Farskap til besvær

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Hedvig, Norsk litteraturs mest kjente pater-est – barn, skjøt seg da hun oppdaget at hennes pappa ikke var hennes egentlige far. Ikke fordi pater est faren, den ikke ukjente fotograf og livsløgner Hjalmar Ekdal ikke hadde vært en kjærlig far, men fordi sviket ved ikke å bli fortalt sannheten ble for meget å bære for et ungt sinn. Sentralt i Ibsens drama om Vildanden er den grunnleggende usikkerheten som hefter ved Hedvigs sykdom. Hennes synsdefekt viser seg å være nedarvet. Da hun til slutt skyter seg med en dobbeltløpet pistol, hvor bare det ene løpet er rent, etterlates publikum med mer enn ett tvilsspørsmål. Hva var det egentlig som sviktet? Vildanden tilhører vår fremste nasjonallitteratur, stykket spilles verden over. Symbolspråket er tilrettelagt slik at dilemmaene fremtrer som fleredimensjonale. Hedvigs kjærlighet til pappa Hjalmar ble ikke ødelagt av sannheten, men var like fullt årsak til datterens død.

I dagens norske barnelovdebatt er nyansene fraværende rundt pater-est barnas opplevelser om viktigheten av å kjenne sitt opphav. Da professor Aslak Syse la frem Farskapsutvalgets utredning (NOU 2009:5 Farskap og annen morskap, Fastsettelse og endring av foreldreskap), uttalte han at forslaget om å fastsette farskap ved hjelp av automatisk DNA-test, ”ikke er noen særlig god ide” slik han valgte å uttrykke seg. Forslaget er strengt tatt ikke utredet tiltross for helt eksplisitt mandat om å utrede mulighetene for sikker fastsetting. Utvalget som Syse ledet valgte i stedet å omfortolke mandatet slik at ”tidlig fastsetting” med tilhørende argumentasjon for regler som umuliggjør endring av fastsettelse, kom i forgrunnen. Utvalget skulle også utrede betydningen av ”det biologiske prinsipp”.

Pater-est regelen i Barnelovens §3 definerer far som ”den mor er gift med på fødselstidspunktet” med utvidet betydning for med-mødre. På tiden før kvinner fikk selvstendig stemmerett, var pater-est regelen motivert utfra hensynet til å beskytte menn mot uønsket ansvar for lausonger. Tidene skifter. Nå fungerer pater-est regelen delvis som beskyttelse mot avdekking av mors utroskap. Usikkerheten om hvem som teller som barnets forsøkes regulert med omforente begreper: Far er på vei ut. Inn kommer ”omsorgspersonen”. Utvanning av foreldrebegreper er ikke noe man har funnet på utelukkende for å gi likekjønnede par rett til barn og familieliv. Som om de var diskriminerte i utgangspunktet. Relativisering av status er ett av foreldrerollens sammensatte problemer. Delvis politisk styrt.

Den nye opptattheten av barn og familierelasjoner reflektert i medier som Aftenposten og Morgenbladet, aktualiserer grunnleggende problemer om Barnelovens innbygde motsetninger. Farskapsutvalget fikk flere innspill med betraktninger om ”barnets rett til å kjenne sitt opphav”, men NOUen formidler ikke disse. I en tid med relativt stor oppmerksomhet om Barnekonvensjon og barns medbestemmelse, er det f.eks en stor motsigelse at barnelovens grunnleggende vilkår ikke sikrer barnets rett til å få vite om sitt opphav før barnet i juridisk lovteknisk forstand er voksent. Ved fylte 18 år. Man trenger ikke være psykolog eller Ibsen-kjenner for å forestille seg at mange barn vil føle seg sveket av lov og myndigheter når og hvis de forsøker å finne sine fedre. Slike tanker er myndigheter og lovutredere fjerne. Størrelser som identitet og opprinnelse redigeres vekk. De ”umulighetenes ytterpunkter” professor Syse snakker om i Morgenblad- intervjuet 29.01.10 er villet politikk.

Filosof Einar Øverenget peker i sin Aftenpostekronikk ”Sæd er ikke som blod” 06.02.10 på en indre spenning i barnelovens § 9. Her defineres far både biologisk og juridisk. Spørsmålet om motsetningen er relevant kan ikke besvares uten å se hen til hvilke rettskraftvirkninger fastsatt farskap har og får, med ny og gammel lovgivning. Øverenget peker også på den moralske betydningen av fravær av plikt. At det ellers hefter plikter uten komplimentære rettigheter er så vidt utbredt at det utgjør hovedregel for tilskriving av foreldreansvar og ved idømmelse av samværsrett. Manglende balanse mellom plikt og rett stiller spørsmål ved hvilken rolle far skal ha i barnets liv. Belastede bidragsfedre pådrar seg ufrivillig negative rollebilder, når deres oppgave først og fremst er å skape grunnlag for forsørgelse. For det er denne begrunnelse man finner om man går kildekritisk til verks.

Etisk relevante forskjeller mellom blod og sædgivning, å redde liv og helse versus det å skape nytt liv til barn som imidlertid ikke skal få kjenne sine fedre før de er voksne, ble ikke utredet da den nye ekteskapsloven ble konstruert. Grunnlag for sammenligning av relevante likheter og forskjeller mellom heterofile og homofile ble ikke utredet. Viktig for mulig påvisning av diskriminering. Men i en delutredning fra jussprofessor Kirsten Sandberg står det eksplisitt at formålet med å få fastsatt far er å kunne kreve bidrag. Farskapsutredningens viktigste premiss er viderføring av Ekteskapsloven. I Morgenbladet 29.01.10 venter professor Syse på hva familiekomiteleder Gunn Karin Gjul mener om enslige menns rett til assistert befruktning. Bekymringer for konsekvensen av moderne menneskehandel med tilhørende fordyrende og korrupte mellomledd, underkommuniseres. Selv om det er denne nye situasjonen som legitimeres gjennom påstått behov for ny lovregulering, tilpasset behovet til en marginal gruppe som kanskje ikke egentlig var diskriminert i utgangspunket.

Lovlogiske nivåer blir ikke utredet, verken forholdet mellom plikt og rett, eller forholdet mellom regel, unntak og vilkår. I dagens situasjon får unntakene, sosialt og kulturelt, sette premissene for lovutviklingen. Pater-est - regelen gir avledede rettigheter, i prinsippet lik tilskriving av foreldrepermisjon, ikke helt ukjente problemstillinger i debatter om barnelov og familiepolitikk. Mye er snudd på hodet i historiens gang: Den ene foreldrepartens urett er blitt den andres. Barns rett til medbestemmelse når viktige avgjørelser skal taes har ellers vært en viktig lovsak. Nå blir barn helt ned til 7 års alder pålagt et betydelig press i saker hvor retten med fravær av fintfølelse spør: Hvor vil du bo? Hos far eller mor. Vil du ha samvær med far hvis du bor hos mor?

Et 7 års gammelt barn kan i realiteten bestemme hvor det vil bo, om den andre forelderen skal ha samvær og på hvilke betingelser. Lovgivere og rettshåndhevere er redde for ikke å gi inntrykk av at man tar barns ønsker og behov på alvor. Ingen relevant kompetanse er utviklet for å finne ut hvordan press og påvirkning virker på barn, ingen utredningsmetodikk for kartlegging av mulige feilkildenivåer. I dette lovsystemet må barn vente til de blir voksne for å få vite hvem faren er. Da kan mye allerede være ødelagt. Samværsretten er heller ikke beskyttet. Mange barn mister kontakten med sine fedre etter rettssaker hvor ”barnets beste” omforenes til beskyttelse av holdninger som ikke anerkjenner far som fullverdig forelder.