Likestilling synes fastlåst!
Av Rune Fardal

Det synes å foreligge en kvinnesyn- styrt/kontrollert debatt der det er
opplest og vedtatt at menn er "sexdyr", mens kvinner er ofre! Dette synet
stakkarslig gjør kvinner og fremstiller kvinner som ute av stand til å ta
vare på seg selv, og de fleste i dag vet det er et ganske patetisk syn,
fjernt fra dagens virkelighet.

Når vi ser på hvordan kvinner ønsker likestilling klarer jeg ikke helt å
forstå hvorfor de vil bli sett på som stakkarslige i det ene øyeblikket,
mens i det neste så vil de være stolte karrierekvinner. Det er noe her som
ikke henger sammen!

På meg virker det som om alt som kan bidra til å true kvinnens posisjon
ovenfor menn, og deres posisjon som likestilte, blir kjørt frem på alle
fronter samtidig. I det første fremstiller de seg som ofre, stakkarslig
gjort, med et krav om at mannen blir satt på plass og straffet! I det neste
krever de å bli sett på som sterke kvinner med egne meninger, helt på høyde
med menn, fullt ut i stand til å ta vare på seg selv!

Elementer fra psykopatien (uten sammenligning forøvrig) der to
selvmotsigende utsagn kommer samtidig, som følge av de to hjernehalvdelers
manglende evner til å kommunisere, kommer til syne. I praksis synes de "to
hjernehalvdeler" å bestå av ulike hovedgrupperinger blant kvinner.

Den ene gruppen med kvinner som kan billedliggjøres med krisesentrenes
Tove Smaadahl  i spissen, forfekter kvinner som ofre for menns
sexualvoldifiserte væremåte, som disse budbringere synes å fokusere sterkt
på. I mangel av andre forklaringsmodeller MÅ mannen være den aggressive for
at de selv skal kunne ta rollen som offeret. At de ikke selv evner å se at
det skal to til en krangel synes å ha forsvunnet i debatten. At nyere
undersøkelser fra både inn og utland viser at også kvinner står for mye
vold, om enn på en annen måte enn menn, synes ikke få like stor
oppmerksomhet. Forenklet kan man si at mannens fysiske vold som gir
blåmerker, synes lettere å se og forstå en kvinnenes psykiske vold. Begge
gir smerte, om enn på ulik måte. Det gjør imidlertid ikke den ene noe bedre
enn den andre.

Denne måten å forklare virkeligheten på, bygger hele sin eksistens på
opprettholdelse av konflikt. Uten en konflikt mellom kjønnene, er disse
holdninger dømt til å tape. Det er et tankekors at denne typen
premissleverandører til den offentlige debatt, ALDRI har kommet med noe
"forsonende" utspill for å bedre de påståtte voldtektsfikserte norske menns
væremåter! Disse premissleverandørers utspill er konsekvent aggressivt
rettet mot feil og mangler hos menn. Som mange har vært inne på kan man
lure på om det i enkelte tilfeller ligger økonomiske motiver bak å
opprettholde så steile fronter. Ut i fra en psykologisk vinkling vitner en
slik væremåte om liten evne til å se egne bidrag i denne konflikten.

Jeg sier ikke at man skal skjule at det forekommer voldtekter, men det hadde
bidratt til sakligheten om man kunne dokumentert de 10.000 vis av påståtte
voldtekter krisesentrene opererer med. Deres påståtte mørketall synes å slå
begge veier!

Den andre gruppen synes å være kvinner med et mer balansert syn på menn, der
fokus synes å være mer på karriere og frigjøring fra gamle tradisjonelle
tankemønstre av typen "mor hjemme - far ute". Og i så måte synes de
sistnevnte å evnet å fokusere på det forholdet mellom menn og kvinner
egentlig dreier seg om, nemlig likeverd! Kanskje er denne gruppen litt mye
fokusert på jobb-lønn relasjoner, men et sted må de begynne, så det er
akseptabelt.

Det jeg imidlertid savner, for at debatten skal kunne munne ut i total
likestilling, er egentlig problemstillinger rundt omsorgsfordeling ved
samlivsbrudd. Her ser vi egentlig at kvinner benytter alle midler for å
holde tilbake og bremse på likestillingen. Metoder de anklager menn for å
benytte mot kvinner. Dette er et område kvinner har hatt dominans på, men
som det synes vanskelig å få likestilt. Samtidig krever de samme kvinner
full likestilling på områder menn har dominert!

Kanskje dette hadde vært et sted å begynne for å få ting litt på gli? En
forståelse av at også menn kan være gode omsorgspersoner for barn. Samfunnet
krever at menn skal ta sin del av omsorgen i likestillingens navn, men når
de gjør det settes alle krefter inn på å hindre at det skjer. Hvorfor?

Vil kvinner ha likestilling bare der de ikke selv må gjøre innrømmelser?