Fornuft og følelser
Av
Lars Gule
En
rettssak kan være det ypperste tegnet på et sivilisert samfunn. I rettssalen
kan konflikter spilles ut på en sivilisert måte og tvister løses. Her kan
samfunnet avgjøre skyldspørsmål og utmåle straff uten at motsetninger og
konflikter forfaller til individuell hevn. I rettssalen kan en fornærmet legge
fram sine anklager og en anklaget kan få forsvare seg. En rettssal bør også
være et fornuftens tempel. For her er det beviser og logiske argumenter som skal
avgjøre.
Slik
er det likevel ikke alltid. For paradokset er at det siviliserte samfunns
viktigste institusjon kan misbrukes. Da forfaller det virkelige dramaet i
rettssalen til farse – tidvis til justismord. Det skjer blant annet når
følelser som sympatier og antipatier får råde. Det er politi,
påtalemyndighetene og domstolen selv som har ansvaret når slikt skjer. Og ofte
manipulerer påtalemyndighetene saker nettopp slik at respekten for autoriteter
og sympati for påståtte offer, ikke tvil og beviser, skal avgjøre skyldspørsmålet.
Rett
før påske ble en mann kjent skyldig i grov mishandling av sin tidligere kone i
Borgarting lagmannsrett. Saken er ganske spesiell og har versert for retten
tidligere. Den omfatter blant annet en massiv forhåndsdømming i mediene, men
også en høyesterettsopphevelse av den tidligere dommen i lagmannretten. Saken
burde dermed være særlig interessant for pressen, men den sviktet helt ved å
være fraværende denne gang. Pressen unnlot dermed å kontrollere rettsprosessens
innhold og kvalitet. Det er en grov svikt for saken kjennetegnes av svært
dårlig politietterforskning og saksforberedelse. Det var jo Høyesteretts
avgjørelse en klar indikasjon på.
Fornærmedes
forklaring er usammenhengende og motsigelsesfull. Det er ikke mulig å gjennomføre
noen rekonstruksjon av den groveste mishandlingen ut fra hennes påstander. Og
når politiet likevel gjør det, finner man at handlingene – i dette tilfellet en
opphenging etter føttene i en takbjelke – ikke kan ha skjedd slik hun
forklarer. Videre har tiltalte alibi i forhold til denne påståtte
voldsepisoden. Den skal ha skjedd umiddelbart før fornærmede «flykter»
til krisesenteret. Ved ankomst til krisesenteret (og i politianmeldelsen)
hevder hun at denne opphengingen skjedde dagen før. Men den dagen hadde jo
paret besøk og forklaringen endres derfor til at det ikke skjedde noen vold den
dagen. I sin siste forklaring sier fornærmede at opphengingen skjedde noen eller
et par dager før hun reiste. Og hun har holdt fast på følgende: Den dagen hun
ble hengt opp i takbjelken dro tiltalte på jobb om morgenen, så kom han hjem
ved 12-tiden, ble irritert over at fornærmede så TV, kastet henne ut slik at
hun måtte sitte ute i bakgården i fire-fem timer. Det regnet også den dagen. Så
fikk hun komme inn, laget mat, og etter at tiltalte hadde sett nyheter kl. 21
ble fornærmede hengt opp.
Problemet
med historien er bare at tiltalte har alibi for alle dager i den aktuelle uka.
Han har vært på arbeid sammen med kolleger, har ikke dratt hjem kl. 12 og har
ikke kastet fornærmede ut. Det regnet heller ikke noen andre dager i den uka
enn nettopp den dagen fornærmede dro til krisesenteret. Politiet har ikke
etterforsket og aktor sier i retten at dette ikke er relevant. Mishandlede og
traumatiserte kvinner må ikke forklare seg nøyaktig, sier han. De husker feil.
Med andre ord behøver man ikke å bry seg om at det er umulig for tiltalte å ha
gjort det han er beskyldt for. Eller at fornærmede har motiv for å forklare seg
uriktig – et ønske om opphold i Norge, senere forsterket av en
voldsoffererstatning i millionklassen.
Men
kan man bli dømt i en norsk rett på tross av alibi og motbevis? Skal ikke
rimelig tvil komme tiltalte til gode? Jo, men det skjer ikke alltid, hvilket en
del justismordsaker klart viser. I denne saken kan det virke som om en rekke
personer, inklusive leger, krisesenter, politi og påtalemyndighet befinner seg
i et slags Bjugn-syndrom: Kvinner forklarer seg sant om mishandling. Derfor er
tiltalte skyldig. Og fordi menn er skyldige, er kvinnenes
forklaringer riktige – uansett hvor motsigelsesfulle de måtte være. Dessuten er
jo tiltalte muslim fra et land hvor alle mishandler sine koner. I en slik
sirkel er det meningsløst å være kritisk til fornærmede eller å vektlegge
tiltaltes alibi. For det handler om å sende en ondskapsfull kvinnemishandler i
fengsel, der han hører hjemme. Tiltalte synes derfor i stor grad å være dømt av
fordommer mot voldsanklagede menn generelt og muslimske menn spesielt, og slett
ikke på grunnlag av uomtvistelige fakta.
Selv
om kjennelsen i denne saken kan være avsagt av en jury mer styrt av følelser
enn bevis, bør vi nok likevel ikke bruke dette som argument for å avskaffe
juryordningen. For heller ikke fagdommerne grep inn og satte kjennelsen til
side. Fagdommere behøver absolutt ikke å være mindre styrt av følelser og
fordommer. Men
saken er et godt eksempel på behovet for begrunnelse av avgjørelsene. Og det er
ikke bare tiltalte som har krav på å få vite hvorfor juryen satte alibi og
motbevis til side. Det har også allmennheten krav på. Kanskje kan en
begrunnelse av juryens kjennelser styrke rettssikkerheten i framtiden og begrense
muligheten for at rettssamfunnets viktigste institusjon misbrukes.
(Kronikk av Lars Gule, publisert i Klassekampens serie "Paradoks", lørdag 25. april 2009, papirutgavens side 43)