Fars rettigheter

Av Lene Josendal

(Innlegget har også vært publisert i Haugesunds Avis)

 

En mor har alltid rett og vet barnets beste, fordi mor er ”mor” og ikke ”far”, ”stemor”, ”besteforeldre”, eller av en annen mindre betydningsfull rolle.

Kvinner mishandler også

Begrepene ”familievold” og ”mishandling” får mange til å tenke på menn som plager kvinner og barn. Også menn blir utsatt for psykisk mishandling ved bruk av hersketeknikker, forskjellige former for trusler, sabotering av samvær og falske beskyldninger om vold og til og med incest. Kvinner kan prøve å ødelegge mannens livskvalitet ved å ødelegge hans rykte, forhold til barna, nye partnere, og til medmenneskene.

Mannen skal straffes fordi han ikke vil leve med kvinnen.

Falske politianmeldelser

Fokuset samfunnet har i dag går på å beskytte kvinner mot menn, men ikke å beskytte menn mot kvinner.

Kvinnen dokumenterer skader, og er dermed troverdigheten selv. Å beskylde andre for vold mot seg selv har blitt et pressmiddel som kvinnelige mishandlerne kan bruke, og som virker ganske fritt for konsekvenser. Hvordan skal man bevise at en anmeldelse er falsk?

Det er vanskeligere å bevise uskyld enn å bevise skyld, og tyrannen har dermed lite å tape. Det oppleves at beskyldningene blir hengende ved selv ved en frifinnelse, og hun har oppnådd målet sitt. De utenforstående ser den ”klassiske” situasjonen, en mann som mishandler ekskonen sin fordi hun ikke vil leve med han.

Eller er det alltid slik? Vold mot kvinner er et utbredt samfunnsproblem, og det er viktig å belyse dette. Det er likevel en annen side som blir glemt; menn som har lidd og lider under kvinners terror, og som føler seg maktesløse.

Barnets beste

Mor straffer far der det gjør vondt. Sabotering av samvær, løgner om far til barna og til lokalmiljøet, forsøk på å mentalt slite ut med dobbeltkommunikasjon, dobbeltstraffing, og forvirring. Få barn vil tro at mor lyver. Dette skaper en distanse mellom far og barn, og far sitter til slutt igjen med to alternativer;

Han kan bruke de samme skitne metodene som mor, eller så kan han lene seg tilbake og bevitne det hele. Det er ingen hjelp å få. Mor ”eier” barna, mens far ”låner” barna.

Det er omsorgspersonen mor som skal være ansvarlig for at de små har det best mulig i oppveksten, og får glede av alle i familien som vil dem godt. Hva når mors bitterhet og behov for å straffe og såre far, overskygger barnas behov?

Hva da?

Hva ville skjedd dersom far hadde gjort det samme?

Når mor sier ”nei”. ”Nei” til alle forslag, ”nei” til bursdager, ”nei” til familiesammenkomster, og ”nei” til ordnede former rundt samværsfordeling.

”Hvorfor skal det tilpasses din arbeidsordning? Hvorfor skal du ha det så lett? Nei.” Da blir det sånn. Mor har sagt ”nei”.

Familievernkontoret og barnevernet sitter igjen like maktesløse som far. Mor har sagt ”nei”.

Barnets beste?