For dårlig gangsyn

 
Av Kjell Schevig, redaktør av Bortført.no

 
Vårt samfunn skal tilrettelegge for full likestilling mellom kvinner og menn på alle områder. I familielovgivningen gjelder imidlertid ikke de samme prinsippene for likestilling. Hvorfor ønsker ikke vår regjering å arbeide for kjønnsnøytralitet i hele vårt lovverk?

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt skrev i Dagbladet 21.10.08 at: ”Innføringen av pappakvoten har vært en suksess, og norske menn er blant de som tar mest ansvar for sine barn i verden. Norske menn jobber mindre enn før, mens kvinnene ligger på topp i Europa både når det gjelder antall fødsler, amming og yrkesdeltakelse.”  Fedrenes innsats har på ingen måte ført til tilsvarende statlig aksept for farsrollen. Menns økte huslighet og ansvar for barn har heller ikke ført til færre skillsmisser, og det er i hovedsak kvinnene som ønsker å skille seg. Så snart far ikke lenger bor sammen med mor, mister han morens, og samfunnets interesse. Formaninger om at menn bør jobbe mindre og delta mer i barnas oppvekst – gjelder ikke etter samlivsbrudd. Da forvises mannen tilbake til sin opprinnelige rolle som forsørger. 

Barns samværsrett med fedre er generelt dårlig beskyttet i Norge. Dette ser man spesielt i de tilfellene hvor menn får barna sine ulovlig bortført til utlandet. Selv når fedre er tilkjent daglig omsorg av en norsk domstol, men frarøvet all mulighet til å se barna sine, krever NAV inn bidrag på vegne av moren. NAV krever inn barnebidrag fra fedre, men unnlater å kreve inn bidrag fra mødre i en tilsvarende situasjon. 

NAVs framferd er et eklatant brudd på Likestillingsloven § 3, som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner. Bortføringene blir ikke påtalt, tvert om tillater NAV kvinner som har bortført barn til utlandet å øke bidragsbeløpet hos domstoler i utlandet. Disse kvinnene får dermed langt høyere bidragssatser enn de ville ha fått i Norge.  Med dette overlagte insitamentet fra NAV, med regjeringen i ryggen, utføres i dag åtte av ti barnebortføringer av kvinner. 295 barn er kidnappet fra Norge de siste åtte årene, og antallet barnebortføringer har økt med 40 prosent bare i år.  

I en redegjørelse til LDO hevder NAV å være uvitende om hvilke barn som er ulovlig bortført – og bedyrer at deres forvaltning av bidragsreglene er kjønnsnøytral. Justisdepartementet sitter på statistikk som kunne ha avklart eventuelle misforhold, men i stedet for å lese denne, har Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås valgt å henlegge sin egen granskning, grunnet manglende ressurser.

 
Ved forrige valg oppfordret vårt Likestillings- og diskrimineringsombud velgerne til å la være å stemme på heteroseksuelle menn i 40- 50 årene. Hun oppfordret folk til å stemme inn kvinner, homofile, funksjonshemmede og politikere med innvandrerbakgrunn for å skape mangfold blant makthaverne. Hvite heteroseksuelle menn i 40- og 50-årene uten nedsatt funksjonsevne er sterkt overrepresentert, uttalte Beate Gangås til Aftenposten 07.09.07. Ombudet arbeider nå med en kampanje for at staten og næringslivet skal spesifisere at de ønsker homofile, lesbiske og transseksuelle arbeidstakere i sine stillingsannonser.  Vi venter bare på at kampanjen skal utvides til å inkludere også andre underrepresenterte grupper, slik som rødhårete, fregnete og hjulbente.  Da først vil vi ha et egalitært samfunn. Vi har altså et Likestillings- og diskrimineringsombud som misliker middelaldrede, hvite heteroseksuelle menn, og som ikke har ressurser til å hjelpe fedre med bortførte barn i utlandet. Det kunne være fristende å ta på seg kjole, sminke og parykk og troppe opp hos ombudet som transseksuell middelaldrede far med bortført barn.

 
Ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo finner man en egen ”Avdeling for kvinnerett”. Noe tilsvarende finnes verken for menn eller barn.  ”Formålet er å bedre kvinners stilling i retten og samfunnet” kan vi lese på avdelingens hjemmeside. Dette betyr at kvinnepolitikk er akseptert som fag i jussen, noe som vanskelig kan være forenlig med bekjempelse av kjønnsdiskriminering.

Statsviter Helga Hernes skriver: ”Ikke i noen andre steder i verden har staten vært brukt på en så ensartet måte for å løse kvinners kollektivt erfarte problemer.” Hernes beskriver hvordan sosialdemokratiet endres gjennom det hun kaller ”det statsfeministiske prosjektet”. I dette prosjektet er barna statens overføringskanal for kvinners selvstendighet. Overgangsstønad, dobbel barnetrygd, stønad til høyere utdannelse, subsidiert barnehage, bostøtte, underholdningsbidrag og skattelettelse.

 
Fedres krav om rettferdighet, likestilling og mer tid med sine barn, oppfattes ofte som et angrep mot selve kvinnefrigjøringen. Kritikk av kvinnefrigjøring eller feminisme finnes det ingen sosial aksept for i Norge. Et moderne tabu. Dermed blir debatt om diskriminering av menn kvalt i fødselen.