”Far fikk omsorgen, drepte datter”
Om mediedekning av en familietragedie, og om en mulig
pendelsvingning ute av kontroll
Av
En dypt tragisk sak hvor en far drepte sin datter preget
nyhetsbildet andre uken i mai 2008. ”Kragerø-saken”
har opprørt mange mennesker langt ut over lokale berørte. Klok av skade har
politiet vært tilbakeholdne med bevisopplysninger og mulige motiver. Presse og
media er raskt tilstede når slike tragedier oppstår. Barnefarens bakgrunn som
tidligere rusmisbruker og opplysninger om rulleblad og besøksforbud blir raskt
trukket frem, som supplement til de umiddelbare uttrykkene om mannens
skikkethet som omsorgsperson og arbeidstaker, nabo og samfunnsmedlem.
”Uforståelig” er omkvedet, men hvor uforståelig egentlig?
Slike saker har alltid en mer sammensatt bakgrunn. Vi har
liten kunnskap om foreldre som dreper sine barn, vesentlig fordi det heldigvis
ikke er mange nok tilfeller til at man kan produsere meningsbærende forskning på
grunnlag av representative utvalg med funn gjenstand for metodisk etterprøving.
Like fullt er enkelte frempå og snakker om menn og æresdrap. Når det raskt
kommer frem at faren og barnets mor har ligget i barnefordelingsstrid i flere
år, at moren ifølge sin advokat har fryktet det værste, er ikke veien lang til
å trekke konklusjoner om at denne faren aldri burde ha fått omsorgen for
barnet.
Mediene er ikke alltid like flinke til å holde orden på
begreper og tvistegjenstander. Når dertil media nærmest utelukkende bruker
morens advokat som kilde, burde varsellampene blinke. Men enkelte kommentarer
tar ikke høyde for nyanser. I Dagsavisen har man tradisjon for å produsere
mannefiendtlige fremstillinger. For 12 år siden måtte daværende redaktør
Steinar Hansson sette en av sine kvinnelige journalister på plass etter klage
på ensidig og inhabil kommentar til fedres samværsstatus og bidragssituasjon.
Men nå er Hansson borte og de kvinnelige journalistene og kommentatorene har
fritt frem.
I sin kommentar tilskriver Kai Storvik også på subtilt
kvinnevis sine kolleger i media kollektivt anvar for å idyllisere barnefarens
bakgrunn. Som om alle mannens minusegenskaper og på-kanten-av-samfunnet-historier
ble forsøkt undergravd. Som om det selektive Aftenposten-sitatet var
representativt for den generelle dekningen. Vi fikk raskt vite om mannens
bakgrunn og at et besøksforbud ble nektet idømt. For alt vi vet kan rettens
beslutning være korrekt juridisk på dette punkt, politiet er ikke akkurat
beskjedne med å ilegge besøksforbud på tvilsomt grunnlag. Isolert sett kan
derfor opphevelsen av besøksforbudet være riktig. Politiets oppfatning om at
barnefordelingstvisten ikke har vært motiv er trolig korrekte. Mannen har
trolig elsket datteren sin over alt på jord.
Før journalistene hadde rukket å stokke begrepene fikk vi
også vite at faren nettopp fått ”full omsorgsrett”. Oppdaterte fremstillinger
de første dagene bragte på det rene at faren har fått den daglige omsorgen for
datteren, bl.a etter sakkyndig anbefaling. Sammenholdt med opplysningene om at
han tok seg kraftig sammen da han ble far og har vært stabil også som
arbeidstaker, samt medias formidling av uforstående naboer og bekjente, kan man
forestille seg at faren ble regnet som en skikket kandidat til å få daglig
omsorg tiltross for bakgrunnen. De av oss som har grundigere kjennskap til
rettspraksis vet at så enkelt er det ikke.
Barnefaren har altså vunnet i retten, tidligere rusmisbruk
og voldsepisoder tiltross. Vi har ikke fått vite noe om morens kandidatur. Hun
har mistet en datter under dypt tragiske omstendigheter og bør nok også av
presseetiske hensyn forskånes for skrutinering. Men de av oss som gjennom år
har vært borti en del saker gjør oss likevel noen refleksjoner over hvorfor
faren fikk omsorgen med en slik historie. Når profilerte kommentatorer som
Man skal være forsiktig med å spekulere i motvier for drap
og spesielt drap av denne type. Man skal også være noe tilbakeholden med å
spekulere i hvorfor en mann med en slik bakgrunn får daglig omsorg for en
datter på 5 år. Retten har sin dynamikk, forliket som moren følte seg tvunget
til å inngå etter råd fra advokaten, har visstnok heller ikke blitt fulgt opp
hva angår gjennomføring av omfattende utvidet samvær. Man kan forstå morens
fortvilelse og advokatens frustrasjon på vegne av sin klient. Men vi vet ennå
ikke hvorfor faren vant rettssaken. Vi vet ikke hvordan retten har vektet de
ulike momentene i den konkrete saken.
I fjor tok en mor livet av seg selv og sine barn under en
pågående rettslig prosess om barnefordeling: ”Byåsen-saken”. Moren var sogar advokat og var representert med en
kollega i firmaet hun jobbet i. Faren og eksmannens tanker og følelser vet vi
lite om. Presse og media har kanskje vist takt og latt ham i fred. Eller de har
nikket samstemt at dette er en privatsak. Når menn og fedre dreper sine barn og
noen ganger seg selv er det nesten utelukkende tale om æresdrap. Nåde den som
bruker uttrykket ”familietragedie” uten å nyansere kjønnspolitisk. Når mødre
dreper sine barn legger man lokk over. Slik virker det iallfall her i Norge.
Men vi har selvsagt for lite utvalg til å uttale oss om representativitet.
Heldigvis.
I ”Byåsen-saken”
fryktet kan hende moren at faren skulle vinne på grunnlag av opparbeidet
omsorgsinnsats mens mor gjorde karriere. Det fins etter hvert en del slike
tilfeller. Fedre som ikke finner seg i å innta annenfiolinistrollen som
foreldre (slik psykologorakel Frode Thuen mener vi må gjøre), trenger ikke være
aggresive eller voldelige for å bli oppfattet som trusler mot mødrehegemoniet.
Det er nok at vi er kompetente og vel så det. Byåsen-moren kan ha følt at hun
var iferd med å gå på et prestisjenederlag og begikk kan hende et ”æresdrap”.
En familietragedie er det like fullt.
Det fins langt flere mødre som ikke vil dele omsorgen for
barna med fedrene, enn det fins fedre som dreper sine barn. Men ikke alle disse
mødrene regnes som potensielle drapskvinner. For hver far som faktisk vinner en
barnefordelingssak, fins det mange ganger flere kompetente fedre som ikke
kommer like godt ut. Skjønt valid kunnskap på dette feltet har vi ikke. Vi har
ikke studier av representative utvalg, verken av de foreldreparene som havner i
retten, eller de som stopper på et tidligere stadium. Av fedre som vinner sine
saker får vi håpe at de fleste vinner på realt grunnlag.
Men slik rettssystemet er innrettet, og slik fagfolkene
resonnerer, kan vi ikke føle oss trygge på at rett forelder blir foretrukket.
Heller ikke når fedre vinner. Presset på retten er stort. Dommere og sakkyndige
har i årevis, enkeltvis og kollektivt fått høre at retten er
kjønnsdiskriminerende, at mødre vinner selv om de er opplagt uskikkede.
Pågående og oppegående fedre med solid omsorgskomptanse har i årevis blitt
hudflettet av utdaterte fagfolk som opptrer svært krenkende overfor deler av
fedrepopulasjonen i retten. I særlig grad overfor fedre som regner seg som
fullverdige på tvers av fagfolkenes kjønnsrollestereotypier og forestillinger
om tilknytningshieraki.
Kritikken mot retten har vært berettiget. Men det betyr ikke
at alle fedre som krever sin rett er skikkede. Når rettens profesjonelle
aktører må forholde seg til et fagområde hvor det omtrent ikke eksisterer
faglitteratur, ingen etterprøvbare studier med kontrollgrupper for relevante
sammenligninger, og ingen kvalitetssikrede beslutningskriterier, henfaller ofte
dommerne og deres bødler de sakkyndige til ukvalifiserte betraktninger like
meget basert på ureflekterte personlige oppfatninger som på utdatert
fagkunnskap. I retten mangler også begreper om dømmekraft, med skiller mellom
det kjente og det ukjente holdt opp mot skillet mellom det enkelte og det
almene.
I den konkrete Kragerøsaken kan faren ha fått omsorgen fordi
pendelsvingningen mellom diametralt motsatte oppfatninger om kjønnsroller og
foreldre-barn-relasjoner har kommet ut av kontroll. Etter årevis med rettssaker
hvor mødre slipper billig unna og fedre som ypper seg får smake pisken, har kan
hende retten funnet ut at nå vil man ikke lenger bli beskyldt for
kjønnsdiskriminerende praksis. I et slikt skisma, hvor valget dreier seg mer om
hensyn til rettens omdømme og håndtering av kritikk mot mulig
kjønnsdiskriminerende praksis, vil sjansen for å velge en uskikket far være
relativt tilstede. Konkrete helhetsvurderinger av det enkelte tilfelle må vike
for hensyn til inntrykket rettspraksis etterlater.
For alt vi vet er det et slikt tilfelle vi har med å gjøre
når en far med rulleblad og aggressive tilbøyeligheter får omsorgen for en
liten datter. Morens omsorgskandidatur vet vi intet om. Gruppen av fedre som
opplever diskriminering ifm barnefordeling – i og utenfor retten – vil fremdeles
være stor, likestilling er fremdeles kvinnesak, retten til omsorgen er også
retten til historien og forståelsesformene. ”Vi vet ikke hvem det blir neste gang” skriver
”Truet med skilsmisse”. Vi forsvarer verken voldtekt eller drap,
fedre som dreper sine barn må selvsagt straffes. Men vi oppnår ingenting med
tanke på å forebygge evt neste gang med mindre vi går inn i dynamikken i
barnefordelingssakene, og inn idynamikken i lovgivningsprosessene hvor menn og
fedre gjøres til demoner og justisministre går av skaftet. Før eller senere
klikker det for en mann og far, etter årelang kollektiv og enkeltvis
trakassering av manns- og farsrollen. Uten rulleblad og forsøk på ileggelse av
besøksforbud. Mer uforklarlig enn noensinne. Neste gang en kvinne og mor dreper
seg selv og sine barn kommer feministdominerte medier til å legge lokk over
begivenhetene som sist. Akkurat så vridd er medienes vinkling.