Et varslet justismord

Av Ole Texmo

25 år etter Treholt-dommen er det fremkommet opplysninger som kan bety gjenopptakelse med tilhørende frifinnelse. I så fall har vi å gjøre med et erkjent justismord.

Begrunnet mistanke

I Arne Haugestads bok Kappefall (2004) er beskrevet hvordan statsadvokatene Qvigstad og Busch fikk administrere nye avhør av etterforskerne som hadde fotografert og estimert sedlene i det my omtalte pengebeviset. Haugestad kaller det sitt livs tabbe å overlate til statsadvokatene å ta seg av nye avhør etter påstand om at pengebeviset kunne være manipulert. Dette skjedde høsten 1985. Stikk i strid med daværende riksadvokat Magnar Flornes uttrykkelige (s304) ord om å unngå å la de to politietterforskerne samarbeide om forklaringene, var det nettopp hva Quigstad og Busch gjorde.

Dramaturgi

Tilretteleggingen av tilpasset forklaring har betydning for hvordan fordeling av 20 og 50 dollarsedler i en konvolutt kunne passe det 15 000 dollarbeløpet som beviste at Treholt var storspion. Beviset har vært omstridt hele veien rundt. Selv av flertallet Kommisjonen som nektet Treholt gjenopptakelse (2008) ble beviset betegnet som argumentativt sirkulært: Storspioner arbeider som kjent ikke for småbeløp; spioner får ikke så store beløp uten at det er tale om viktige hemmelige dokumenter som kan skade rikets sikkerhet. Det nye 25 år senere er at det nå foreligger utsagn fra tjenestemenn som medgir at de visste om eller sogar medvirket til forfalskning, et vesentlig lovhjemlet kriterium for ny sak. Forfalskningen er nå strafferettslig foreldet.

En fersk justismordsak

Treholt-saken representerer et nasjonalt traume på linje med Bjugn-saken og Tengs-saken. Som justismordsak betraktet grunner mistanken og språkbruken seg på at påtalemakten hadde en så dårlig sak at de måtte manipulere et sentralt bevis for å vinne frem. I nyere tid er det begått flere justismord, hvorav en del er erkjent etter gjenopptakelsesprosesser. I 2009 ble en norsk statsborger med asiatisk opprinnelse dømt for massiv torturlignende konemishandling. Bevisgjenstandene i saken er så tvilsomme, at justismord kan være tilfelle . Boken Den fjerde opphengingen med undertittel Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar lanseres 30.09.10

Likhet og forskjell

Forfatteren Lars Gules arbeid inngår i et post.doc prosjekt. Metodespørsmål står sentralt i bokens gjennomgang av aktørnivåer og sakens ulike gjenstander. Med forbehold for at relevansen av både likheter og forskjeller må kvalifiseres, kan det være interessant å se på noen paralleller. I Mansour-saken (etter domfeltes psevdonym i Gules fremstilling), fikk fornærmede flere muligheter til å justere sine forklaringer som sprikte i alle retninger.

Tilpasset forklaring

Selv etter at Høyesterett pr 2008 hadde opphevet lagmannsrettens dom på grunn av saksbehandlingsfeil som knyttet seg konkret til fravær av rekonstruksjon av en påstått opphengning med tilhørende tortur, ville ikke politiet gjennomføre det som Høyesterett måtte ha forutsatt når saken ble henvist til ny behandling. I stedet fikk fornærmede tilpasse sin forklaring. En rekonstruksjon under tilsyn fra tiltaltes foreslåtte sakkyndige medisinere ville trolig ha vist at ”den fjerde opphengingen” umulig kunne har foregått som beskrevet. Da ville fornærmede mer sannsynlig ha mistet bevisstheten, og ikke klart å komme seg fri ved egen hjelp. Motsatt den angivelig flere timer lange opphengingen påtalemyndigheten baserte sin sak på.

Tankefeil

Tiltalte ble aldri undersøkt av psykiater, men fremstilles som demon. Motiv er ikke klarlagt, tiltross for at straffelovens krav til subjektiv skyld forutsetter overlegg. Det er som om selve demoniseringen gis bevisverdi: kun psykopater kan få seg til å mishandle sine koner så omfattende og med slik råskap. I den endelige dommen fra Borgarting lagmannsrett blir mannen dømt, men ikke for ”den fjerde opphengningen”. Man skulle tro at flere beviser da måtte falle. Men fordi retten baserer seg på ”fri bevisbedømmelse” kan retten unngå å redegjøre for hvordan og hvorfor en alvorlig svikt i argumentasjonskjeden ikke får betydning. Pengebevisets sirkularitet i Treholt-saken er i sin struktur erkjennbar, jf Kommisjonens egne merknader som imidlertid ikke fikk gjenopptakelse som konsekvens.

Står og faller

I Treholt-saken sier Busch og Qvigstad 25 år etter, at pengebeviset ikke var avgjørende for å reise tiltale. I Mansour-saken er det flere tvilsomme bevisgjenstander. Fornærmedes forklaringer henger ikke sammen. For aktoratet viser manglende konsistens i forklaringene symptomer på psykologiske traumer relatert til den massive mishandlingen kvinnen skal ha blitt utsatt for. I retten påstod aktor med referanse til en fagbok (Svein Magnussen: Vitnepsykologi, 2004) at traumatiserte ofre ikke husker, har uklar erindring eg blander episoder. Dette er beviselig feil, jf boken aktoren selv neppe har lest, langt mindre forstått med hensyn til å kunne påberope seg vitenskapelighet og forskningsfunn.

Bevis vs troverdighet

I Mansour-saken ble det prosedert på at det var fornærmedes angivelige traumer som gjorde henne troverdig. All den tid aktoratet måtte vite at bevisene stod svakt. Dette er en snurrig logikk. Bevisgjenstandene står kjedemessig nært forbundet med fornærmedes inkonsistente forklaringer på den ene side, kontrært til tiltaltes forklaringer som lar seg etterprøve. Det er som om påstått troverdighet blir utslagsgivende når fornærmedes egne vitneutsagn ikke her nok tyngde bevismessig. Anvendt vitnepsykologi befatter seg vesentlig med utsagns pålitelighet. En person kan være troverdig, uten at det hun eller han sier trenger å være riktig. Under fri bevisbedømming kan refleksjoner om hvordan en person med uholdbare og motstridende forklaringer likevel kan være troverdig men dog upålitelig, redigeres bort i den samlede vurderingen.

Motiver

Treholt-saken og Mansour-saken har flere forskjeller enn likheter. Men begge kan sies å være prestisjesaker. Tanken på Treholt som storspion og påvirkningsagent, sentralt plassert med stor innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikken, skremte forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen til å vitne om at Treholt hadde påført skader tilsvarende flere forsvarsbudsjetter. Utsagnet ble aldri etterprøvd. I Mansour-saken er det prestisje knyttet til aktørnivåer som voldsmottak og krisesenter utover politiets egen satsing på forebygging av familievold, et prosjekt som overgår seg selv jevnlig med stadig større mørketall. Man trengte en symbolsak. En stor sak.