En
likestillingsdebatt for alle?
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Tiden er inne for å ha den store offentlige samtalen
om likestilling sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i
Dagbladets oppslag 16. august 2012. Kan vi ta henne på ordet? Mener hun
virkelig det hun sier, og er mediet som formidler hennes utsagn tilsvarende
troverdig med hensyn til større bredde i den store samtalen? Ørstavik blir
sitert på at «debatten må føres på en
slik måte at flere alternative stemmer kommer med». Dette tar seg bra ut,
men er medier og deres kilder i det utvidete statspolitiske feministeriet
reellt motivert for å ta innover seg de mer alvorlige «skyggesidene av feminismen»?
Dagbladet publiserte riktignok en kronikk med
nettopp en slik tittel forleden, men kronikkforfatteren er for tilforlatelig metroseksuell
snill og grei når han viker unna de store temaene rundt demoniseringen av menn
og mot diskrimineringen i spørsmål om barn og foreldre. Uttrykket basert på «constructing masculinities» er passe ufarlig
modulert og tilsvarende ikke etterprøvbart metodisk avisens redaksjonelle linje
og for leserne avisen kan mistenkes for å ville ha på sin side. Før eller
senere må Dagbladet tørre å publisere uttrykk som mer eksplisitt identifiserer
nye vekstnæringer som skor seg på overgrepshysteri og mørketallsmagi, næringer
som lever av myter og dogmer om menns voldstilbøyeligheter. Helst før. Helst
før radikaliseringen går for langt.
Et eksempel på en underkommunisert
likestillingsdiskurs er fraværet av oppmerksomhet rundt fedre som på eget
overbevisningsgrunnlag finner ut at de er fullverdige foreldre og
omsorgspersoner i sine barns liv. Når mange av disse fedrene senere i livet
under endret samlivsstatus som skilte fedre blir gjenstand for usaklige
beskyldninger om vold og overgrep, er dette et interessant fenomen av flere
grunner. Dels er det påfallende at det er noen av de mest dedikerte og kan
hende også mest kompetente fedrene som blir forsøkt nøytralisert. Vi hører
sjelden eller aldri om unnasluntrende fedre i rollen som påståtte overgripere.
Tvilsomme beskyldninger rir barnelovsaker som en mare. Dels er det et
interessant fenomen at disse fedrenes dokumenterte omsorgsinnsats blir
underslått tilnærmet totalt av rett og samfunn når omsorgshistorien skrives.
Man trenger ikke lage noen konspirasjonsteori for å
identifisere statsfeministiske markører i dette landskapet. Det er kun kvinner
med erklært feministisk agenda som arbeider akademisk og byråkratisk med
barnelovspørsmål. Prosjektene er også temmelig lett å identifisere: basert på
ikke dokumenterte dogmer om at samværsretten står for sterkt, bli det jevnlig
produsert nye lovforslag som angivelig skal skjerme barn mot overgrepsfare. Lovtekniske
og samtidig intellektuelt redelige og akademisk etterrettelige utredninger om relevante
størrelser som søksmåls- og bevisbyrde og forholdet mellom hovedregel, unntak
og vilkår, underslås konsekvent. Uten noen former for metodisk etterprøvbarhet
påstås jevnlig at barns stemmer ikke blir hørt. Feministisk orienterte jurister
slipper lett til uten å kunne redegjøre for forholdet mellom rettsvern og
rettssikkerhet. Jussen er fraværende. På et kvinnedominert område.
Gitt at diskrimineringsombudet vil ha en debatt hvor
flere stemmer slipper til, må også slike temaer som diskriminering av fedre i
barnelovsaker på dagsorden. Akademikere som uten noen form for begrunnelse
hevder at «likestilling har ingen plass
ved siden av barnets beste» (Lucy Smith, Barn og foreldre, Gyldendal
Akademisk 2007) må settes under press all den tid de utdanner fremtidens
jurister som skal sortere skitt og kanel på et lovområde uten juss, men med
fordummende kjønnsrollestereotypier opp og i mente.
I den debatten som har foregått de siste ukene, har
man unngått å skille mellom diskursene «krise
i mannsrollen» og «likestillingsprosjektet».
Sammenblandingene står i kø i solid feministisk tradisjon. Vil
likestillingsombudet ha en reell debatt må hun og de feministvennlige mediene
ta inn over seg at noen av oss menn her ute har valgt å definere likestilling
som reell likestilling mellom kvinne og mann, mellom mor og far. Har vi dermed
meldt oss ut av debatten? Det kan meget vel tenkes at den dominerende likestillingsdebatten
hittil ikke bare har forsømt å ta opp de grunnleggende diskursene om hvor
demokratisk den feministisk motiverte likestillingen egentlig er, men i samme
slengen forutsetter at menn må tilpasses kvinnelige forståelsesformer for å få
være med.
Det fete dogmet om «kjærlig tvang» må utfordres. At menn i rollen som fedre ikke på
selvstendig grunnlag kan ta ansvar og fylle sin omsorgsrolle, men må veiledes
med gulrot og pisk er egentlig for dumt. Denne nedlatende holdningen til fedre
må da være kjønnsdiskriminerende? I den type saker som Forum for menn og omsorg
jevnlig forholder seg til, barnelovsaker med hyppige og destruktive innslag av
vidløftige påstander om konemishandling, incest og annen styggedom, fins det en
rekke profesjonelle aktører som tar udokumentert for gitt at mor til enhver tid
vet hva som er barnets beste. Fedre som vil definere sin farsrolle på egen hånd
uten veiledning fra mor og utdaterte fagfolk, blir i mange tilfeller trakassert
langt utover hva som er forsvarlig for liv og helse.
Det må da være bra for barn å vokse opp med begge sine foreldre på likeverdig basis? Hvorfor vil ikke samfunnet at barn av skilte foreldre dermed kan vokse opp med sunne likestilte forbilder hva betreffer samfunnets aksept for demokratisk sinnelag som grunnleggende norm og standard, også juridisk-rettslig? Likestillingsloven har særfordeler for kvinner som formålsparagraf. Skal menn som opplever seg diskriminert komme noen vei overfor likestillingsombudets klageinstanser, må de ta på seg bevisbyrden. Ifølge en erklært mannlig feminist, tidligere justisminister Knut Storberget, må bevisbyrden snus på hodet i saker med overgrepspåstander: «det må bli lettere å nekte samvær». Det er mer enn mannsrollen som er i krise.