Farskap til besvær
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Hedvig, Norsk litteraturs mest kjente pater-est – barn, skjøt
seg da hun oppdaget at hennes pappa ikke var hennes egentlige far. Ikke fordi
pater est faren, den ikke ukjente fotograf og livsløgner Hjalmar Ekdal ikke hadde
vært en kjærlig far, men fordi sviket ved ikke å bli fortalt sannheten ble for
meget å bære for et ungt sinn. Sentralt i Ibsens drama om Vildanden er den
grunnleggende usikkerheten som hefter ved Hedvigs sykdom. Hennes synsdefekt viser
seg å være nedarvet. Da hun til slutt skyter seg med en dobbeltløpet pistol,
hvor bare det ene løpet er rent, etterlates publikum med mer enn ett
tvilsspørsmål. Hva var det egentlig som sviktet? Vildanden tilhører vår fremste
nasjonallitteratur, stykket spilles verden over. Symbolspråket er tilrettelagt
slik at dilemmaene fremtrer som fleredimensjonale. Hedvigs kjærlighet til pappa
Hjalmar ble ikke ødelagt av sannheten, men var like fullt årsak til datterens
død.
I dagens norske barnelovdebatt er nyansene fraværende rundt
pater-est barnas opplevelser om viktigheten av å kjenne sitt opphav. Da
professor Aslak Syse la frem Farskapsutvalgets utredning (NOU 2009:5 Farskap og annen morskap, Fastsettelse og endring av
foreldreskap), uttalte han at forslaget om å fastsette farskap ved hjelp av
automatisk DNA-test, ”ikke er noen særlig
god ide” slik han valgte å uttrykke seg. Forslaget er strengt tatt ikke
utredet tiltross for helt eksplisitt mandat om å utrede mulighetene for sikker
fastsetting. Utvalget som Syse ledet valgte i stedet å omfortolke mandatet slik
at ”tidlig fastsetting” med
tilhørende argumentasjon for regler som umuliggjør endring av fastsettelse, kom
i forgrunnen. Utvalget skulle også utrede betydningen av ”det biologiske prinsipp”.
Pater-est regelen i Barnelovens §3 definerer far som ”den mor er gift med på fødselstidspunktet”
med utvidet betydning for med-mødre. På tiden før kvinner fikk selvstendig
stemmerett, var pater-est regelen motivert utfra hensynet til å beskytte menn
mot uønsket ansvar for lausonger. Tidene skifter. Nå fungerer pater-est regelen
delvis som beskyttelse mot avdekking av mors utroskap. Usikkerheten om hvem som
teller som barnets forsøkes regulert med omforente begreper: Far er på vei ut.
Inn kommer ”omsorgspersonen”. Utvanning
av foreldrebegreper er ikke noe man har funnet på utelukkende for å gi
likekjønnede par rett til barn og familieliv. Som om de var diskriminerte i
utgangspunktet. Relativisering av status er ett av foreldrerollens sammensatte
problemer. Delvis politisk styrt.
Den nye opptattheten av barn og familierelasjoner reflektert
i medier som Aftenposten og Morgenbladet, aktualiserer grunnleggende problemer
om Barnelovens innbygde motsetninger. Farskapsutvalget fikk flere innspill med
betraktninger om ”barnets rett til å
kjenne sitt opphav”, men NOUen formidler ikke disse. I en tid med relativt
stor oppmerksomhet om Barnekonvensjon og barns medbestemmelse, er det f.eks en
stor motsigelse at barnelovens grunnleggende vilkår ikke sikrer barnets rett
til å få vite om sitt opphav før barnet i juridisk lovteknisk forstand er
voksent. Ved fylte 18 år. Man trenger ikke være psykolog eller Ibsen-kjenner
for å forestille seg at mange barn vil føle seg sveket av lov og myndigheter
når og hvis de forsøker å finne sine fedre. Slike tanker er myndigheter og
lovutredere fjerne. Størrelser som identitet og opprinnelse redigeres vekk. De
”umulighetenes ytterpunkter”
professor Syse snakker om i Morgenblad- intervjuet 29.01.10 er villet politikk.
Filosof Einar Øverenget peker i sin Aftenpostekronikk ”Sæd er ikke som blod” 06.02.10 på en indre
spenning i barnelovens § 9. Her defineres far både biologisk og juridisk. Spørsmålet
om motsetningen er relevant kan ikke besvares uten å se hen til hvilke
rettskraftvirkninger fastsatt farskap har og får, med ny og gammel lovgivning. Øverenget
peker også på den moralske betydningen av fravær av plikt. At det ellers hefter
plikter uten komplimentære rettigheter er så vidt utbredt at det utgjør hovedregel
for tilskriving av foreldreansvar og ved idømmelse av samværsrett. Manglende
balanse mellom plikt og rett stiller spørsmål ved hvilken rolle far skal ha i
barnets liv. Belastede bidragsfedre pådrar seg ufrivillig negative rollebilder,
når deres oppgave først og fremst er å skape grunnlag for forsørgelse. For det
er denne begrunnelse man finner om man går kildekritisk til verks.
Etisk relevante forskjeller mellom blod og sædgivning, å
redde liv og helse versus det å skape nytt liv til barn som imidlertid ikke
skal få kjenne sine fedre før de er voksne, ble ikke utredet da den nye
ekteskapsloven ble konstruert. Grunnlag for sammenligning av relevante likheter
og forskjeller mellom heterofile og homofile ble ikke utredet. Viktig for mulig
påvisning av diskriminering. Men i en delutredning fra jussprofessor Kirsten
Sandberg står det eksplisitt at formålet med å få fastsatt far er å kunne kreve
bidrag. Farskapsutredningens viktigste premiss er viderføring av
Ekteskapsloven. I Morgenbladet 29.01.10 venter professor Syse på hva
familiekomiteleder Gunn Karin Gjul mener om enslige menns rett til assistert
befruktning. Bekymringer for konsekvensen av moderne menneskehandel med
tilhørende fordyrende og korrupte mellomledd, underkommuniseres. Selv om det er
denne nye situasjonen som legitimeres gjennom påstått behov for ny
lovregulering, tilpasset behovet til en marginal gruppe som kanskje ikke
egentlig var diskriminert i utgangspunket.
Lovlogiske nivåer blir ikke utredet, verken forholdet mellom
plikt og rett, eller forholdet mellom regel, unntak og vilkår. I dagens
situasjon får unntakene, sosialt og kulturelt, sette premissene for
lovutviklingen. Pater-est - regelen gir avledede rettigheter, i prinsippet lik
tilskriving av foreldrepermisjon, ikke helt ukjente problemstillinger i
debatter om barnelov og familiepolitikk. Mye er snudd på hodet i historiens
gang: Den ene foreldrepartens urett er blitt den andres. Barns rett til
medbestemmelse når viktige avgjørelser skal taes har ellers vært en viktig
lovsak. Nå blir barn helt ned til 7 års alder pålagt et betydelig press i saker
hvor retten med fravær av fintfølelse spør: Hvor vil du bo? Hos far eller mor.
Vil du ha samvær med far hvis du bor hos mor?
Et 7 års gammelt barn kan i realiteten bestemme hvor det vil
bo, om den andre forelderen skal ha samvær og på hvilke betingelser. Lovgivere
og rettshåndhevere er redde for ikke å gi inntrykk av at man tar barns ønsker
og behov på alvor. Ingen relevant kompetanse er utviklet for å finne ut hvordan
press og påvirkning virker på barn, ingen utredningsmetodikk for kartlegging av
mulige feilkildenivåer. I dette lovsystemet må barn vente til de blir voksne
for å få vite hvem faren er. Da kan mye allerede være ødelagt. Samværsretten er
heller ikke beskyttet. Mange barn mister kontakten med sine fedre etter rettssaker
hvor ”barnets beste” omforenes til
beskyttelse av holdninger som ikke anerkjenner far som fullverdig forelder.