”Far fikk omsorgen, drepte datter”

 
Om mediedekning av en familietragedie, og om en mulig pendelsvingning ute av kontroll

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
En dypt tragisk sak hvor en far drepte sin datter preget nyhetsbildet andre uken i mai 2008. ”Kragerø-saken” har opprørt mange mennesker langt ut over lokale berørte. Klok av skade har politiet vært tilbakeholdne med bevisopplysninger og mulige motiver. Presse og media er raskt tilstede når slike tragedier oppstår. Barnefarens bakgrunn som tidligere rusmisbruker og opplysninger om rulleblad og besøksforbud blir raskt trukket frem, som supplement til de umiddelbare uttrykkene om mannens skikkethet som omsorgsperson og arbeidstaker, nabo og samfunnsmedlem. ”Uforståelig” er omkvedet, men hvor uforståelig egentlig?

 
Slike saker har alltid en mer sammensatt bakgrunn. Vi har liten kunnskap om foreldre som dreper sine barn, vesentlig fordi det heldigvis ikke er mange nok tilfeller til at man kan produsere meningsbærende forskning på grunnlag av representative utvalg med funn gjenstand for metodisk etterprøving. Like fullt er enkelte frempå og snakker om menn og æresdrap. Når det raskt kommer frem at faren og barnets mor har ligget i barnefordelingsstrid i flere år, at moren ifølge sin advokat har fryktet det værste, er ikke veien lang til å trekke konklusjoner om at denne faren aldri burde ha fått omsorgen for barnet.

 
Mediene er ikke alltid like flinke til å holde orden på begreper og tvistegjenstander. Når dertil media nærmest utelukkende bruker morens advokat som kilde, burde varsellampene blinke. Men enkelte kommentarer tar ikke høyde for nyanser. I Dagsavisen har man tradisjon for å produsere mannefiendtlige fremstillinger. For 12 år siden måtte daværende redaktør Steinar Hansson sette en av sine kvinnelige journalister på plass etter klage på ensidig og inhabil kommentar til fedres samværsstatus og bidragssituasjon. Men nå er Hansson borte og de kvinnelige journalistene og kommentatorene har fritt frem.

 
Kaia Storvik trår til 10.05.08 med overskriften ”I familiens trygge skjød”. Med basis i sin lesning av en forsidetekst i Aftenposten 08.05.08 (”Hun var pappas lille engel, og han elsket henne over alt på jord”) krydrer Storvik sitt heksebrygg med giftige ingredienser rettet mot menn og fedre. Som om vi alle var kollektivt ansvarlige for at en stakkars mannesjel har gjort det mest forbryterske av alt; som om vi er ansvarlige for motiver og forvirrede offertenkning. Gitt at han brukte datterens liv for å kompensere for et kjærlighetstap, rett nok ingen helt utenkelig tolkning: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article348435.ece

 
I sin kommentar tilskriver Kai Storvik også på subtilt kvinnevis sine kolleger i media kollektivt anvar for å idyllisere barnefarens bakgrunn. Som om alle mannens minusegenskaper og på-kanten-av-samfunnet-historier ble forsøkt undergravd. Som om det selektive Aftenposten-sitatet var representativt for den generelle dekningen. Vi fikk raskt vite om mannens bakgrunn og at et besøksforbud ble nektet idømt. For alt vi vet kan rettens beslutning være korrekt juridisk på dette punkt, politiet er ikke akkurat beskjedne med å ilegge besøksforbud på tvilsomt grunnlag. Isolert sett kan derfor opphevelsen av besøksforbudet være riktig. Politiets oppfatning om at barnefordelingstvisten ikke har vært motiv er trolig korrekte. Mannen har trolig elsket datteren sin over alt på jord.

 
Før journalistene hadde rukket å stokke begrepene fikk vi også vite at faren nettopp fått ”full omsorgsrett”. Oppdaterte fremstillinger de første dagene bragte på det rene at faren har fått den daglige omsorgen for datteren, bl.a etter sakkyndig anbefaling. Sammenholdt med opplysningene om at han tok seg kraftig sammen da han ble far og har vært stabil også som arbeidstaker, samt medias formidling av uforstående naboer og bekjente, kan man forestille seg at faren ble regnet som en skikket kandidat til å få daglig omsorg tiltross for bakgrunnen. De av oss som har grundigere kjennskap til rettspraksis vet at så enkelt er det ikke.
 

Barnefaren har altså vunnet i retten, tidligere rusmisbruk og voldsepisoder tiltross. Vi har ikke fått vite noe om morens kandidatur. Hun har mistet en datter under dypt tragiske omstendigheter og bør nok også av presseetiske hensyn forskånes for skrutinering. Men de av oss som gjennom år har vært borti en del saker gjør oss likevel noen refleksjoner over hvorfor faren fikk omsorgen med en slik historie. Når profilerte kommentatorer som Kaia Storvik slipper lett til i media og durer i vei om det kritikkverdige i at denne faren med rulleblad har fått omsorgen, har hun noe rett, men hun er samtidig så ensidig kunnskapsløs om rettspraksis i barnefordelingssaker og så unyansert i tolkningen av sitt klidetilfang, at det går over styr.

 
Man skal være forsiktig med å spekulere i motvier for drap og spesielt drap av denne type. Man skal også være noe tilbakeholden med å spekulere i hvorfor en mann med en slik bakgrunn får daglig omsorg for en datter på 5 år. Retten har sin dynamikk, forliket som moren følte seg tvunget til å inngå etter råd fra advokaten, har visstnok heller ikke blitt fulgt opp hva angår gjennomføring av omfattende utvidet samvær. Man kan forstå morens fortvilelse og advokatens frustrasjon på vegne av sin klient. Men vi vet ennå ikke hvorfor faren vant rettssaken. Vi vet ikke hvordan retten har vektet de ulike momentene i den konkrete saken.

 
I fjor tok en mor livet av seg selv og sine barn under en pågående rettslig prosess om barnefordeling: ”Byåsen-saken”. Moren var sogar advokat og var representert med en kollega i firmaet hun jobbet i. Faren og eksmannens tanker og følelser vet vi lite om. Presse og media har kanskje vist takt og latt ham i fred. Eller de har nikket samstemt at dette er en privatsak. Når menn og fedre dreper sine barn og noen ganger seg selv er det nesten utelukkende tale om æresdrap. Nåde den som bruker uttrykket ”familietragedie” uten å nyansere kjønnspolitisk. Når mødre dreper sine barn legger man lokk over. Slik virker det iallfall her i Norge. Men vi har selvsagt for lite utvalg til å uttale oss om representativitet. Heldigvis.

 
I ”Byåsen-saken” fryktet kan hende moren at faren skulle vinne på grunnlag av opparbeidet omsorgsinnsats mens mor gjorde karriere. Det fins etter hvert en del slike tilfeller. Fedre som ikke finner seg i å innta annenfiolinistrollen som foreldre (slik psykologorakel Frode Thuen mener vi må gjøre), trenger ikke være aggresive eller voldelige for å bli oppfattet som trusler mot mødrehegemoniet. Det er nok at vi er kompetente og vel så det. Byåsen-moren kan ha følt at hun var iferd med å gå på et prestisjenederlag og begikk kan hende et ”æresdrap”. En familietragedie er det like fullt.

 
Det fins langt flere mødre som ikke vil dele omsorgen for barna med fedrene, enn det fins fedre som dreper sine barn. Men ikke alle disse mødrene regnes som potensielle drapskvinner. For hver far som faktisk vinner en barnefordelingssak, fins det mange ganger flere kompetente fedre som ikke kommer like godt ut. Skjønt valid kunnskap på dette feltet har vi ikke. Vi har ikke studier av representative utvalg, verken av de foreldreparene som havner i retten, eller de som stopper på et tidligere stadium. Av fedre som vinner sine saker får vi håpe at de fleste vinner på realt grunnlag.

 
Men slik rettssystemet er innrettet, og slik fagfolkene resonnerer, kan vi ikke føle oss trygge på at rett forelder blir foretrukket. Heller ikke når fedre vinner. Presset på retten er stort. Dommere og sakkyndige har i årevis, enkeltvis og kollektivt fått høre at retten er kjønnsdiskriminerende, at mødre vinner selv om de er opplagt uskikkede. Pågående og oppegående fedre med solid omsorgskomptanse har i årevis blitt hudflettet av utdaterte fagfolk som opptrer svært krenkende overfor deler av fedrepopulasjonen i retten. I særlig grad overfor fedre som regner seg som fullverdige på tvers av fagfolkenes kjønnsrollestereotypier og forestillinger om tilknytningshieraki.

 
Kritikken mot retten har vært berettiget. Men det betyr ikke at alle fedre som krever sin rett er skikkede. Når rettens profesjonelle aktører må forholde seg til et fagområde hvor det omtrent ikke eksisterer faglitteratur, ingen etterprøvbare studier med kontrollgrupper for relevante sammenligninger, og ingen kvalitetssikrede beslutningskriterier, henfaller ofte dommerne og deres bødler de sakkyndige til ukvalifiserte betraktninger like meget basert på ureflekterte personlige oppfatninger som på utdatert fagkunnskap. I retten mangler også begreper om dømmekraft, med skiller mellom det kjente og det ukjente holdt opp mot skillet mellom det enkelte og det almene.

 
I den konkrete Kragerøsaken kan faren ha fått omsorgen fordi pendelsvingningen mellom diametralt motsatte oppfatninger om kjønnsroller og foreldre-barn-relasjoner har kommet ut av kontroll. Etter årevis med rettssaker hvor mødre slipper billig unna og fedre som ypper seg får smake pisken, har kan hende retten funnet ut at nå vil man ikke lenger bli beskyldt for kjønnsdiskriminerende praksis. I et slikt skisma, hvor valget dreier seg mer om hensyn til rettens omdømme og håndtering av kritikk mot mulig kjønnsdiskriminerende praksis, vil sjansen for å velge en uskikket far være relativt tilstede. Konkrete helhetsvurderinger av det enkelte tilfelle må vike for hensyn til inntrykket rettspraksis etterlater.

 
For alt vi vet er det et slikt tilfelle vi har med å gjøre når en far med rulleblad og aggressive tilbøyeligheter får omsorgen for en liten datter. Morens omsorgskandidatur vet vi intet om. Gruppen av fedre som opplever diskriminering ifm barnefordeling – i og utenfor retten – vil fremdeles være stor, likestilling er fremdeles kvinnesak, retten til omsorgen er også retten til historien og forståelsesformene. ”Vi vet ikke hvem det blir neste gang” skriver Kaia Storvik i Dagsavisen. Nei, vi vet ikke. Det vi vet er at tidligere justisminister Hanne Harlems utvidete voldtektsdefinisjon ennå ikke er dementert i de kretser hvor Kaia Storvik henter sin åndelig-moralske næring: ”Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han f.eks har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse

 
Truet med skilsmisse”. Vi forsvarer verken voldtekt eller drap, fedre som dreper sine barn må selvsagt straffes. Men vi oppnår ingenting med tanke på å forebygge evt neste gang med mindre vi går inn i dynamikken i barnefordelingssakene, og inn idynamikken i lovgivningsprosessene hvor menn og fedre gjøres til demoner og justisministre går av skaftet. Før eller senere klikker det for en mann og far, etter årelang kollektiv og enkeltvis trakassering av manns- og farsrollen. Uten rulleblad og forsøk på ileggelse av besøksforbud. Mer uforklarlig enn noensinne. Neste gang en kvinne og mor dreper seg selv og sine barn kommer feministdominerte medier til å legge lokk over begivenhetene som sist. Akkurat så vridd er medienes vinkling. Kaia Storvik i Dagsavisen leser med sine briller uansett hvordan saker og ting henger sammen.