Gjensyn med kvinnebevegelsen
Av Ragnar Næss
Den europeiske kvinnebevegelsen som oppstod etter midten av
1800-tallet kan ses på som en slags migrasjon. Kvinner som hadde vært henvist
til en underordnet eller i beste fall sideordnet og komplementær rolle brøt ut
og begynte å invadere mennenes sosiale rom. Det være seg samtalearenaer som skole,
universitet, politikk, arbeidsplass. Liksom i andre folkelige bevegelser
skjedde dette under banneret av rettferdighet og likhet. Det er alltid nyttig å
sammenlikne, og kvinnebevegelsen vokste frem samtidig med andre folkelige bevegelser:
arbeiderbevegelsen, rasismen og nasjonalismen. Med rasismen delte
kvinnebevegelsen premisset om at biologi i siste instans bestemmer
rekrutteringsgrunnlaget. Med arbeiderbevegelsen delte den tanken om at hvis de
undertrykte og utbyttete sto sammen kunne de skape en rettferdig verdensordning
for alle, også undertrykkernes angrende syndere. Med nasjonalismen kom den
etter hvert til å dele premisset om at ”vi” er representanter for en kategori
med felles livsanskuelse, koder, normer og endog en særegen (og særlig
verdifull?) type rasjonalitet.
Disse bevegelsenes skjebne har vært forskjellige. Rasismen
oppfattes dels som fullstendig diskreditert og forsvunnet, dels som videreført
i en slags forkledning. Arbeiderbevegelsen og nasjonalismen har hatt sine
tvilsomme avvik, men er inkorporert i svekket form i moderne borgerlig-demokratiske
stater. I den toneangivende oppsummeringen av kvinnebevegelsen finner vi lite
om negative sider som eksisterer side om side med de positive. Det er som om bevegelsen
representerer et slags Messias-fenomen, snarere enn en menneskeskapt bevegelse med
sine forutsetninger, potensialer og begrensinger.
Møte med de kvinnelige innvandrerne vakte stor oppsikt på
slutten av 1800-tallet. Forfattere som Strindberg og Weininger er blitt
stemplet som kvinnehatere, men kan med fordel leses som menns idealtypiske
reaksjoner på inntrengerne. Kvinner tok med seg de særegenhetene de hadde via
sosialiseringen inn i mennenes livsverden. Kvinnelig emosjonalitet fremtrådte
dels som en verdifull type intelligens, dels som manglende evne til å se de
store dragene og dynamikken i den mannsskapte verden, manglende evne til å
skjære gjennom og være handlingskraftig. Kvinners kamp med egne midler fremtrådte
dels som et skrik om retteferdighet, dels som slag under beltestedet.
I verdens mest likestilte land truer likestillingen
feminismens rekruttering. En tendens er at vi finner oss mer og mer til rette
med at aktivitet og kompetanse som før var kjønnet nå er like typiske for begge
kjønn. Noen kvinner ruster seg til ny kamp og kanskje herredømme, bevæpnet både
med oppnådd maktposisjon og den moralske kapital fra tidligere undertrykkelse. Dette
til tross for at forskningen avdekker at kriminalitet som har vært ansett som
”mannlig” - for eksempel incest og vold i nære relasjoner – er mer kjønnsnøytrale enn man
trodde. Andre kvinner gjenoppdager ”det kvinnelige” som kulturell kapital man
ikke vil gi avkall på. I siste nummer av bulletinen fra senter for tverrfaglig
kjønnsforskning kritiserer Beret Bråten feminismen fra ”Glitterfitter”: hva det disse unge feministene egentlig vil
utover å glitre. Men det er mulig at det toneangivende Norge rett og slett vil
ha unge kvinner som er en uformidlet blanding av hore og madonna….
Dersom den skal utrette noe er den radikale kvinnebevegelsens
fremtid mer enn noen sinne avhengig av svar fra menn, fortrinsvis et organisert
svar. Men ikke uten videre det svaret toneangivende feminisme ønsker, kanskje
tvertimot. Folkebevegelser trives i motgang og utfordret av klare
motargumenter. I spørsmålene om kvinners krav om rett til å bestemme
standardene i hjemmet, urettferdigheten i barnefordeling etter skilsmisse, den
automatiske skyldfordelingen mellom tvilsomme menn og heltemodige kvinner (i en
konflikt om barn ville Jonas Gahr Støre aldri mobilisert UD på tvers av
intrernasjonale regler til aksjon mot en kvinne, det være seg i Norge eller
Marokko), alt dette er arenaer der menns selvstendige stemme trengs.