne fortelle en historie, en historie som er så utrolig at om jeg hadde lest den selv så ville jeg kanskje ikke trodd at den var sann. Men, den er sann, - alle fakta som blir behandlet her, kan bevises. De kan underbygges med rettsdokument, medisinske undersøkelser og vitneutsagn. Da kan du sikkert gjette hva historien dreier seg om? Helt riktig, det er historien om et justismord.” Jammen, sier du kanskje, justismord skjer da ikke i Norge, i Skandinavia? Er ikke det slikt som hender alle andre steder?” Min venn, da vil kanskje denne historien åpne øynene dine. For det skjer, også i Skandinavia. Men mange av dem det skjer med er ikke selv i stand til å forteller sin historie på Internett. Mange er ikke i stand til å fortelle noen historie i det hele tatt, selvmordsraten hos dem det gjelder er svært høy. Andre er kanskje inne på en eller annen psykiatrisk institusjon, eller neddopet på medisin. Derfor er denne historien også tilegnet alle dem som selv ikke er i stand til å fortelle.

Denne historien er også tilegnet mine barn, som selv ikke er i stand til å fortelle. I de siste årene har svært mange saker kommet opp igjen, og i flere av dem står barn frem og forteller rystende historier om hvordan de ble manipulert, lokket og innbilt ting som de senere, i voksen alder visste at ikke hadde skjedd. Problemet er ofte da at barnevernet og folk i den falske incestindustrien toer sine hender og sier:” Du sa, og vi trodde deg”. Som du leser senere i denne historien sier Lagdommer Sissel Endresen at det ikke er så farlig hvordan en får frem opplysninger i et dommeravhør… En slik innstilling fra en erfaren lagdommer skaper tragedier. Min nest eldste datter sa i dommeravhør nr 2 at ”Pappa og mamma har ikke gjort oss noe” . To dommeravhør er slik jeg forstår det meste du har lov til å ha. Min datter måtte gjennom fire til.

Ja , barna mine er offer og dette er også en måte å la dem komme til orde, sammen med alle de andre barn som har blitt brukt i den falske incestindustrien. En kan lure på om en har med syke folk å gjøre. Tenker på tidligere statsadvokat Håkon Mayer, nå dommer i Gulating Lagmannsrett. Jeg har aldri sett noen så seksuelt opphisset som han var da han eksaminerte meg. Håper han kan få den hjelpen han tydeligvis trenger.

Nå lurer du sikkert på hvem denne historien er om, helt riktig, det er historien om meg, meg og min familie. Når jeg legger den ut på Internett og bruker fullt navn, er det ikke for å få hevn, men for å få rettferdighet. Både rettferdighet for meg, min tidligere kone og våre felles barn som ofre, og de kuratorene, dommerne og statsadvokatene, som også på en måte er offer i situasjonen. For også de er på måte fanget i dette systemet, et system som i dag har makt, svært mye makt, for mye makt både i Norge og andre land, nemlig Barnevernet. For spesielt de som utdanner seg innen Barnevernet, ser ut til å bli offer for en måte å tenke på, som er skadelig, og har du psykiske problem, kan Barnevernet lett bli en institusjon der du får utløp for dine egne traumer. Og er det da ikke gode kontrollrutiner der, kan det lett bli slik at en dekker ryggen til hverandre. Jeg tror det har skjedd i meg og min familie sin situasjon. Men nå til min historie. Jeg er takknemlig for at du har lest så langt, og jeg vil be deg om å lese resten også, ikke minst ut fra respekt for alle dem som ikke selv er i stand til å fortelle hva de har opplevd. Og da snakker jeg selvsagt om alle de som har blitt uskyldig tråkket på, utsatt for justismord. Må de alle engang få den erstatning og oppreising de har krav på.

PRESENTASJON

Mitt navn er Ola Kåre Bjørneset, jeg er 45 år gammel, og bosatt i Volda kommune på Sunnmøre i Norge. Jeg ble utdannet prest ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo våren 1988. Jeg var i mange år lykkelig gift med en alle tiders jente fra Østlandet. Vi giftet oss tidlig, og fekk det privilegiet å få seks barn sammen. Som ung prestefamilie var ikke økonomien alltid på topp, men vi hadde det godt sammen, og følte overskudd til å ta oss av andre. Både jeg og min kone hadde som motto at «Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket». Ingen kan redde verden alene, men om alle gjorde litt, så ble i alle fall noe gjort. Dette var det mottoet som vi prøvde å leve etter, samt å lære våre barn. Men alt var ikke enkelt, for min kjære kone var blitt misbrukt seksuelt. Synderen var en onkel av hennes mor som hadde misbrukt henne fra hun var 6 til hun var 15 år gammel. Men vi jobbet oss igjennom det. Hun var veldig tapper. Men det hun hadde vært igjennom, og de problemene som det hadde gitt oss som familie, gjorde at vi var veldig interessert i å hjelpe andre med lignende problem. Er det noe rart? Politiet så selvsagt noe perverst i det, men da er det kanskje politiet det er noe galt med?

BREVSKRIVING

Vår fremste hobby var en veldig aktiv brevveksling, der vi «kombinerte det nyttige med det behagelige» som vi pleide å si. Vi likte å skrive brev og gjennom denne hobbyen fekk vi hjelpe mange mennesker som kanskje ikke hadde så mange venner, og spesielt unge som var ensomme kristne på sitt hjemsted. Gjennom disse brevene tok folk opp alle mulige tema, og vi fortalte hva Bibelen sa. Nevnte jeg at vi ikke bare skrev med jenter, men også skrev med menn og ektepar i alle aldre?

Det var ikke til å unngå at vi kom inn på det som hadde med ekteskap og sex å gjøre. Da holdt vi oss til anerkjent kristne ekteskapsrådgivere, og brukte bøkene deres som kilde. Stor var min overraskelse da de brevene ble fremlagt som bevis på at jeg var en seksualforbryter. Dette var brev som klart henviste sex innenfor ekteskapets grenser, og som oppfordret folk til å leve ut sin seksuelle legning innenfor faste forhold. Er det da galt å skrive åpent om sex? Og jeg kan ikke forstå hvordan det å si at sex hører hjemme innen ekteskapet kan være et forsøk på å få unge jenter til å ha sex med meg. Da fratar en unge jenter evnen til å tenke. Og når vi som ektepar stod sammen, kan jeg ikke si at det var feil å skrive åpent om sex, selv til jenter. Men dette ble brukt som et av bevisene på at jeg var pervers. JA KANSKJE ER DET PERVERST I DAG Å HEVDE AT ALL LOVLIG SEX SKAL FOREGÅ I FASTE PAR FORHOLD MELLOM VOKSNE ANSVARLIGE MENNESKER.

VENNSKAPET SOM STARTET DET HELE

Noen av de som vi fekk kontakt med var et ektepar fra Bergen. Der var det kvinnen som var den aktive brevskriveren, slik det ofte var. Men ved andre ektepar som vi hadde kontakt med, så skrev både mennene og kvinnene. Vi skrev som sagt også med mange menn....... Men altså, denne kvinnen, ble en veldig god venninne av min kone. Kanskje fordi de hadde opplevd det samme, hun også hadde blitt misbrukt seksuelt. Jeg har sett at blant de som virkelig er misbrukt, så er det et veldig godt samhold, kanskje er det noe som heter: ”Felles skjebne, felles trøst”. Så min kone og denne kvinnen ble gode venner. Det var også en selvsagt ting at vi delte de bitre erfaringer som vi hadde hatt, siden min kone også var misbrukt, både med henne og med andre som vi hadde kontakt med. Vi fekk etter hvert et veldig nært vennskap med denne kvinnen, la oss kalle henne Ann. Dette nære vennskapet gjorde slik at jeg som prest sendte inn en attest da hun søkte om voldsoffer erstatning til Staten. Der fortalte jeg både om det varme vennskapet mellom oss, og hvordan vi stod sammen med henne i de alvorlige psykiske problemene som hun hadde.

PLAGENE TIL ANN

Jeg vil ikke gå i detalj om plagene til den kvinnen jeg nevnte, for jeg ser på henne også som et offer. Men et kort sammendrag kan jeg gi. Hun sa hun hadde blitt misbrukt av en onkel fra hun var 4 år, og at han hadde solgt henne til en satanmenighet som holdt til i en kirke på Østlandet. Den gangen trodde jeg henne, for vi mente at en alltid skulle tro det som de misbrukte fortalte. Alternative virkeligheter var ukjent da. Men i dag tviler jeg, det hun fortalte var for fantastisk. Men vi valgte altså å tro henne. Og på grunn av det fine vennskapet vi hadde brukte jeg den innflytelsen jeg hadde for å bygge opp et omsorgsapparat rundt henne på hjemstedet sitt på Sotra. Hun hadde fra før kontakt med en pastor som da var i Bergen, og jeg koblet henne til et pastor par på Sotra, pluss også til noen flere. Jeg hadde et nært samarbeid med alle disse, både de som var innenfor og utenfor Den Norske Kirke.

BESØKENE HOS OSS

Før vi ble kjent, så hadde hun vært tvangsinnlagt på Psykiatrisk Avdeling på Haukeland. Hun hadde også en periode på Modum Bad Nervesanatorium. Hun hadde fått diagnosen borderline, og var sterkt suicidal. Da hun besøkte oss første gangen sammen med datteren, var det for å ta farvel og takke for et langt ”brev vennskap”. Hun skulle være her en helg, så skulle hun ned og ta livet sitt følgende tirsdag. Alt håp var ute, forholdet til ektemannen var også svært dårlig, Og hun fortalte at hun følte en trang til å ta livet sitt, en trang som hun prøvde å kjempe imot, men som truet med å ta kontroll over henne. Hun var virkelig plaget, og vi gjorde det vi kunne for å hjelpe. Den første gangen hun var oppe på besøk gjorde vi følgende avtaler.

1) Vi hadde åpne dører for henne, hun kunne komme og besøke oss når hun ville. Vi la ingen føringer for henne når hun skulle komme og når hun ikke skulle komme.

2) Når det gjaldt hjelp, så skulle vi stille opp så langt vi kunne, innen rimelighetens og sømmelighetens grenser. Og det var hennes oppgave å si ifra. Dette fordi en som har blitt misbrukt, trenger fremfor noe annet å bli respektert. Derfor sa vi at vi ikke engang gav henne en klem uten hun ville det. Selv det kunne føles som et misbruk.

Vi ble enige om at når hun var her oppe, så skulle vi passe på henne. Og når hun følte for det skulle hun få snakke ut om det hun hadde opplevd. Vi skulle våke over henne så hun skulle kunne føle seg trygg, slappe av, De første årene hadde hun datteren med seg opp, men da dattera kom i ungdomskolen var hun med bare i feriene Men det var ikke enkelt å ha Ann her. For hun kunne plutselig stikke ut midt på natten, fordi noen stemmer som hun kalte det, begynte å kreve at hun skulle ta livet sitt. Disse stemmene kalte hun: «Satans sendebud» og « Den store ånds fyrste». Disse stemmene var en av grunnene til at hun begynte på sterke antipsykotiske medisiner. På det meste så gjekk hun på tre ulike sorter, samtidig. Beklageligvis så det ikke ut til å hjelpe, hun begynte også med det som den tidligere psykiatriske sykepleieren hennes og en pastor i retten kalte ekstreme seksuelle fantasier. Disse var svært grove.

BRUDDET

Hun og dattera var som sagt her oppe veldig mye sammen. Ofte fulgte hun da med den tidligere nevnte pastoren, som nå hadde fått en post ved en frimenighet i Volda. Han hadde det slik at han var her oppe noen få uker, og så reiste han tilbake til der han hadde familien sin. Hun gjekk da mye i sjelesorg med ham. Hva de snakket om, hadde vi ikke noe kontroll over. Vår oppgave var å passe på henne og være venner med henne. Hun var i perioder svært syk. Men det som etter hvert plaget henne mest var stemmene, hallusinasjoner, gjerne av seksuell tilsnitt, samt en følelse av å miste kontrollen og ta livet sitt. Ikke få ganger måtte jeg ringe til noen i støtteapparatet hennes på hjemstedet hennes på Sotra fordi jeg tilfeldigvis først hadde ringt henne og fant ut at hun var på veg ut, fullstendig ute av kontroll. Da hadde stemmene gjerne sagt at hun skulle gå ut og ofre seg til Satan, eller for å møte onkelen sin som hadde misbrukt henne. Og når hun var her oppe, så fekk både vi og pastoren større og større problem med å kontrollere henne. Jeg så det gjekk ut over familien. Vi måtte holde henne litt på avstand.

Det var ikke lett å si det til henne. Alle sviktet henne, ingen brydde seg, heller ikke vi. I dagboken sin skrev hun at:” Ola kåre ikke fortjener å leve for han setter mer pris på familien enn meg”. Hun begynte å sende oss rasende brev, der hun var sint for alt mulig. Jeg sa til pastoren at nå måtte vi passe oss, selv om begge to hadde god samvittighet. Han var enig i det.

Og overraskelsen kom. Hun begynte å beskylde meg for helt utrolige ting, ting som jeg nesten hånlo av. Og da pastoren fekk vite det, spurte han : ”Hvorfor i alle dager sa du ikke noe til meg da du snakket med meg og hvorfor i alle dager bad du meg om å komme helt ut til Sotra for å hente deg, når du visste at du skulle opp for å bli voldtatt. Og hvorfor tok du med deg dattera di?” Jeg kan i den sammenhengen nevne at det er seks timer med bil fra Sotra og til Volda. Og dersom hun hadde vært her oppe og blitt mishandlet på det groveste, skulle en vel tro at en kunne snakke om mye på 6 timer. Og jeg kan også si at inntil det tidspunktet da jeg på en måte brøt, så hadde bare hun gode ting å si om oss. Dette ser en både i politidokumenter, og det ble sagt av vitner i retten.

SYKDOMSPLAGENE TIL LINE - VÅR ELDSTE DATTER

En av døtrene våre, den eldste, la oss for enkelthets skyld kalle henne Line, noe som ikke er hennes rette navn, var kronisk syk helt fra hun var født. Etter mange år fant en barnelege som da var i Volda, men som nå er på Haugeland sykehus i Bergen ut at hun var født med en spesiell lidelse. Den kalles «Hinnmanns syndrom», og på godt norsk betyr det at blæren hennes ikke fungerer, Det er hull i den, og det pluss andre ting gjorde at hun var konstant plaget av urininfeksjoner. Hun klarte heller ikke tømme blæren skikkelig. Dette førte også til forstyrrelser når det gjaldt avføring. Etter en stund fant Dr Sigvald Refsum som nå er på Rikshospitalet ut at vi måtte ta kateter på henne. Det var en spesiell form for kateter vi skulle ta, en sort som en kunne sette selv. Vi ble som foreldre lært opp til å ta kateter på henne, men målet var at hun på sikt skulle lære å ta det selv. Men fordi min kone hadde opplevd det hun hadde å bli misbrukt, hadde hun store problem med å utføre det. Det ble derfor slik at jeg tok kateter på henne inntil hun selv ble opplært til å gjøre det. Dette visste helsevesenet om, ja det var de som ville det.

Kan også nevne at denne dattera vår hadde diverse allergier som bla a gav seg utslag i sår og hud irritasjon i skrittet. Det at hun hadde problem med avføring førte også til sår ved anus. Min kone hadde problem med å klare å stelle henne der, og derfor var det en stilltiende avtale at Line sa fra til meg og spurte meg om hjelp dersom hun hadde irritasjon. Hun gav meg også lov til å sjekke henne i disse områdene dersom det var nødvendig. Dette gjorde jeg likevel ikke uten å spørre henne. Det er selvsagt fullt mulig å se på det som masturbering, men da kan en begynne å lure på hva som rører seg i toppen på folk.

BARNEVERNET PÅ BANEN

Vel, plutselig en dag fekk vi oss en overraskelse. To koselige damer stod utenfor døra vår. De var fra barnevernet i Volda, og de hadde fått en «uromelding» som gjaldt forholdet i huset vårt. De kom på «rette» tidspunktet, for min daværende kone var da gravid med tvillinger, og knapt i stand til å røre seg. Og siden jeg var på jobb som prest, så sa det seg selv at huset ikke akkurat var i tipp topp stand. Disse koselige damene, presenterte et brev som fremstilte min kone som en barnemisbruker av rang, ikke fekk barna mat, ikke fekk de klær, og huset så ikke ut. Jeg var ok, min kone var helt håpløs. Og noe som stod i brevet, men som de ikke leste ved første besøk, var at jeg var sykelig opptatt av mine døtres nakne kropper. De brukte å komme opp i sengen til meg, - nakne...... Helt forferdelig.

Dette brevet voldte oss mye hodebry, det var nemlig anonymt. Det var underskrevet ”Hilsen en slektning som bryr seg” Vi lurte fælt på hvem den slektningen var. Det var min kones advokat, som først sa : ”Det tok meg 7 minutter å se at dette brevet er skrevet av en som gjerne ville bli prestefrue, men som ikke ble det, - brevet oser av sjalusi” Før saken min i Lagmannsretten fant vi, - ved hjelp av språkprofessor Finn Erik Winje, ut at det mest sannsynlige var at det var denne kvinnen som hadde skrevet dette brevet. Det fant han ut ved å sammenlikne språklige egenarter i dette anonyme brevet med brev som vi vet denne kvinnen har skrevet. En privatetterforsker som arbeidet for meg en stund, hevdet endatil at dette brevet var skrevet på en av datamaskinene som tilhørte barnevernstjenesten i Volda. Det er nesten for utrolig til å være sant.

SAKENS GANG

Barnevernet hadde store problem til å begynne med, - de fekk ikke noe på oss. Uttalelser fra skolene som barna våre gjekk på skrytte nemlig barna våre opp i skyene. «Alltid rene og hele klær, nistemat, og ikke mer glemming av bøker og lekse enn normalt» En lærer kan bevitne at GUNN HOVDEN slengte på røret etter å ha snakket med henne. I ting retten i Volda sa ASTRID VIKESTRAND at de ikke brydde seg så mye om de skriftlige uttalelsene som skolen kom med, de hadde hatt en muntlig samtale med rektor INGER HÅVIK som sa det motsatte. Og den muntlige samtalen var en grunn til at de grep inn. Den er ikke lett å forstå, du må kanskje være utdannet innen Barnevernet for å forstå slikt?

ANDERS ALME

Nå noen ord om ANDERS ALME, tidligere barnelege i Volda, nå en eller annen høy stilling på Haukeland Sykehus i Bergen. Ut fra det jeg nå forteller så får hver enkelt bestemme om de vil ha noe med den legen å gjøre. Jeg anbefaler folk å sky han som pesten.. Jeg bruker mye tid på BARNELEGE ANDERS ALME, fordi han selv sa meg at han var en av pådriverne i denne saka, OG JEG HAR DOKUMENT SOM VISER HVORDAN HAN BEVISST STYRTE BARNEVERNET. Følgende historie kan jeg også dokumentere skriftlig. Vi så BARNELEGE ANDERS ALME første gang da Line var veldig liten, - og allergisk mot alt mulig. Vi hadde et nært samarbeid, og vi stolte helt på han. Han hjalp oss også når vi oppdaget den spesielle blærelidelsen som hun hadde. Men på et gitt tidspunkt begynte samarbeidet å skrante.

HELSEPROBLEM TIL LINE, DEN ELDSTE DATTERA MI OG HVORDAN BARNELEGE ANDERS ALME TAKLET DE

Line, hadde store problem på grunn av den blærelidelsen. Hun hadde konstant infeksjon, eg en gang fekk vi beskjed av vår lege at nå var hun resistent mot alle kjente antibiotika. Jeg fekk beskjed om å skylle blæren hennes med klorhexedrin flere ganger pr dag. Det var en sann tortur både for meg og dattera mi. Jeg måte tvinge henne, og vi gråt etterpå både jeg og hun. Til slutt nektet jeg å gjøre det mer. Men ANDERS ALME MENTE AT VI SKULLE «ILE LANGSOMT».Og han nevnte at han trodde problemene til dattera mi var psykisk. Jeg sa at om så var, så var det ok, MEN FØR EN SLO FAST DET, SÅ MÅTTE EN VÆRE HELT SIKKER PÅ AT DET IKKE VAR FYSISK. OG JEG VILLE HA HENNE MER UNDERSØKT. ANDERS ALME VAR DYPT UENIG I DETTE, OG DET GÅR KLART FREM AV JOURNALEN TIL DATTERA MI..

Jeg ble sint, og beklaget meg til en kamerat av meg som var kirurgisk overlege ved Sykehuset i Volda, navnet hans er «Reidulf Lillebø». Han sa at han kjente en av verdens fremst eksperter på slike lidelser som dattera mi hadde, nemlig OVERLEGE AUGUST BAKKE ved Haukeland Sykehus. Han tilbød seg å skrive til han bak ANDERS ALME sin rygg. Det gjekk bra, vi fekk time, og hun gjekk der inntil barnevernet i Volda overtok omsorgen for henne. Der oppdaget de det som uten tvil var feilbehandling. ANDERS ALME hadde sett henne på sterke medisiner, noe som gjorde at ene nyren hennes var svak.

Da ANDERS ALME hørte dette ble han rasende. I et brev til Kommunelege Tomasgård, beklaget han seg, og i Lagmannsretten snakket han om hvor forferdelig det var at jeg hadde gått bak hans rygg og benyttet meg av den «kristelige» overlegen. Jeg hadde dominert han til å gjøre dette, for å få dattera mi bort fra ALMEs innflytelse. Og det er merkelig å se i journalen til dattera mi, at før jeg gjekk bak ryggen til ALME, så sa han at hun kunne føle det at en tok kateter på henne som et overgrep. ETTERPÅ sa han at jeg tok kateter FOR Å MISBRUKE dattera mi. Det er en veldig forskjell på de to tinga. Og han ble rasende på meg fordi han sa at jeg var for dominerende, og sa både til Barnevernet og i retten at jeg var for dominerende. Kan det være at jeg i stedet var interessert i at dattera mi skulle få den hjelpa ho trengte? Jeg vet jeg er en sterk person som vil vite hva og hvordan. Og hva er galt med at en far engasjerer seg i barna sitt ve og vel? Og alle er vel enige i at før en kaster alt i en sekk og kaller det psykisk, så skal en være veldig sikker. Da Barnevernet kom inn i bildet, var ANDERS ALME veldig raskt på banen. Han tar raskt kontakt med Barnevernet og forteller at han mistenker meg for å være en skurk. Og han gjør et stort nummer av at jeg ikke ville følge hans pipe og si at alt var psykisk. Og jeg tar kateter på dattera mi FOR å misbruke henne. Dette skiftet av ALME sine meninger skjedde etter at jeg hadde gått bak hans rygg og tatt kontakt med August Bakke. Både journalen til Line og brevet til Tomasgård viser det.

En politiker i Volda som støtter meg sa: ”Jeg vil for alt i verden ikke få ANDERS ALME som fiende, da er han farlig”

ARRESTASJONEN AV MEG OG BARNEVERNETS ROLLE I SAKEN VIDERE

Et par dager før jeg ble arrestert måtte min datter til poliklinisk behandling etter en skade på ene foten. Til vår store forundring forlangte ALME at min datter skulle legges inn på sykehus. Den tiden arbeidet han dels ved sykehuset i Volda, og dels ved Fylkessykehuset i Ålesund. Jeg snakket med datteren min og da sa hun at ALME hadde spurt henne ut om hennes mørke hemmeligheter. «Jeg har ikke noen mørke hemmeligheter» sier hun. Også dette har jeg vitneutsagn på. Samtidig ifølge dokument fra Barnevernet, så planla de et møte på sykehuset der dattera mi lå . Det skulle finne sted dagen etter på.

Den dagen skulle jeg til Fylkesykehuset i Ålesund med noen klær til Line. Det jeg ikke visste var at lederen i Barnevernet i Volda , ASTRID VIKESTRAND, allerede var der sammen med en barnepsykolog og ALME. Denne psykologen, JANNIS FROGUNTAKIS, fortalte senere i retten at han ved diverse tester hadde funnet ut at dattera mi hadde psykiske problem. Dette ble også dokumentert i retten.

De visste av en eller annen grunn at jeg var på veg til Fylkesykehuset i Ålesund, sammen med en venninne av Line. Da de hørte at jeg var på veg, ringte ASTRID VIKESTRAND til politikammeret i Ålesund. På forhånd var det fra ASTRID VIKESTRAND levert inn en anmeldelse på meg for mulig misbruk av barna mine. Alme var en av kildene til den mistanken. Ifølge dokument jeg har, bestemte Politiet i Ålesund seg for å arrestere meg der på sykehuset. Det ble også gjort.

Ann hadde i mellomtiden heller ikke ligget på latsiden. Hun hadde ringt barnevernet, først anonymt og så med fullt navn, og sagt at jeg hadde voldtatt henne, og at hun også hadde sett meg misbruke barna mine. ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN fra Barnevernet hadde da anbefalt å melde meg. Det ble også gjort. Papirene viser at Ann var veldig sikker på at jeg hadde misbrukt Line.

Etter at jeg ble arrestert, ble Line isolert på Fylkessykehuset i Ålesund. Der var hun under omsorg av ASTRID VIKESTRAND, en kvinnelig etterforsker som heter MARIT GRANLIEN. Merk deg navnet MARIT GRANLIEN, i retten sa hun at hun kunne føle når en jente hadde blitt misbrukt, og da spurte hun til mistanken hennes var bekreftet. Dette ble sagt i Lagmannsretten, tro det den som kan. Det kan faktisk bevitnes.

Jeg ble arrestert, og de andre barna våre ble tatt av Barnevernet. Hun som stod bak den heltegjerningen var INGRID SEEVIK De to yngste døtrene mine ble plassert i fosterhjem, og min kone og de to nyfødte tvillingguttene ble sent på et mødrehjem (eller kanskje en skal si mødrefengsel) i Molde.

GALSKAPEN I BARNEVERNET SITT SYSTEM OG SAMARBEIDET MED "HELSEVESENET"

Om noen for ti år siden hadde fortalt meg det jeg skal skrive nå, ville jeg sagt at den personen var gal. Slikt som dette kan ikke foregå i Norge. Og kanskje sitter du litt med samme følelsen etter å ha lest dette. Personlig skulle jeg ønske at det ikke stemte, men jeg har dokumenter som viser at dette har skjedd. Og det mest skremmende er at jeg begynner å forstå at det ikke er bare jeg som har opplevd dette, men beklageligvis så altfor mange andre.

Og skulle du være i klørne på barnevernet, så skal du også vite at du ikke er alene.

UNDERSØKELSER VED FYLKESSYKEHUSET I TRONDHEIM

Etter at jeg ble arrestert, ble altså Line som sagt kontinuerlig avhørt på Fylkesykehuset i Ålesund av MARIT GRANLIEN, ASTRID VIKESTRAND og ANDERS ALME. Der skal hun ha sagt at jeg hadde hatt samleie med henne fra hun var 6 til hun var 15, flere ganger i uken. Jeg skulle også ha misbrukt de andre to døtrene mine, la oss kalle dem Lise og Laila. I Herredsretten i Volda sa Line at under oppholdet på sykehuset «så var hun ikke i denne verden». Det bekrefter dokument som sier at JANNIS FROGOUNTAKIS og ASTRID VIKESTRAND, etter at hun hadde fått vite at jeg var arrestert (jeg ble arrestert på ANDERS ALME sitt kontor) hadde problem med å holde min datter i virkelighetens verden. En fantastisk bakgrunn for politiavhør.

Alle tre døtrene mine ble tatt med til Fylkesykehuset i Trondheim. Der skulle de bli medisinsk undersøkt for på den måten å finne tegn på eventuelt misbruk. Der viste det seg at alle tre var urørte og at det ikke fantes tegn på noe misbruk. Det må ha vært veldig flaut, spesielt med tanke på at jeg skulle ha hatt samleie med Line fra hun var 6 til hun var 15 år gammel. Det er vel kanskje på grunn av den flauheten de tok henne opp dit to ganger. Men det flaueste var kanskje at en av doktorene i følge MARIT GRANLIEN, selv om papirene viste at hun var jomfru, skal ha sagt til Line at hun ikke var det. Fostermor til Line skal ifølge et vitne i Herredsretten i Volda ha sagt at det i Lines papirer viste at hun var jomfru, det må Line ikke få vite. Men hun var jomfru, og også de to andre var helt urørte. De fann ikke noe bevis på misbruk, hverken medisinske, fysiske skader eller bakterier i kroppen. Alle tre, både Line, Lise og Laila har medisinske papir som viser at de var helt urørte sist jeg så dem.

INGEN BETYDNING

Det at de var jomfruer og at det ikke ble funnet tegn på misbruk har selvsagt ingen betydning, jeg ble dømt for å ha misbrukt dem likevel. Hva skal en med bevis egentlig når barnevernet sier en er skyldig? Og rettferdigheten er selvsagt ikke så viktig, det viktigste er at barnevernet får rett. For alt de gjør er til barnas beste. ASTRID VIKESTRAND som altså er leder for Barnevernet i Volda, sa faktisk i retten at de ikke tok det så nøye om de ødela en familie. Kanskje derfor de er så flinke til det.

KATETERTAKING OG FØLELSE AV MISBRUK

Jeg har før nevnt Dr August Bakke i Bergen, som er en av Europas fremste eksperter på kateterisering av barn. Jeg tok som sagt første gang kontakt med han helt i begynnelsen av 90-tallet, og som svar på den forespørselen sendte han et brev der han uttrykte sin bekymring for denne dattera mi. Han nevnte at det virket som hun opplevde et hvert forsøk på å ta kateter som en voldtekt og at hun snarest mulig burde få kontakt med en barnepsykiater. Dette brevet fekk vi ikke, det ble værende hos ANDERS ALME, faktisk helt til jeg ble arrestert. ALME sa bare at det var kommet et brev fra Bergen som ikke betydde noe. Den tiden stolte vi på doktorer, så vi slo oss til ro med det. Men det var tydelig at jenta hadde store problem med dette. Og jeg var også veldig for etter den tiden at hun skulle får en kvinnelig psykiater. Som oftest var det menn som undersøkte kroppen hennes, av en eller annen merkelig grunn. Hun trengte en kvinne, for spesielt den tiden vi var på Ullevoll Sykehus under Sigvalt Refsum, så var det veldig mange menn som var der når hun tok prøver. Jeg reagerte på det. men det var ifølge dem selvsagt også et forsøk på å ikke samarbeide fra min side

DOMMERAVHØR

Ok, døtrene mine ble tatt i fosterhjem og faktisk isolert fra sin egen mor lenger enn det som var lovlig. Og snart ble det tatt i dommeravhør. I dette dommeravhøret sa døtrene mine ingen ting mot meg. Men da tok de et til, selvsagt. I det neste dommeravhøret sa min nest eldste datter, la oss kalle henne Lise, fra at «pappa har ikke gjort meg eller søstera mi noe». Jeg har papir som viser hvordan politietterforsker MARIT GRANLIEN presser henne, og det er grusom lesning. Når hun begynner å grine, så sier selvsagt MARIT GRANLIEN at hun gråter fordi jenta har noe inne i seg som hun har lyst til å fortelle. Når så dattera mi spør hva hun skal fortelle, så blir MARIT GRANLIEN nesten litt sint. Jenta har det vondt inne i seg, hun har opplevd noe, og har vær så god å fortelle. Til slutt måtte en ifølge min første advokat stoppe MARIT GRANLIEN. Og merk deg at det var hun som i tre uker avhørte Line, min eldste datter, på Fylkessykehuset i Ålesund sammen men ALME og ASTRID VIKESTRAND. Dette har jeg dokumentert.

PRIVAT ETTERFORSKNING FRA BARNEVERNETS SIDE

Ifølge politidokumentene så skal følgende scene ha funnet sted kort tid etter dette dommeravhøret i de to yngste jentene sitt fosterhjem. Lise, hun som i dommeravhøret hadde begynt å grine, gjentok i en samtale med fostermor at pappa ikke hadde gjort henne noe. Da begynte fostermor å spørre om hun var helt sikker på det. Deretter sa fostermoren (som hette WENCHE SOLVANG og bor på Kvamsøy i Møre og Romsdal): i morgen kommer GUNN HOVDEN fra barnevernet i Volda ut hit for å snakke med deg. Da må du fortelle henne hvorfor du gråt i dommeravhøret.

Og GUNN HOVDEN kom. I et notat fra samtalen sier hun at hun har problem med å få jenta til å hugse noe. Så sier dattera mi at jeg har tatt henne på magen, en gang hun lå ute med shorts og topp på. Jeg har en mistanke om at jeg har smurt henne inn med sol krem. Hun var ca 7 år da jeg tok henne på magen og altså hadde incest med henne. Alle som har hatt syvåringer i huset vet at de kanskje ikke er så veldig flinke til å smøre seg selv inn med sol krem selv.

Etter det ryktene sier så hadde visst barnevernet flere turer ut til fosterhjemmet på KVAMSØYA PÅ SUNNMØRE, men dette besøket er det eneste jeg har skriftlig bevis på har funnet sted..

BARNEPSYKOLOG ARVID SOLLIE

Denne mannen fortjener et eget kapittel. En engelsk forkynner sa at psykologer er vår tids heksedoktorer. Jeg tror han har rett, i alle fall når det gjelder denne mannen. Jeg har aldri opplevd så mye ondskap inne i et menneske før. Denne mannen sammen med ANDERS ALME, ble forbannelsen for vår familie. Se opp for han, han driver eget firma i Kristiansund og er en meget brukt sakkyndig for Barnevernet etter som jeg forstår over hele landet.

Denne mannen ble altså oppnevnt som sakkyndig for oss, og det verste var at vi gjekk med på det også. Hvor dum er det egentlig mulig å bli. Det var helt forferdelig å bli observert hjemme. Du føler deg som et dyr på utstilling. Dette noterte selvsagt ARVID SOLLIE ned som om vi hadde en familiesituasjon som var anspent og anstrengt. Og det var selvsagt kona mi som fekk gjennomgå av han.

ARVID SOLLI, BARNEVERNETS LAKEI

Etter at jeg var blitt arrestert fortsette han avhørene (jeg kaller det det). Nå var det virkelig barna sin tur. Og etter det papira sier, så sendte Barnevernet han på Lise, den nest eldste jenta, (også fiktivt navn) hun som hadde sagt at jeg ikke hadde gjort henne og søstera noe. Kanskje var det ikke uten grunn, kanskje var hun for tøff for dem. Han klarte i alle fall å få det slik til at hun måtte gjennom et dommeravhør til. Ifølge loven er det visst forbudt med mer enn to, men det er greit, Systemet lager sine egne lover. I Herredsretten ble han konfrontert med dette dommeravhøret. Her ble Lise spurt hvem som hadde fortalt henne at hun var misbrukt. Jo sa hun, EN AV DEM SOM HADDE SAGT DET VAR ARVID SOLLIE. Da slo han i bordet og sa at jenta løy. Han hadde ikke gjort en slik tabbe. I alle fall har jenta hatt til sammen 6 dommeravhør, selv om hun i det andre sa at «pappa ikke har gjort henne noe». Det er vel da ikke å vente noe annet enn at hun i de siste dommeravhørene forteller en forskjellig historie i hvert dommeravhør, og at den ene historien slår den andre i hel. Da er det fantastisk at dommer SISSEL ENDREESEN i Frostating lagmannsrett i sin rettsbelæring sa til juryen «Dere skal dømme ut fra det som ble sagt i dommeravhørene, og ikke se på hvordan det som ble sagt, kom frem». Er det slik det foregår, forstår jeg godt at det er mange som er uskyldig dømt for incest i norske fengsler.

Nevnte jeg at i Herredsretten i Volda ville Sorenskriver Ingolf Joa frikjenne meg? Men lekdommerne ville ha meg dømt. Og dømt ble jeg.

MANGLENDE ÅSTEDSBEFARING - BEVISST ELLER UBEVISST FRA RETTENS SIDE?

Vi bodde i et gammelt hus, og alle som bor i gamle hus vet at det kan være lytt, Og denne kvinnen brukte når hun kom på besøk alltid å ligge på et spesielt rom. Hun ville ikke sove noen annen sted, fordi dette rommet hadde så god aura. Mellom dette rommet og rommet der Line lå, var det bare en tynn vegg. For å si det slik, en hørte alt som foregjekk på Line sitt rom når en var på det rommet der denne kvinnen lå, og omvendt. Datteren hennes brukte å sove på Lines rom når hun var sammen med denne kvinnen på besøk.

"MISBRUK" AV KVINNEN FRA BERGEN

Ifølge denne kvinnens vitnesbyrd skulle misbrukene ha foregått på et bestemt rom, og hun skulle ha skreket og ropt om hjelp hver gang. Datteren som altså var med de fleste gangene, sa i retten at hun ikke hadde hørt noe. Hun sa også at døren mellom disse to rommene aldri var låst, og at det kunne være at hun kom inn på rommet der moren lå flere ganger om natten. Hun så og merket aldri noe unormalt. Men retten ville altså ikke foreta åstedsbefaring for å bringe det på det rene. Merkelig, eller var det kanskje ikke det? Lagdommer SISSEL ENDREESEN hadde kanskje bestemt seg allerede. Kanskje hadde juryen dømt annerledes om de hadde vært der? Jeg har hørt rykte om at voldtekt og pryl ikke bruker å gå helt lydløst for seg.

FORHOLDET MELLOM ROMMET DER LINE LÅ OG ROMMET TIL MIN ELDSTE SØNN

Det rommet som Line (og datteren til kvinnen fra Sotra lå på når hun var på besøk) lå altså vegg i vegg rommet til min eldste sønn. Det var en dør mellom dem, og min eldste sønn sa både i herredsretten og lagmannsretten at denne døren ikke var mulig å lukke helt igjen. Det gjorde at min eldste sønn kunne observere alt som skjedde på Lines rom. Han sa at dersom jeg hadde misbrukt Line så å si for åpen dør, så var det rart om han ikke hadde merket noe. Og han hadde altså ikke merket noen ting. Dersom SISSEL ENDREESEN hadde villet ta en åstedsbefaring så hadde juryen fått sett dette med egne øyne. Men det hadde altså Lagmannsretten ifølge henne ikke råd til. Når de har brukt flerfoldige millioner på meg fra før, skulle vel ikke en busstur fra Ålesund til Volda ha så veldig mye å bety.

Spørsmålet er: Hvorfor ble det ikke foretatt åstedsbefaring? Var dommer SISSEL ENDREESEN & co redd for at sannheten skulle komme frem?

RETTSBELÆRINGEN

Jeg må si noen ord om rettsbelæringen fra DOMMER ENDREESEN også. Jeg har den referert i grove trekk i min advokats anke til Høyesterett. Og jeg vil også her gjengi den i grove trekk punkt for punkt.

1) Først tok hun utgangspunkt i et puslespill.”I et puslespill, sa hun, kan en få et inntrykk av bildet selv om det er mange av bitene som ikke passer” (hvordan passer det inn med at ”tvilen skal komme den mistenkte til gode” og at ”en er uskyldig inntil det motsatte er bevist?). Dessuten - alle som har lagt puslespill vet at det ikke stemmer?

2) Lise hadde hatt 6 dommeravhør, og det skal visst svært sterke grunner til å få ha mer enn toppen to. Og noen av disse dommeravhørene hadde vakt sterke reaksjoner på grunn av måten de var foretatt på, ledende spørsmål osv. Det andre måtte også stoppes fordi avhøreren, MARIT GRANLIEN, hadde gått for hardt frem. MEN DOMMEREN PRESTERTE Å SI AT JURYEN IKKE SKULLE SE PÅ MÅTEN AVHØRENE VAR FORETATT PÅ, DE SKULLE BARE DØMME UT FRA HVA SOM BLE SAGT I AVHØRENE. Hadde jeg ikke hatt dette skriftlig ville jeg ikke trodd det. Det ville være det samme som å si at tilståelser sagt etter tortur skulle taes hensyn til.

3) Dommeren sa også at jeg hadde subjektiv skuld fordi jeg hadde tatt kateter på Line. Jeg må legge til at jeg har fått opplæring i det, sammen med min tidligere kone, men hun klarte det altså ikke. Hvem har da subjektiv skuld? Og som min advokat også sa i anken til Høyesterett, da har altså en mannlig doktor også skyld når han foretar en gynekologisk undersøkelse?

Selv etter denne rettsbelæringen tok det juryen nesten 6 timer å finne ut at jeg var skyldig.

DØMT FOR Å HA MISBRUKT DØTRENE MINE

Jeg ble dømt for å ha misbrukt barna mine. Det betydde ikke noe at Lise i det andre dommeravhøret sa at jeg ikke hadde gjort henne noe, og de medisinske rapportene fra Trondheim viste at barna mine var jomfruer. Sannheten er kanskje ikke så viktig, det viktigste er selvsagt hva Barnevernet og ARVID SOLLIE mener. Selv retten må bøye seg for det.

Det mest fantastiske var at jeg ble dømt for å ha misbrukt den yngste dattera mi, la oss kalle henne Laila, Hun har gjennomgått to dommeravhør, men ikke sagt noe om noe misbruk. Men en eller annen skal ha hørt henne sagt noe som kan tyde på at hun har blitt misbrukt. Dette skjedde når Laila var 6 år gammel. Merk at hun har ikke sagt noe selv som er kommet ned på noe dokument.

Er det så viktig egentlig.

Har det gått rett for seg?

Det er lett å hevde at en er uskyldig, det kan enhver skurk si. Men hva når du faktisk kan bevise at du er uskyldig og så ikke blir hørt på? Som en oppsummering vil jeg be dere som leser dette om å tenke igjennom det jeg skriver nå.

Dømt for misbruk av barna mine

1) Hvor logisk er det at jeg skal ha misbrukt Line systematisk gjennom mange år når hun fortsatt var jomfru når hun var 15 år? Det har jeg medisinske bevis på at hun var.

2) Er det ikke logisk å tro at min eldste sønn, som lå rom i rom med dattera mi med en dør imellom som det ikke var mulig å lukke skikkelig igjen, burde ha sett det om jeg misbrukte Line? Det var på hennes rom det foregjekk? Han sa i retten at han ikke hadde observert noe?

3) Hvorfor var det ikke nok at Lise sa i det andre dommeravhøret at jeg ikke hadde gjort henne noe, pluss at hun var jomfru? Ville ikke det at barnevernet og barnepsykologer avhørte henne videre være det samme som å påvirke henne, ja få henne til å lyve? Hvordan kunne Barnevernet, med den kunnskap som vi i dag har om barns påvirkelighet, gjøre det? Eller var det kanskje derfor de gjorde det?

4) Og at det er mulig å dømme meg for å ha misbrukt den yngste datteren min når hun ikke selv hadde sagt noe om at jeg hadde gjort det, Hvordan er det mulig egentlig?

DØMT FOR MISBRUK AV ANN - HISTORIEN OM POLITIET OG BREVA

Jeg nevnte det anonyme brevet, som på mange måter startet hele sirkuset. Det forundret meg veldig at det ikke ble skikkelig etterforsket. Det var først når vi engasjerte Finn Erik Winje at det ble tatt på alvor. Men det er ikke bare det brevet som ikke ble etterforsket. Hun la frem en dagbok som fortalte om hvor forferdelig jeg hadde behandlet henne. Denne dagboken ble imøtegått av hennes egen datter som hadde vært med de verste gangene, og ikke hadde opplevd at noe unormalt skjedde med moren. Hun hadde ligget på rommet ved siden av moren med bare en tynn vegg imellom, og hadde ikke hørt noe som tydet på at moren hadde blitt voldtatt eller slått. Og ikke bare det, døren inn på moren sitt rom hadde ikke vært låst, så hun kunne gå inn når hun ville, selv om det var midt på natten. Selv om hun hadde sett både meg og min tidligere kone der, så hadde det ikke skjedd noe unormalt, og moren hadde heller ikke gitt uttrykk for at noe slikt hadde skjedd. Voldtekt, pisking og lignende for åpne dører med datteren liggende på rommet ved siden av er vel ganske risikabelt, spør du meg. Og jeg skulle også ha brukt gjenstander inn i anus og vagina, noe som sikkert heller ikke går lydløst for seg.

BARE SÅ SYND AT LAGMANNSRETTEN IKKE VILLE KOMME PÅ ÅSTEDSBEFARING FOR Å SE HVOR LYDT DET VAR MELLOM ROMMET DER DENNE KVINNEN LÅ, OG ROMMET DER DATTEREN HENNES OG BARNA MINE LÅ. TRO HVORFOR LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN IKKE VILLE DET?

Men det var ikke bare datteren som motbeviste den dagboken. Ved en tilfeldighet kom vi over noen brev fra henne, som nok var sendt tilbake fra politiet ved en feiltagelse. Dersom en sammenlignet disse brevene med tilsvarende datoer i dagboken så motsa de hverandre klart. Et brev som var skrevet kort tid etter et besøk her oppe fortalte hvor moro hun hadde hatt det her, mens det i dagboken stod at den samme turen her oppe hadde vært preget av vold, slag, voldtekt og at jeg hadde misbrukt barna mine så hun så på. Da er det noe som ikke stemmer. Og faktisk så fant vi nesten 60 brev på politihuset i Ålesund under slutten av lagmannsrettsaken, brev som ikke hadde vært fremme i herredsretten. Disse brevene motbeviste dagboken ytterligere og fortalte om sykdommen til denne kvinnen.

MEN LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN BLE SKIKKELIG SUR NÅR EN PRØVDE Å DOKUMENTERE DISSE BREVA, TRO HVORFOR.

Vi anmeldte både det at disse brevene ikke hadde blitt fremlagt, og resten av etterforskningen, til SEFO, det spesielle etterforskningsorganet for politiet, som grov uforstand i tjenesten. Vi har enda ikke hørt noe, selv om saken skulle være ferdig i fjor i april.

Jeg ble dømt for å ha misbrukt denne kvinnen fra Bergen seksuelt, - på tross av det datteren sa, - på tross av det anonyme brevet som vi beviste at hun hadde skrevet, og på tross av at hun hadde reist 6 timer med bil for å bli voldtatt, og tatt med seg datteren til en som hun påstod misbrukte barn. Jeg ble også fradømt retten til å virke som prest og sjelesørger for all fremtid. Retten ville ikke ta hensyn til at hun var plaget av seksuelle hallusinasjoner og at hun gjekk på tre sterke antipsykotika mot stemmer og hallusinering.

Jeg vil spørre dere som leser dette om følgende.

1) Hvor logisk er det at en kvinne skulle reise 6 timer med bil når hun visste at hun skulle bli voldtatt og misbrukt, og at hun hadde sin datter med mange av gangene?

2) Hvor logisk er det da at denne datteren ikke skulle høre når moren ble slått og voldtatt, når det bare er en tynn vegg mellom rommet der ugjerningen skjedde og der datteren lå?

3) Om hun ble misbrukt, hvorfor sa hun da ikke noe til hjelpeapparatet som var bygd opp på Sotra?

4) Hvorfor nevnte hun ingen ting om dette før jeg brøt med henne, men i stedet omtalte oss som de beste venner hun noen gang hadde hatt?

BARNEVERNET - ENGLER ELLER DJEVLER?

”Jammen” sier du, ”gjør ikke de mye godt?” Det kan være. Men når det blir dokumentert så mange overgrep fra barnevernet, er det ikke da på tide å ta en offentlig diskusjon, også i de politiske miljøene, om hvordan dette systemet skal fungere? En ansatt i barnevernet sa til meg at deres største problem er at de ikke har gode nok kontrollrutiner, dvs at dersom en kurator gjør en feil så er det ingen som «tar» den kuratoren. I stedet er det en kultur der en dekker ryggen til hverandre. Og det er blitt dokumentert store økonomiske interesser mellom barnevernet, psykiatere og psykologer som driver egen praksis som psykiatrisk sakkyndige. Dersom de ikke gjør som barnevernet sier og uttaler seg til barnevernets fordel for eksempel i en fylkesnemnd, så må de sakkyndige det gjelder kanskje se seg om etter annet å gjøre. Jeg vil i den sammenhengen igjen advare mot psykiater Arvid Sollie som driver eget firma i Kristiansund. Og 800-900 kr i timen, som en sakkyndig gjerne får, er veldig godt betalt Historien vitner om at selvmord har blitt begått for pengenes skyld. Og apropos mord, så kan en stille spørsmålet om hvem som er «morderne» til alle de fortvilte foreldrene som på grunn av barnevernets «hjelp» tar livet av seg selv, sine barn og kanskje også sine ektefeller, samboende. Det har vært en del tragiske familiedrap i Norge i det siste, kan det være et resultat av tilbud om «hjelp» fra Barnevernet? Jeg bare spør.

ETT NYTT BARNEVERN?

En skal selvsagt ta barn på alvor, men hvordan gjør en det? Det er et spørsmål som samfunnet er nødt til å stille seg. Det har vært for mange feilgrep, for mange justismord til at det kan fortsette slik som det gjør nå. Jeg er ingen ekspert, men når jeg hører at barnevernsbudsjettet i Sogn og Fjordane, Norges mest «stabile», har øket med 90 % de siste 5 årene, steiler jeg. Er barnevernet et pengesluk som må krisemaksimere familier og barn for å vise sin egen berettigelse? Kan de cirka 300 000 som fosterforeldre får pr barn pr år, nyttes bedre? Og hva med kontrollrutiner? Bør barnevernet ha et "SEFO", som kan etterforske overgrep fra barnevernet sin side? Så mange "incestjustismord" der barnevernet har spilt en avgjørende rolle, tyder på det.

 

Jeg er dømt til 6 års fengsel, og fradømt retten til å være prest og sjelesørger for all fremtid. Min kamp nå er nå for å få saken opp på nytt, men også for å advare andre og hjelpe der det trengest. Vi må stå sammen. Drømmen min er å få saken min tatt opp på nytt i lagmannsretten, og kanskje er det noen der ute som kan hjelpe meg med det. Men jeg vil også gjerne at denne saken skal bli brukt for å vise galskapen i systemet, det som har ødelagt så mange mennesker. Jeg er sterk, mange har gitt opp for lenge siden, - eller er døde. På vegne av dem håper jeg at denne saken min kan være en tankevekker for mange. Det er på mange måter også på vegne av dem at jeg skriver. Og kan dette være med på å sette en stopper for dette, slik at andre familier og ikke minst barna blir reddet, ja da har vi ikke levd og dødd forgjeves.


*******************************************************************