Fagfolk og dobbeltroller

Av Ole Texmo

Dagsavisens journalist Nina Johnsrud er en relativt profilert kriminalreporter og kommentator. Men hennes status og posisjon i media og blant kolleger står ikke nødvendigvis i forhold til yrkesmessig integritet og uavhengighet. Den 13.09.07 publiserte Dagsavisen et oppslag signert Nina Johnsrud, ”Truet med å ta advokatens barn”, hvor den profilerte barneverns- og barnefordelingsadvokaten Rikke Lassen er avbildet og en av kildene: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article314648.ece

Advokat og mor

Oppslaget dreier seg om en straffesak hvor en 43 år gammel mann og barnefar i Oslo tingrett 12.09.07 fikk 21 dager ubetinget fengsel for å ha kommet med utsagn som advokat Rikke Lassen fant truende for seg og sine barn. Utsagnet som advokat Rikke Lassen fant truende – i egenskap av mor til to barn – var nok til at hun politianmeldte forholdet, og til at systemet trådte i kraft. Det idømte forholdet fant sted ca ett år før dommen ble avsagt. Mannen anket på stedet.

Bakgrunnen for mannen og barnefarens frustrasjon er samværsnekt han mener er administrert av advokat Rikke Lassen i rollen som selvutnevnt administrator av samværsvilkårene. Rettssaken hvor Rikke Lassen opptrådte som ekskonens prosessfullmektig ble avsluttet i 2002, tydeligvis uten at retten evnet å regulere samværsspørsmålet på måter som er til å leve med for de berørte parter.

Samværsretten er ikke effektiv. En far eller mor som fortviler over samværsrett som ikke blir effektuert, over sabotasje som ikke blir sanksjonert, kan vanskelig forvente at systemet stiller opp for dem. Men annerledes for en advokat som kan hende selv har bidratt sterkt til å vanskeliggjøre utøvelsen av samværet, som kan hende selv har investert prestisje i å tilrettelegge for overvåking av om samværsvilkårene er tilfredsstillende.

En slik advokat kan stole på at det samme systemet som ikke evner å behandle barnefordelingssaker på forstandig vis, vil stille opp når og hvis advokaten blir gjenstand for bumerangeffekter. Hun kan stole på at kvinnelige advokater kan spille på sin morsrolle for å underbygge frykten som argument i trusselbildet. Advokaten kan også stole på at de etablerte mediene er systemlojale inntil det selvutslettende.

Journalist og mor

Journalist Nina Johnsrud har to barn med to fedre. Det ene barnet har hun med en person hun faktisk møtte og innledet et forhold til mens hun arbeidet med en konkret sak - Den relativt kjente Sol-saken på begynnelsen av 90-tallet. For denne faren har hun laget tilstrekkelig med vanskeligheter når det gjelder gjennomføring av samvær, til at faren etterhvert reiste sak om foreldreansvar og samvær.

Nina Johnsrud hadde i egenskap av mor sabotert en rekke samvær, hun hadde også tilbakeholdt informasjon om at barnet var gjenstand for undersøkelser ved mistanke om påståtte seksuelle overgrep. Da faren fikk vite om sin status som mistenkt og reagerte på sitt barns vegne med tanke på hvilket dilemma barnet ble utsatt for ved å måtte holde skjult for faren at faren var mistenkt for seksualforbrytelse, gikk han til media som forberedte et større oppslag.

Men medieoppslaget kom aldri på trykk. I egenskap av både mor og journalist brukte Nina Johnsrud sin innflytelse og fikk stoppet medieoppslaget som uten tvil ville satt spørsmål ved yrkesetikken og det faglige innholdet hos de undersøkende psykologene i FOBIK-prosjektet (Foreldre og Barn i Krise – ved mistanke om seksuelle overgrep). Da prosjektleder og psykolog Odd Arne Tjersland senere smilende presenterte det skandaløse FOBIK-prosjektet uten motforestillinger fra urettmessig mistenkte fedre, skjedde det ikke overraskende i Nina Johnsruds egen avis Dagsavisen.

Nina Johnsrud ble altså stevnet av sin eksmann med krav om at samværet måtte komme inn i ordnede former, og at den manglende delaktighet i foreldreansvaret til faren – en viktig forutsetning for at FOBIK kunne holde faren unna all informasjon som berørte ham som far til et påstått risikoutsatt barn – også kom på plass. Så kan jo leseren gjette hvem Nina Johnsrud, i egenskap av mor, brukte som sin advokat.

Journalistmorens prosessfullmektig og kilde

Nina Johnsruds prosessfullmektig het Rikke Lassen. Når journalist og kriminalreporter Nina Johnsrud pr september 2007 velger seg en sak hun vil omtale – en av mange straffesaker – faller valget på en sak hvor hennes (tidligere) advokat er en sentral aktør og kilde for avisoppslaget. At ikke Nina Johnsrud og hennes arbeidsgiver finner dette utillatelig er dessverre ikke så merkelig som det umiddelbart kan virke som.

For Nina Johnsrud er det neppe noe problem i det hele tatt at hun og Rikke Lassen i denne nye konstellasjonen opptrer i dobbeltroller. Det neste blir vel formodentlig at de begge meriteres som representanter for yrkesfaglig habilitet hevet over kritikk. Jurist Rikke Lassen har bakgrunn fra barnevernet og driver foredragsvirksomhet for denne etaten samtidig som hun forsøker å skape inntrykk av å være på de svakes side, i egenskap av advokat for foreldreparter.

Hun har til og med skrevet tilsynelatende kritisk om hvordan fedre blir unnaholdt informasjon om deres barn. Som om hun virkelig brydde seg om slikt. Som om hun i egenskap selvutnevnt administrator av samværsretten for den aktuelle barnefaren i vårt sakskompleks innestod for de samme prinsipper og normer hun forfekter når hun skriver artikler med tilsynelatende faglig innhold. Men jurist Rikke Lassen kan stole på at etablerte journalister aldri vil bry seg om å finne ut av jussens liv og lære.

Selv om en habil journalist hadde tatt for seg sakskomplekset som er bakteppet for den tildragelsen som foranlediget advokat Lassens politianmeldelse, hadde hun neppe blitt eksponert for sine dobbeltroller og sitt dobbeltspill. Eller for måten hun selv er ansvarlig for de ubehageligheter hun måtte oppleve ved barnefarens angivelige trusler. For ikke å nevne om hennes undervisning i yrkesetikk for jusstudenter kan forsvares akademisk med tanke på fremstilling av relevante dilemmaer og interessekonflikter, eller etterprøves mot hennes egen advokatpraksis.

Dommeren og hans juss – om fordobling av systemfeilforutsetninger

Slike sakskomplekser er ikke nødvendigvis så komplekse og kompliserte at ikke lekfolk og fagfolk kan forstå hvordan saker og ting henger sammen. Det er påfallende at når rettsapparatet ikke evner å utforme rettsavgjørelser om samvær såpass autoritativt og veiledende at vilkår for samvær hjemles på forstandig juridisk holdbart vis, men heller tilrettelegger for at en aktør som advokat Rikke Lassen kan styre som hun vil, evner det samme systemet ikke å finne ut hvor feilforutsetningene ligger.

Barnefaren taper dobbelt opp. Dommeren toer sine hender. At samværsretten også er en rett for barnet blir usynliggjort i en slik prosess, men hensynet til morsfølelsen brukes gjerne som argument for den påstått fornærmede part. At domstolen ikke ser Rikke Lassens dobbeltroller medfører samtidig at domstolen heller ikke evner å se at relevansen av straffelovens § 132a om angrep på rettens aktører ikke er tilstede. Blindheten er dessverre ikke uforklarlig.

Dommerens uavhengighet er en illusjon.

Formodentlig er tingrettsdommer Knut Erik Strøm håndplukket til å avgjøre denne saken i tråd med systemets interesser som bl.a går ut på å skjerme mot systemkritikk, at domstolen f.eks ikke evner å regulere barnefordelingstvister slik at ubehageligheter for de ulike aktører og berørte parter reduseres mest mulig. Angrep på rettens aktører har strafferamme på 10 år. Den første som ble dømt for et slikt forhold var ikke overraskende en barnefar som holdt en navngitt dommer, nåværende høyestererettsdommer Magnus Matningsdal, ansvarlig for at han ikke fikk treffe sine barn.

Jeg husker den bakenforliggende barnefordelingssaken fra den verserte i Gulating lagmannsrett tilbake i 1995-96 hvor daværende lagdommer Matningsdal administrerte saken, delvis bak ryggen på barnefaren ved at dommer Matningsdal hadde underhåndsforhandlinger med barnevernet som ikke hadde partsstatus. I bunnen av saken lå alvorlige incest-beskyldninger fra moren ingen av de profesjonelle aktørene egentlig trodde på. Men de gjorde ingenting for å skjære gjennom og sikre kontakt mellom far og barn. Også i vår sak har incest-beskyldninger vært virksomme. Advoakt Rikke Lassen vet at det ikke er substans i disse, men misbruker dem på sin måte til å fremme morens og egne interesser overfor barnevernet.

I vår sak ser ikke dommer Knut Erik Strøm at Lassen selv har lagt til rette for en utsatt posisjon hvor hennes medvirkning til samværsnekt ikke er ryddig og faglig forankret. Eller tingrettsdommer Knut Erik Strøm ser hele sammenhengen, men av systemlojalitetshensyn kan han ikke uttrykke sin selvstendighet vurdering da hans egen yrkesposisjon vil bli truet. Kan hende ville han bli degradert til trivielle barnefordelingssaker som ikke er intellektuelt stimulerende nok til at dommerne klarer å mobilisere en smule hjerneaktivitet. Til saker hvor det å holde orden på forholdet mellom fakta og juss kun blir en pliktøvelse i systemlojalitet.

Trick of the Tale

Dommen (sak nr 07-079255MED-OTIR/07) avsagt 12.09.07 har ingen avsnitt hvor partenes anførsler er referert uten at dommerens egne tolkninger er blandet inn. Således er dommen svak med tanke på å kunne identifisere hvilke forhold som er vektlagt og på hvilken måte vektleggingen og eventuelt avveiningen mellom ulike momenter er foretatt. Når anken skal behandles og dommen overprøves kan det fremstå som diffust hvilke premisser dommens slutninger bygger på.

Et grep tingrettsdommer Knut Erik Strøm motiverer i tråd med etablert juridisk-rettslig uredelighetstradisjon, er å tilskrive tapende part utsagn som i sin tur legges til grunn, jf uttrykksmåten ”tiltaltes egen forklaring”, men uten at denne forklaringen er referert. Det fremgår ikke av dommen hvorvidt tiltalte har hatt motforestillinger eller alternative fakta retten må ta stilling til før den vurderer forholdet mellom juss, fakta og relevans. Det dommeren gjør er bevisst å tilskrive den tapende part utsagn som ikke fremkommer ellers i dommen, f.eks i gjengivelse av anførsler.

Dommens fremstillingsgrep blir ikke gjenstand for journalist Nina Johnsruds kildekritikk. Journalisten har også sine grep, f.eks det tilsynelatende objektive hvor begge parter blir sitert på sine respektive oppfatninger, men ikke nødvendigvis på sine forskjellige oppfatninger om de samme fakta i saken retten har forholdt seg til. Advokat Lassens ulike roller blir ikke problematisert, verken i dommen eller i journalistens fremstilling. Hvilken faktaforståelse dommeren mener skal være dominerende er hovedsakelig bevisst. Men også en dommer kan ligge under for sin partiskhet.

Det er store huller i dommens fremstilling av dynamikken i saken, både den bakenforliggende sivilsaken og selve straffesaken. I særlig grad gjelder dette årsaksfaktor om hvordan og på hvilke premisser samværet mellom far og barn kunne gjennomføres. Dommen nevner opp barnefordelingssaken og den uløste samværskonflikten som bakgrunn, men uten å angi hvilken relevans ulike forståelser av samværsbetingelsene har for Lassens rolle. Når vi kommer til straffbarhetsvilkårene er dette høyst relevant, ikke bare med tanke på forsett, men også med tanke på om fornærmede reellt har hatt grunn til å frykte for noe som helst.

Fakta, juss og relevans

I Dagsavisen-oppslaget signert Nina Johnsrud fremgår det ikke i hvilken kontekst kildene uttaler seg, f.eks om sitatene er fra direkte samtaler med kildene, eller bearbeidede sekvenser fra dommen, hvor tiltalen er inntatt. Vi vet heller ikke om journalisten har vært tilstede i retten eller om hun har drevet annen kildekritikk hvor alternative synsmåter kommer frem. Fremstillingsgrepene er journalistiske for så vidt som oppslaget ligner andre avisoppslag. Men det betyr ikke at alt det som står i avisoppslaget er etterrettelig og objektivt fremstilt.

Journalisten kan ha lest dommen, mange tekstsekvenser tyder på at hun har hatt tilgang til domsteksten, men gitt at hun har lest domsteksten kritisk, dvs undersøkende, er det lite eller ingenting som tyder på at journalisten har reflektert over forholdet mellom faktaforhold retten bygger på og legger til grunn, og hvilken relevans dette har for jussen, i særlig grad om de påberopte straffebestemmelser strl §§ 132a som nevnt, og 227 om trusler, kan komme til anvendelse.

I dommen brukes det forholdsvis mye plass på å tilrettelegge for en faktaforståelse hvor dommeren ikke usannsynlig har ment å skape inntrykk av at advokat Lassen gjennom sine handlinger da hun ble kjent med barnefarens ”trusler”, har følt en ekte frykt som også angikk beskyttelsen av hennes barn – et viktig kriterium for om lovbestemmelsen kan brukes. Kjernepunktet i mulig anvendelse av strl § 227 er hvorvidt ”trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt”. Dommen vier forholdsvis mye plass på sekvenser som har liten relevans i forhold til en juridisk vurdering av straffbarhetsvilkårene, men som faktamessig skaper inntrykk av et alvorlig forhold.

Trick of the Trial

Retten motiverer ikke hvorfor man tar for seg strl § 227 før behandlingen av strl § 132a, hvor det viser seg at retten er i tvil om advokat Lassens rolle som advokat er relevant i forhold til nedslagsfeltet for bestemmelsen. Hva hadde skjedd om denne tvilen hadde ledsaget hele vurderingen av straffbarhet for barnefarens utsagn? Det er heller ikke vurdert vitnets troverdighet all den tid barnefarens utsagn ble formidlet via advokat Lassens sekretær. Advokat Rikke Lassens egen troverdighet blir ikke vurdert overhodet.

Det kunne vært interessant å se en uavhengig dommers bedømmelse av hvordan en advokat som daglig befinner seg i minefelter mellom systeminteresser og sterke foreldrefølelser for barn, selv kan tenkes å skape trussel- og fiendebilder. Advokatrollen er ikke nødvendigvis enkel når ulike hensyn skal balanseres. Men rollen blir heller ikke enklere ved at en advokat stadig underbygger sin dobbelthet og misbruker straffeloven når hennes egen yrkesutøvelse ikke holder mål.

I dette sakskomplekset ser dobbeltroller ut til å være hoveregelen: Psykolog Fredrikke Lynum har både opptrådt som rettsoppnevnt sakkyndig i sivilsaken om barnefordeling og som morens terapeut, rekruttert via advokat Lassens forbindelser i barnevernet. Barnefaren i vår sak har hatt gode grunner for sine frustrasjoner. Men enda er det ikke godtgjort at han har opptrådt slik at strl §§ 132a og 227 er relevante. Og det kan også være aktuelt å spørre om advokat Rikke Lassen egentlig har ”følt” ”truslene” som reelle.

Journalist Nina Johnsrud vet formodentlig en del både om hvordan man provoserer frem uønskede reaksjoner og hvordan man konstruerer trussel- og fiendebilder. Før eller senere må hun stå til ansvar for sin journalistikk. Foreløpig ser hun – i likhet med Rikke Lassen – ut til å bli beskyttet av sine kolleger, men det er kun et tidsspørsmål før det sprekker. Det fins norske journalister som har blitt truet på livet av gjenger Nina Johnsrud har sittet til bords med under SKUP-middager, og som er blitt kraftig provosert av hennes dobbelthet. Før eller senere begynner også disse å røre på seg.