Fra likestillingsstatistikk til The Doors of Perception.

Beretningen om en nødvendig, maskulin opprørs-strategi som de fleste menn kjenner.


Av Bjarne Øvrelid


Jeg har aldri blitt  inspirert til noe av å lese likestillingsstatistikk.  Det har vel heller ikke vært hensikten med statistikken. At den skulle inspirere meg.  Den er som Foucault kunne sagt det et biopolitisk styringsinstrument for det gode og rette liv, eller som jeg vil si det, det gode og rette liv redusert til parodi og teknisk prosedyre, til en matematisk målstyringstragedie som ingen orker å leve for å tilfredsstille. Det parodiske ligger i det halsebrekkende prosjektet å redusere livets grandiose mysterium, uforutsigbart og selvfølgelig som havet, til dette ene spørsmålet om hvem som skal ta oppvasken. Og her går det sakte fremover. Jeg tror likestillingen på dette området er en tapt kamp med mindre kvinner finner seg andre interesser, noe de selvsagt og med vår fulle sympati ofte gjør.  

I min befatning med mannsrolletema og likestilling må jeg si at noe av det mest skremmende jeg har opplevd er hvordan menns inntog i den likestillingspolitiske diskursen gjør menn til servile, aksepterende, defensive flagellanter, altså rituelle selvpinere og bekjennere som i kvinners åsyn bekjenner synder og overlater til likestillingspolitiske autoriteter å forvalte diagnoser og domsavsigelser, muligens med håp om frelse eller i hvert fall å komme levende ut av konferanselokalet som for eksempel har likestilling i akademia på dagsorden. Jeg har aldri vært i tvil om at slike menn har en dårlig sak. Jeg har i grunn alltid lest slik opptreden som en form for feig underkastelse under et kjønnsparadigme hvor mannen er skurken fra 1. Mosebok til siste nyopprykkede professor, i et akademisk system hvor sånne menn alltid må beklage at det fortsatt er kjønnsforskjeller når en teller opp professortitlene på dørskiltene eller kjønnsrepresentasjonen i kommunestyrene. Før de forlater lokalet i all hast og går tilbake til kontorene sine for å skrive artikler til internasjonale tidsskrifter som jo er deres egentlige anliggende for tiden.


Dette handler om en allianse mellom forvaltning, politikk og periodevis (kanskje mer før enn nå) kvinneforskning som langt fra bidrar til å avdekke sannheten om kjønn, men som i aller høyeste grad produserer denne sannheten. Likestillingspolitisk kunnskapsproduksjon oppfatter jeg (som all annen kunnskapsproduksjon for den saks skyld) som måter å programmere virkeligheten på slik at den kan styres. Høybråtens røkelov er altså ikke noe sært enkelttilfelle, men et metonym for kunnskapsproduksjon og styringsambisjoner generelt. Konsekvensen for menn er ikke særlig trivelige. Mennene blir intervensjonsobjekter med uendelige forbedringspotesialer: Unnasluntrere i ubetalt omsorg og underrepresentert i betalt omsorg (og kommer de inn der blir de ledere med en gang som det er like greit at de holder seg borte). Overrepresentert i maktposisjoner og i konsum av store biler, gylne fallskjermer og opsjonsavtaler.  

Det er selvsagt en trøst at slike mannsbilder produseres til det beste for oss alle i den beste av alle mulige verdener. Ideen er at samfunnet blir mer rettferdig og bedre for alle på denne måten. Dette er  t tvers igjennom helhjertet og godhjertet forsøk på å realisere en utopi hvor menn finner seg selv gjennom rasjonell respons på fedrekvoter og moralske imperativer om å avstå fra den maskuline habitus som vårt kjønnete samfunn etter sigende har gitt oss. Og kunne vi fått et bedre tilbud? Vi blir uten tvil bedre mennesker av å være mer sammen med barna våre. Det har vi skjønt for lengst, derfor gjør vi så godt vi kan for å more oss med dem. Vi spiller fotball med dem, vi spiller gitar med dem og vi tar dem rett som det er med på fisketurer, vi følger dem til fritidsaktiviteter (selv om jeg hører kvinnestemmer som sier at det stadig er flere damer enn menn på miniputtkampene hvor det viktigste stadig er å delta) gjør vi ikke. Slik tror jeg det er. Det er dette jeg observerer i omgangskrets og nærmiljø. 


Men så enkelt skal det ikke være.  Det er stadig noen hindringer som my ryddes av veien for den likestillingspolitiske utopien er realisert. Vår maskuline forbannelse følger oss som en skygge. Vi gjør bare det som er morsomt og lar det kjedelige omsorgsarbeide ligge, sies det. Det går også rykter om at menn som ønsker mer samvær med barna etter skilsmisser faktisk får døra i trynet fordi mor er sint på far og mener han er en dust som ikke har peiling og derfor ikke fortjener barna så mye som han ønsker. Og sannelig ser det også ut til at kvinneforskningens analyser gjør hjemmefronten til et synkende skip som alle bør forlate om de vett nok i skolten til å søke seg mot karriere, pensjonspoeng og maktens sødme, til posisjoner hvor man blir noe det står respekt av og kan gjøre noe som monner.. Som konsernsjef eller topp-politiker eller begge deler.  Plottet tykner til. Instruksjonene blir motsetningsfylte. Og samfunnet rundt oss har ikke endret seg nevneverdig i favør av omsorg, nærhet og fellesskapsproduksjon hinsides børsnotering og kvartalsregnskap.  Kjønnsforskning og likestilling derimot kan komme stryket ut ved å argumentere funksjonalistisk. Flere kvinner på arbeidsmarkedet gir økt verdiproduksjon og større univers å velge fra til ledende stillinger. Hvor var egentlig kapitalismen uten statsfeminismen?  Hva blir neste spørsmål? Om barnehager og grunnskoler egentlig ble en tilrettelegging for likestilling i arbeidslivet?

Det underlige er at slike synspunkter kan du med største selvfølgelighet kaste over gjerdet til naboen i en trivelig passiar uten at han eller hun hever et øyenbryn. Selvfølgelig er det slik.   Om du så mye antyder noe i retning av dette i et kjønnsforskerforum, blir det et svare leven, der du må stå skolerett som en reaksjonær bajas,  eller en utenom det vanlig kontroversiell, rabiat avviker. Kjønnsdiskursen skaper sine egne subjekter og det skal faktisk relativt tunge doser mot til å avvise dem.

Er vi motstandere av likestilling?  Mitt poeng er snarere å stille andre spørsmål enn slike som ender matematisk, naiv fundamentalisme. Hvorfor ikke spørre hvem som har interesse av likestillingspolitikk og kjønnsforskning, hvem den er relevant for og om det vi kommer opp med her er ønskelig?

Selv har jeg hatt stor glede av å analysere kjønnsforskning som mobiliseringsretorikk. Denne retorikken har når den har vært samfunnsrelevant og politisk effektiv bygd på en oppfatning av menn og kvinner som skurk og offer i posisjoner av makt og avmakt. Hele samfunnet har vært lest som et samfunn av kjønnete maktstrukturer. I utgangspunktet mener jeg vel ikke at dette er spesielt dumt eller truende. I perioder har det fungert svært effektivt for kvinner. Særlig på 70 tallet hvor forskning, forvaltning, politikk og grasrotbevegelser i samlet sum gav kvinner flere muligheter. Særlig fordi dette opprøret fornyet og forsterket kapitalismen som økonomisk system og biopolitisk styringsform.


Men la det være sagt: For menn var det ikke mye å hente her. En kan ikke både gjøre nytte for seg som fiendebilde og helhjertet spydspiss i likestillingsbevegelsens fortropper samtidig. Det er bare ikke mulig. Menns tilbud om deltakelse i kjønnsdebatten har handlet om et tilbud om selvfornekting. Svært få menn har synes at dette har vært et godt tilbud. Over inngangen til kjønnsdebattens lokaler hang samme buskap til menn som over inngangen til Dantes helvete: den som går inn her lar alt håp fare.  Det er enkelt logikk: Den svenske psykologen Anders Engquist formulerte en setning vi hadde mye glede av i det første Mannsrolleutvalget:

Det å opptre vekselvis anklagende, medlidende og truende er en  slagkraftig kombinasjon om en vil tale for døve ører.

Da er det bedre med Nietzsche: All moral starter med et ja til seg selv.

Det trenger ikke bety selvforherligelse i en konkurranse om hvem som er det beste kjønn. Det betyr en troskap mot våre eksistensielle grunnvilkår, livet som kaos, smerte, lengsel, ydmykelse, vakre glimt av skjønnhet og harmoni, muligheter, evig forandring, valg, moralsk dannelse, gode fellesskap det vi ofte kaller det virkelige livet.  Det er her menn leter etter seg selv. Det meste foregår i hverdagslivet, ikke minst i det gode vennskap, det Aristoteles kaller vennskap mellom likemenn som er uselvisk, opptatt av å gjøre godt mot hverandre uten strategiske nyttekalkuleringer. Et ideal for et verdig diskusjonsfellesskap skulle jeg mene. Det er her den interessante kjønnsdiskusjonen foregår for oss. Men det er sjelden den artikuleres offentlig.


Så: i bresjen igjen venner. Men med hvilket budskap? Mulighetene er uendelige. Hvilke interesser styrer oss? Hevn? Bitterhet? Ertelyst? Håvering? Et bedre liv?  Kampen om offerstatus? Flere forskningsmidler til mannsforskning? Et bedre samfunn?  Flere og billigere barnehageplasser? 6-timersdagen? Norske soldater ut av Afghanistan?

Jeg vet ikke om den tradisjonelle forsknings- eller politikerdiskursen nødvendigvis er noe for oss. Den er i alle fall ikke noe for meg.  Jeg kunne tenke meg noe mer i retning av en diskusjonsgruppe som diskuterte mannsrollen i lys av buddhismen, Walt  Whitmans dikt og forholdet mellom spillestilen til Chelsea og Barcelona. Det er ikke ment som en vits. Det handler om forholdet mellom nyttedrevet kynisme og sårbar lekenhet, sensitivitet og robusthet og moralsk ansvar for et sosialt fellesskap som stadig roper høyere om hjelp. Det handler om å finne dører ut av statsforvaltningens, politikkens og forskningens mannsstereotypier og sette dagsorden selv.