"En hittil ukjent kjærlighet til barna"

av Ole Texmo, Fet

Debatten om delt omsorg går sin skjeve gang. En ikke helt uvanlig strategi hvor meningsmotstanderes motiver trekkes i tvil må man på denne som på andre arenaer ta en viss høyde for. I ytringsfrihetens og det levende demokratis navn er det bedre at slike ytringer som hr.adv. Herrem fremmer i sitt innlegg " Delt omsorg ved tvang "  (Aftenposten 18.12.00) kommer på trykk enn at de undertrykkes. Nå er ikke advokater en spesielt undertrykt gruppe i samfunnet; de har betydelig makt og innflytelse og er seg bevisst å kunne bruke sine posisjoner til f.eks å lamme deler av rettspleien om de ikke får gjennomslag for heving av salærkrav, eller til å protestere mot løgnaktigheten <sic>. Hva denne yrkesgruppen i likhet med sine juristkolleger i domstoler, forvaltning og Akademia har forsømt, er å belegge sine faglige kvalifikasjoner med henblikk på holdbarhet og relevans av ulike oppfatninger på barnelovdiskursens gjenstandsfelter.

Ett spørsmål lekfolk med forsøksvis evne til refleksjon utover egen nesetipp stiller seg er hvorvidt det er vettugt å lovfeste et forbud mot å dømme mot den ene parts vilje. I barnelovsammenheng gjelder dette hvorvidt retten mot den ene parts erklærte motvilje skal ha anledning til å pålegge partene en delt omsorgsordning. Problemstillingen tør være interessant også utover diskursen om delt omsorg.

I Aftenpostens helsides oppslag 02.12.00 side 18 har avisens Heidi Borud trommet sammen noen av motstanderne mot delt omsorg. Barneombudet og et par psykologer gir sine bidrag til debatten som ifølge Boruds fremstilling har vært dominert av et ensidig fokus på fedres behov - til fortrengsel for barnas behov må vite (!) Uten at noen av aktørene på debattarenaen hittil har kunnet fremvise en eneste konkret tekstreferanse til hvordan det nye lovforslaget hvor delt omsorg skal gjøres til hovedprinsipp i barneloven er formulert, skapes det inntrykk at loven skal fremme fedres interesser. Ikke en tøddel ofres for å opplyse om den nåværende lovteksts eksplisitte legitimering av mødres særrettigheter (les: pater est-regelen og foreldreansvar for ugifte). Den nåværende lovs bokstav og praksis blir et doxisk rom (les: et ikke-tema).

Det er med disse forhold i mente det blir interessant å se nærmere på  fagfolkenes erklærte motstand. Hr.adv. Herrem sier i sitt innlegg ikke uttrykkelig at det er fedre han sikter til i sin mistenkeliggjøring av motivene for å ville delt omsorg. Herrems innlegg er skittent, men viktigst, i et språk jurister bør forstå: uvederheftig ! Hvorfra har Herrems sin kunnskap om dommeres psykopatinnsikt ? Kan Herrem hoste opp referanser til videnskapelig frembragte funn "korresponderende med psykopat-andelen i det norske folk", eller er han kun en priviligert synser som ikke liker at yngre generasjoner av  fedre ønsker å være mer fullverdige foreldre i forhold til sine barn. Psykopatiforskning er mangelvare. Enkelte yrkesgrupper kan tenkes å være overrepresentert. Forklaringen kan tenkes å være deres sviktende selvbilde faglig-akademisk, hvorfor de ofte søker til lukkede rom hvor offentligheten ikke har adgang.

En barnefar som utfra en grunnlagt kjærlighet til barnet, i forlengelsen av et brudd på foreldrenivå, kjemper for å beholde den gode kontakten med barnet, vil i tur og orden kunne risikere å møte psykopater på alle nivåer. Tragedieparasittene kjemper nå en skitten kamp mot at systemets inneforståtte kynisme med konflikt som konklusjon og premiss skal bli avslørt. Det" ubehagelige merarbeid"  domstoler i dag har er en konsekvens av et lovverk og en rettspleie som spiller partene ut mot hverandre. Samarbeidets umulighet som "gjeldende rett" bør jurister ikke være spesielt stolte av.