Et varslet justismord
Av Ole Texmo
25 år etter Treholt-dommen er det fremkommet opplysninger
som kan bety gjenopptakelse med tilhørende frifinnelse. I så fall har vi å
gjøre med et erkjent justismord.
Begrunnet mistanke
I Arne Haugestads bok Kappefall
(2004) er beskrevet hvordan statsadvokatene Qvigstad og Busch fikk administrere
nye avhør av etterforskerne som hadde fotografert og estimert sedlene i det my
omtalte pengebeviset. Haugestad kaller det sitt livs tabbe å overlate til
statsadvokatene å ta seg av nye avhør etter påstand om at pengebeviset kunne
være manipulert. Dette skjedde høsten 1985. Stikk i strid med daværende
riksadvokat Magnar Flornes uttrykkelige (s304) ord om å unngå å la de to
politietterforskerne samarbeide om forklaringene, var det nettopp hva Quigstad
og Busch gjorde.
Dramaturgi
Tilretteleggingen av tilpasset forklaring har betydning for
hvordan fordeling av 20 og 50 dollarsedler i en konvolutt kunne passe det
15 000 dollarbeløpet som beviste at Treholt var storspion. Beviset har vært
omstridt hele veien rundt. Selv av flertallet Kommisjonen som nektet Treholt
gjenopptakelse (2008) ble beviset betegnet som argumentativt sirkulært: Storspioner
arbeider som kjent ikke for småbeløp; spioner får ikke så store beløp uten at
det er tale om viktige hemmelige dokumenter som kan skade rikets sikkerhet. Det
nye 25 år senere er at det nå foreligger utsagn fra tjenestemenn som medgir at
de visste om eller sogar medvirket til forfalskning, et vesentlig lovhjemlet
kriterium for ny sak. Forfalskningen er nå strafferettslig foreldet.
En fersk
justismordsak
Treholt-saken representerer et nasjonalt traume på linje med
Bjugn-saken og Tengs-saken. Som justismordsak betraktet grunner mistanken og
språkbruken seg på at påtalemakten hadde en så dårlig sak at de måtte manipulere
et sentralt bevis for å vinne frem. I nyere tid er det begått flere justismord,
hvorav en del er erkjent etter gjenopptakelsesprosesser. I 2009 ble en norsk
statsborger med asiatisk opprinnelse dømt for massiv torturlignende konemishandling.
Bevisgjenstandene i saken er så tvilsomme, at justismord kan være tilfelle .
Boken Den fjerde opphengingen med
undertittel Beretningen om et varslet
justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar lanseres 30.09.10
Likhet og forskjell
Forfatteren Lars Gules arbeid inngår i et post.doc prosjekt.
Metodespørsmål står sentralt i bokens gjennomgang av aktørnivåer og sakens
ulike gjenstander. Med forbehold for at relevansen av både likheter og
forskjeller må kvalifiseres, kan det være interessant å se på noen paralleller.
I Mansour-saken (etter domfeltes psevdonym i Gules fremstilling), fikk
fornærmede flere muligheter til å justere sine forklaringer som sprikte i alle
retninger.
Tilpasset forklaring
Selv etter at Høyesterett pr 2008 hadde opphevet lagmannsrettens
dom på grunn av saksbehandlingsfeil som knyttet seg konkret til fravær av
rekonstruksjon av en påstått opphengning med tilhørende tortur, ville ikke
politiet gjennomføre det som Høyesterett måtte ha forutsatt når saken ble henvist
til ny behandling. I stedet fikk fornærmede tilpasse sin forklaring. En
rekonstruksjon under tilsyn fra tiltaltes foreslåtte sakkyndige medisinere
ville trolig ha vist at ”den fjerde
opphengingen” umulig kunne har foregått som beskrevet. Da ville fornærmede
mer sannsynlig ha mistet bevisstheten, og ikke klart å komme seg fri ved egen
hjelp. Motsatt den angivelig flere timer lange opphengingen påtalemyndigheten
baserte sin sak på.
Tankefeil
Tiltalte ble aldri undersøkt av psykiater, men fremstilles
som demon. Motiv er ikke klarlagt, tiltross for at straffelovens krav til
subjektiv skyld forutsetter overlegg. Det er som om selve demoniseringen gis
bevisverdi: kun psykopater kan få seg til å mishandle sine koner så omfattende
og med slik råskap. I den endelige dommen fra Borgarting lagmannsrett blir
mannen dømt, men ikke for ”den fjerde
opphengningen”. Man skulle tro at flere beviser da måtte falle. Men fordi
retten baserer seg på ”fri
bevisbedømmelse” kan retten unngå å redegjøre for hvordan og hvorfor en
alvorlig svikt i argumentasjonskjeden ikke får betydning. Pengebevisets
sirkularitet i Treholt-saken er i sin struktur erkjennbar, jf Kommisjonens egne
merknader som imidlertid ikke fikk gjenopptakelse som konsekvens.
Står og faller
I Treholt-saken sier Busch og Qvigstad 25 år etter, at
pengebeviset ikke var avgjørende for å reise tiltale. I Mansour-saken er det
flere tvilsomme bevisgjenstander. Fornærmedes forklaringer henger ikke sammen.
For aktoratet viser manglende konsistens i forklaringene symptomer på psykologiske
traumer relatert til den massive mishandlingen kvinnen skal ha blitt utsatt
for. I retten påstod aktor med referanse til en fagbok (Svein Magnussen:
Vitnepsykologi, 2004) at traumatiserte ofre ikke husker, har uklar
erindring eg blander episoder. Dette er beviselig feil, jf boken aktoren selv neppe
har lest, langt mindre forstått med hensyn til å kunne påberope seg vitenskapelighet
og forskningsfunn.
Bevis vs troverdighet
I Mansour-saken ble det prosedert på at det var fornærmedes angivelige
traumer som gjorde henne troverdig. All den tid aktoratet måtte vite at bevisene
stod svakt. Dette er en snurrig logikk. Bevisgjenstandene står kjedemessig nært
forbundet med fornærmedes inkonsistente forklaringer på den ene side, kontrært
til tiltaltes forklaringer som lar seg etterprøve. Det er som om påstått troverdighet
blir utslagsgivende når fornærmedes egne vitneutsagn ikke her nok tyngde
bevismessig. Anvendt vitnepsykologi befatter seg vesentlig med utsagns
pålitelighet. En person kan være troverdig, uten at det hun eller han sier
trenger å være riktig. Under fri bevisbedømming kan refleksjoner om hvordan en
person med uholdbare og motstridende forklaringer likevel kan være troverdig
men dog upålitelig, redigeres bort i den samlede vurderingen.
Motiver
Treholt-saken og Mansour-saken har flere forskjeller enn
likheter. Men begge kan sies å være prestisjesaker. Tanken på Treholt som
storspion og påvirkningsagent, sentralt plassert med stor innflytelse på
utenriks- og sikkerhetspolitikken, skremte forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen til
å vitne om at Treholt hadde påført skader tilsvarende flere forsvarsbudsjetter.
Utsagnet ble aldri etterprøvd. I Mansour-saken er det prestisje knyttet til aktørnivåer
som voldsmottak og krisesenter utover politiets egen satsing på forebygging av
familievold, et prosjekt som overgår seg selv jevnlig med stadig større
mørketall. Man trengte en symbolsak. En stor sak.