FAR, BARE EN OMSORGSPERSON?

 

I diskusjonen rundt en ny ekteskapslov har den viktigste kampen stått om definisjonsmakten, og svært ofte har motstanderne av den kommende loven unnlatt å reagere på begrepsbruken og menneskesynet bak.

Uten at nevneverdig mange har lagt merke til det, er vi fedre ikke lenger fedre. Vi er rollemodeller eller omsorgspersoner. Stadig flere forholder seg til disse begrepene i stadig større grad, uten å synes å forstå at de dermed er dømt til å tape slaget om den nye lovens innhold. Men vet de konsekvensene?

Den klassiske sosiologiens marxistiske materialisme gjennomsyrer nemlig dette begrepsapparatet og tømmer det for alt åndelig og kjødelig innhold. Ved å erstatte far med en omsorgsperson eller en rollemodell bereder den også grunnen for at alle andre enn en kjødelig far kan innta dennes posisjon. For dersom en far ikke lenger er en kjødelig far med gener, slektstilhørighet og identitetsskapende funksjon, ja det også det unike med farskapet borte. Dersom det å være far kun er å være en rollemodell eller omsorgsperson, ja da kan vi alle flytte inn i Platons idealstat og la dem som er best skikket til det, overta omsorgen for våre barn. For hvordan kan vi si til lesbiske par at de ikke er omsorgspersoner gode nok som overarbeidede og fraværende fedre? Å si til lesbiske par at de ville gjøre en dårligere jobb som omsorgpersoner vil være et grovt overtramp. For selvfølgelig kan de det. Og ingenting tyder på noe annet. De vil ganske sikkert også være utmerkede rollemodeller, dersom en aksepterer deres atferd som normal. Det er ikke til å undres over at homofile oppfatter seg som diskriminert dersom vi aksepterer at foreldrerollen kun handler om kalde materialistiske størrelser som rollemodeller og omsorgspersoner.

Men foreldrerollen handler ikke om omsorg og rollemodeller, den handler om at barna gjennom sine foreldre, besteforeldre, oldeforeldre osv ser hvem de er, hvor de er fra og hva de kan bli. Som far aksepterer jeg ikke å bli gjort til en funksjon som blir vurdert som et hvilken som helst yrke med målbare variabler for suksess. Mine barn er trygge på sin identitet fordi de kjenner sitt opphav. De vet de er villet av to mennesker som elsker hverandre, ikke som et resultat av et sosialt eksperiment. Jeg kan garantert være en dårlig omsorgsperson. Mange barnevernspedagoger vil sikkert reagere på mine prioriteringer, men for mine barn betyr det ingenting. Jeg er deres far, og det er det eneste som betyr noe, for i meg, og deres mor, ser de seg selv. Men regjeringen ser det annerledes, de ser en som diskriminerer, ja regjeringen hevder faktisk med dette lovforslaget at det er likegyldig om fedre forsvinner, en omsorgsperson er jo ikke umulig å erstatte.

 

Kjell Skartveit

Far til 3