Fornuft og følelser

Av Lars Gule


En rettssak kan være det ypperste tegnet på et sivilisert samfunn. I rettssalen kan konflikter spilles ut på en sivilisert måte og tvister løses. Her kan samfunnet avgjøre skyldspørsmål og utmåle straff uten at motsetninger og konflikter forfaller til individuell hevn. I rettssalen kan en fornærmet legge fram sine anklager og en anklaget kan få forsvare seg. En rettssal bør også være et fornuftens tempel. For her er det beviser og logiske argumenter som skal avgjøre.

Slik er det likevel ikke alltid. For paradokset er at det siviliserte samfunns viktigste institusjon kan misbrukes. Da forfaller det virkelige dramaet i rettssalen til farse – tidvis til justismord. Det skjer blant annet når følelser som sympatier og antipatier får råde. Det er politi, påtalemyndighetene og domstolen selv som har ansvaret når slikt skjer. Og ofte manipulerer påtalemyndighetene saker nettopp slik at respekten for autoriteter og sympati for påståtte offer, ikke tvil og beviser, skal avgjøre skyldspørsmålet.

Rett før påske ble en mann kjent skyldig i grov mishandling av sin tidligere kone i Borgarting lagmannsrett. Saken er ganske spesiell og har versert for retten tidligere. Den omfatter blant annet en massiv forhåndsdømming i mediene, men også en høyesterettsopphevelse av den tidligere dommen i lagmannretten. Saken burde dermed være særlig interessant for pressen, men den sviktet helt ved å være fraværende denne gang. Pressen unnlot dermed å kontrollere rettsprosessens innhold og kvalitet. Det er en grov svikt for saken kjennetegnes av svært dårlig politietterforskning og saksforberedelse. Det var jo Høyesteretts avgjørelse en klar indikasjon på.

Fornærmedes forklaring er usammenhengende og motsigelsesfull. Det er ikke mulig å gjennomføre noen rekonstruksjon av den groveste mishandlingen ut fra hennes påstander. Og når politiet likevel gjør det, finner man at handlingene – i dette tilfellet en opphenging etter føttene i en takbjelke – ikke kan ha skjedd slik hun forklarer. Videre har tiltalte alibi i forhold til denne påståtte voldsepisoden. Den skal ha skjedd umiddelbart før fornærmede «flykter» til krisesenteret. Ved ankomst til krisesenteret (og i politianmeldelsen) hevder hun at denne opphengingen skjedde dagen før. Men den dagen hadde jo paret besøk og forklaringen endres derfor til at det ikke skjedde noen vold den dagen. I sin siste forklaring sier fornærmede at opphengingen skjedde noen eller et par dager før hun reiste. Og hun har holdt fast på følgende: Den dagen hun ble hengt opp i takbjelken dro tiltalte på jobb om morgenen, så kom han hjem ved 12-tiden, ble irritert over at fornærmede så TV, kastet henne ut slik at hun måtte sitte ute i bakgården i fire-fem timer. Det regnet også den dagen. Så fikk hun komme inn, laget mat, og etter at tiltalte hadde sett nyheter kl. 21 ble fornærmede hengt opp.

Problemet med historien er bare at tiltalte har alibi for alle dager i den aktuelle uka. Han har vært på arbeid sammen med kolleger, har ikke dratt hjem kl. 12 og har ikke kastet fornærmede ut. Det regnet heller ikke noen andre dager i den uka enn nettopp den dagen fornærmede dro til krisesenteret. Politiet har ikke etterforsket og aktor sier i retten at dette ikke er relevant. Mishandlede og traumatiserte kvinner må ikke forklare seg nøyaktig, sier han. De husker feil. Med andre ord behøver man ikke å bry seg om at det er umulig for tiltalte å ha gjort det han er beskyldt for. Eller at fornærmede har motiv for å forklare seg uriktig – et ønske om opphold i Norge, senere forsterket av en voldsoffererstatning i millionklassen.

Men kan man bli dømt i en norsk rett på tross av alibi og motbevis? Skal ikke rimelig tvil komme tiltalte til gode? Jo, men det skjer ikke alltid, hvilket en del justismordsaker klart viser. I denne saken kan det virke som om en rekke personer, inklusive leger, krisesenter, politi og påtalemyndighet befinner seg i et slags Bjugn-syndrom: Kvinner forklarer seg sant om mishandling. Derfor er tiltalte skyldig. Og fordi menn er skyldige, er kvinnenes forklaringer riktige – uansett hvor motsigelsesfulle de måtte være. Dessuten er jo tiltalte muslim fra et land hvor alle mishandler sine koner. I en slik sirkel er det meningsløst å være kritisk til fornærmede eller å vektlegge tiltaltes alibi. For det handler om å sende en ondskapsfull kvinnemishandler i fengsel, der han hører hjemme. Tiltalte synes derfor i stor grad å være dømt av fordommer mot voldsanklagede menn generelt og muslimske menn spesielt, og slett ikke på grunnlag av uomtvistelige fakta.

Selv om kjennelsen i denne saken kan være avsagt av en jury mer styrt av følelser enn bevis, bør vi nok likevel ikke bruke dette som argument for å avskaffe juryordningen. For heller ikke fagdommerne grep inn og satte kjennelsen til side. Fagdommere behøver absolutt ikke å være mindre styrt av følelser og fordommer. Men saken er et godt eksempel på behovet for begrunnelse av avgjørelsene. Og det er ikke bare tiltalte som har krav på å få vite hvorfor juryen satte alibi og motbevis til side. Det har også allmennheten krav på. Kanskje kan en begrunnelse av juryens kjennelser styrke rettssikkerheten i framtiden og begrense muligheten for at rettssamfunnets viktigste institusjon misbrukes.


(Kronikk av Lars Gule, publisert i Klassekampens serie "Paradoks", lørdag 25. april 2009, papirutgavens side 43)