Feminisme og likestilling



Av Geir Levi Nilsen


Ifølge vg.no 5 des d.å. er det slik at «kvinnelig verneplikt vekker strid i de rødgrønnes rekker... Stortingsgruppene i AP, SV og Sp diskuterer nå så fillene fyker.» Men er det ikke en naturlig konsekvens av likestilling at kvinner også får verneplikt? Likestilling innebærer å nyte rettigheter samtidig som man yter plikter. Men religionshistoriker Ingebjørg Weiss sier i Aftenposten 2. desember om kvinnelig verneplikt at «...dette er den eneste store politiske saken hvor kjønnsforskjeller fritar kvinner for noe menn må gjøre.» Hvilke «kjønnsforskjeller?» Fødsel og menstruasjon? Israel har kvinnelig verneplikt uten at kvinnebiologiske unnskyldninger har forhindret jødiske kvinner å avtjene verneplikten. Betyr dette at jødiske kvinner har en annen biologi enn etnisk norske kvinner? Det er ingen kvinnebiologiske unnskyldninger for å slippe millitærtjeneste. Men det er nok mer fristende å lese siste utgave av Fett på en kaffebar på Grünerløkka enn å fryse ræva av seg i vinterkulda på feltøvelse i Nord-Norge. Dette er den siste utgaven av feministisk opportunisme hvor kvinner trekker seg ut av likestillingen når de må utføre en plikt. Men ellers når det gjelder kjønnskvotering i yrkeslivet er det neppe noen feministisk motforestillinger.
 
FEMINISME, EN TOTALITÆR IDEOLOGI
 
Feminisme og likestilling er to forskjellige ting. Feminisme er en totalitær ideologi på lik linje med kommunisme og nazisme. Og som alle totalitære ideologier opererer feminismen med et forenklet verdensbilde som fornekter alle vitenskapelige hensyn. Dette gjør feminisme, akkurat som kommunisme og nazisme, til et verdslig trossystem. Derfor går disse ideologiene inn i ett pseudo-vitenskapelig univers: Kommunismen gjør historien om til en klassekamp, nazismen til en rasekamp mens ifølge feminismen er historien et tilfelle av kjønnskamp. Derfor er disse ideologienes måte å forstå verden på ett eksempel på partikularisme: man tar isolerte deler av historien som bekrefter egen ideologi, ignorerer eventuelt andre årsaksforklaringer eller komplementær forståelse, forstørrer opp disse isolerte delene og gjør dem til å være ensbetydende med hele den historiske helheten. Innom feminismen har dette ført til en lidelsesteologi hvor alle menneskelige problemer partikuleres om til kvinneproblemer. Ett eks. er nevnte Ingebjørg Weiss i Aftenposten 2. desember som sier: «En kvinne som tabber seg ut i offentlig stilling, gjør kjønnet ekstra synlig...Dette handler om å ønske seg en større profesjonalitet i vurderingen, en evne til å skille mellom kjønn og jobb.» Dette er vrøvl. Menn er like mye kjønnsstigmatisert på tabbekvotesiden i yrkeslivet som enhver eventuell kvinne. Eks.: når mannlige toppledere som har «tabbet seg ut» i yrkeslivet har blitt avslørt med sine økonomiske fallskjermer så har dette blitt påpekt til en maskulin konspirasjon i det kjønnsfascistiske uttrykket «Gutteklubben Grei», ett uttrykk som tilkjennegir en konspirasjonsteori om et usynlig mannsnettverk. Her ser vi at Weiss greier å gjøre menneskelige problemer partikulært om til kvinneproblemer. De fleste totalitære ideologier får også problemer med å tolke historien ettersom alt for mange fakta diskrediterer deres vulgære verdensanskuelser. Ofte gjøres dette ved ren fabrikasjon, her som f.eks. ved de feministiske "analysene" av middelalderens heksejakt hvor antallet hekser brent på bålet ofte er hysterisk overdrevet uten noen form for dokumentasjon. Derfor skapes ofte en myto-poetisk fortid hvor fantasi og spekulasjon blir brukt som begrunnelse for sin ideologi. Ett feministisk eksempel her er Monica Sjøøs store klassiker «Den Store Kosmiske Mor» som mer er en rival overfor Tolkien enn overfor seriøs historisk forskning og samfunnsvitenskap. Historisk sett: hvis feminisme er en reaksjon på «patriarkalsk undertrykking» så må vi stille oss to spørsmål: Hvorfor oppsto ikke da feminisme som reaksjon i middelalderen når kvinner ble forfulgt og brent på bålet? Hvorfor oppstår suffragette-bevegelsen og feminisme etter den industrielle revolusjonen? Svaret er: feminisme kunne ikke oppstå før det hadde blitt etablert en middelklasse. Feminisme er en middelklasse-revolusjon. Derfor har ikke feminisme slått noe særlig godt an hos kvinner fra arbeiderklassen: bedre å være hjemmeværende husmor enn å stå på ett fabrikkgolv og få kreftlunger. Derfor er dagens middelklassefeminister imot millitærtjeneste fordi det blir for «proletært». La gutta fra arbeiderklasse slite seg ihjel med å være kanonføde hvis det blir krig, vi vil heller da sitte på feminist-stipendiatkontoret og analysere patriarkalske krigshandlinger
 
DEMONI
 
Alle som ikke er enig i de totalitære ideologiers snevre virkelighetsforståelse må finne seg i å bli ansett som en fiende. Akkurat som kommunisme og nazisme hevder berettigelse for representanter for sin ideologi, enten det er arbeiderklassen eller den ariske rase, hevder feminisme berettigelse for Kvinnen, noe som ofte skal gjøres gjennom Førerskapet/Politbyrået, i dette tilfellet kalt statsfeminismen, hvor kjønnskvotering skal «likestille» kvinner med menn hvor det bare er fordeler å finne mens likestillingsperspektivet forsvinner når bare plikter kreves av kvinnen. Ingebjørg Weiss demoniserer undertegnede i Aftenposten 2 desember hvor mine ytringer er et «gufs fra 50-årene» fordi jeg har et «så aggressivt fiendebilde av kvinnen». Å ønske seg en deltagende kvinnefrigjøring hvor kvinner både yter og nyter er ikke å lage et «aggressivt fiendebilde av kvinnen». Men en etnisk norsk mann som kritiserer feminisme i Norge må finne seg i å bli demonisert. Man skal helst krype og slikke spytt for kjønnsfascistiske feminister. Ett godt eksempel på morbid spyttslikking i så måte er Erik Bystads bok «Patriarkatets Siste Dager» fra 1992 hvor forfatteren logrer på sosialt korrekt måte for feministisk ideologi. Dette er selvpisking til feige menn som er redd for at hvis de kritiserer den kjønnsfascistiske feminismen så vil deres privatliv bli en privat teateroppsetning av stykket "Lysistrata". Samtidig kan kjønnsfascister fra muslimske land gå på vannet uten at noen «tøffe» norske feminister påpeker deres «agressive fiendebilde av kvinnen». Hvor er norske feminister og Ingebjørg Weiss når det gjelder kjønnslemlestelse, æresdrap, og kvinneundertrykking i fremmedkulturelle miljøer?


(Kronikk publisert i VG 19.des 2007)