”Gode fedres engasjement”

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Man er seg selv nærmest. Jens Brun-Pedersen (Dagbladet 04.08.08) måtte kjempe for å få del i et foreldreansvar han mener burde være automatisk, noe Camilla Vår Birkeland (Dagbladet 07.08.08: ”Fars rettigheter”) bare har sånn måtelig sympati for. Hun hevder med Barneombudet som sannhetsvitne at ”i dag er terskelen svært høy før man mister foreldreansvaret” <sic>. Hva vet nå barneombudet og Birkeland om slike tilfeller? Barneombudet har aldri engasjert seg i skjebnene til barn som forhindres kontakt med sine fedre pga samværsnekt eller også fedrenes mangel på del i foreldreansvar.

 
Birkeland ønsker at ”gode fedres engasjement”, heller enn å mase om samværssabotasje, skal dreie seg om å få andre mindre gode fedre til å stille opp. Hun om det. Det er som å be voldtektsofre om å engasjere seg i kampen mot justismord som følge av falske voldtektsanmeldelser. Man er seg selv nærmest. Når det gjelder fedres engasjement kan det dog tenkes at det ikke er noen motsetning mellom å kjempe for like mulighetsbetingelser for mødre og fedre - kravet om delt omsorg som hovedregel i barneloven er som kjent drevet fram av fedre og motarbeidet av feminister – og samtidig mene at likeverd mellom kjønnene kan virke normerende for fedre som ellers er tilbøyelige til å sluntre unna.

 
Statsfeministene som styrer barnelovutviklingen har imidlertid valgt en begrepsomforening fra omsorg til bosted som forkludrer mulighetene til å få på plass et vettugt lovverk som plasserer ansvaret som gjensidig for begge foreldrene slik at rett og plikt balanseres i forhold til omsorg og myndighet. Omsorgsplikten følger begrepslogisk av foreldreansvarets utfyllende funksjon. Med delt omsorg som hovedregel, samværsbegrepet avviklet, og omsorgsplikten dermed styrende for ”samværsfedres” oppfyllelse av kontakten med barna, ville unnasluntringen kunne sanksjoneres med hjemmel i loven. Slik det er nå er ikke samværsnekt gjenstand for effektive sanksjoner – uansett hvem som svikter, eller hvem det går ut over: far, barn, far og barn, eller mor og barn for den del.

 
En del gode fedre har engasjert seg for likeverd, likestilling og likhet for loven på barnelovområdet i årevis. Reaksjonene fra myndigheter og media har imidlertid ikke alltid vært like positive. Fedre som påpeker at mødre med støtte fra system og media spekulerer i falske overgrepsanklager som effektivt middel for å nøytralisere kompetente fedre, blir ikke sjelden stemplet som pedofile og kriminelle. Selv med dokumentert rent rulleblad kan en engasjert barnefar som ytrer seg overfor rett og media oppleve stigmatiseringen som følger av forsøkene på å nyansere bildet. Vi ser sjelden media engasjere seg i systemovergrep – verken mot enkeltfedre eller gruppen av fedre som forhindres kontakt med sine barn.

 
I en konkret sak hvor moren beviselig hadde bemektiget seg barnet, satset stort på falske overgrepsanklager hun ikke engang selv trodde på, og dertil holdt faren unna alle beslutninger han med del i foreldreansvaret nødvendigvis hadde rett til å delta i, fant dommeren ut at det gikk an å snu saker og ting på hodet: ”Når det gjelder spørsmålet om partene skal ha delt foreldremyndighet har retten kommet til at B må ha foreldremyndigheten alene. A har en uriktig oppfatning av hva delt foreldremyndighet innebærer idet han antar at han kan legge seg opp i barnehageplasseringen av sønnen”.

 
Så lav er terskelen for å miste foreldreansvaret for en far som selv etter rettens oppfatning har engsjert seg i barnet i betydelig grad: ”Det må legges til grunn at begge parter har tatt del i den daglige omsorgen for sønnen før bruddet. A har anført at han har tatt del i mer enn halvparten. Det er et moment, men i dette tilfellet er det ikke avgjørende. Retten har kommet til at B må tilkjennes den daglige omsorg fordi det antas å være best for barnet”. Antas. Ikke er dommeren oppdatert på begrepsbruken eller innholdet i praktisk anvendelse, og kjønnsfordommene lurer seg inn bakveien via en utdatert morspresumpsjon. Så meget om nivået på norske rettsavgjørelser med gode engasjerte fedre som parter.


Camilla Vår Birkeland og Barneombudet bør sette seg bedre inn i norsk barnelov med tilhørende praksis. Å plassere ”flytteretten” under foreldreansvaret og ikke som nå under bostedsmyndigheten er et riktig juridisk-rettslig grep foreslått av Barnelovutvalget (NOU 2008:9). Det er uansett ikke snakk om flytteforbud for mor, men en mulighet for far til å komme med innsigelser slik at samværssitusjonen for barna ikke er prisgitt morens luner. Birkeland later til å ha problemer med å fatte nyansene i dette bildet. Når det gjelder manglende sanksjoner mot samværssabotasje som rammer både barn og foreldre, er dette systemfeil som gode engasjerte fedre har påpekt i årevis. Sammen med påpekinger av andre selvtekter, uryddig bevisvurdering, sviktende logikk i lovarbeidet, kunnskapsløshet og dårlig skjulte kjønnsrollefordommer. Vi kommer nok til å måtte holde på i en del år til.