En likestillingsdebatt for alle?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Tiden er inne for å ha den store offentlige samtalen om likestilling sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i Dagbladets oppslag 16. august 2012. Kan vi ta henne på ordet? Mener hun virkelig det hun sier, og er mediet som formidler hennes utsagn tilsvarende troverdig med hensyn til større bredde i den store samtalen? Ørstavik blir sitert på at «debatten må føres på en slik måte at flere alternative stemmer kommer med». Dette tar seg bra ut, men er medier og deres kilder i det utvidete statspolitiske feministeriet reellt motivert for å ta innover seg de mer alvorlige «skyggesidene av feminismen»?

Dagbladet publiserte riktignok en kronikk med nettopp en slik tittel forleden, men kronikkforfatteren er for tilforlatelig metroseksuell snill og grei når han viker unna de store temaene rundt demoniseringen av menn og mot diskrimineringen i spørsmål om barn og foreldre. Uttrykket basert på «constructing masculinities» er passe ufarlig modulert og tilsvarende ikke etterprøvbart metodisk avisens redaksjonelle linje og for leserne avisen kan mistenkes for å ville ha på sin side. Før eller senere må Dagbladet tørre å publisere uttrykk som mer eksplisitt identifiserer nye vekstnæringer som skor seg på overgrepshysteri og mørketallsmagi, næringer som lever av myter og dogmer om menns voldstilbøyeligheter. Helst før. Helst før radikaliseringen går for langt.

Et eksempel på en underkommunisert likestillingsdiskurs er fraværet av oppmerksomhet rundt fedre som på eget overbevisningsgrunnlag finner ut at de er fullverdige foreldre og omsorgspersoner i sine barns liv. Når mange av disse fedrene senere i livet under endret samlivsstatus som skilte fedre blir gjenstand for usaklige beskyldninger om vold og overgrep, er dette et interessant fenomen av flere grunner. Dels er det påfallende at det er noen av de mest dedikerte og kan hende også mest kompetente fedrene som blir forsøkt nøytralisert. Vi hører sjelden eller aldri om unnasluntrende fedre i rollen som påståtte overgripere. Tvilsomme beskyldninger rir barnelovsaker som en mare. Dels er det et interessant fenomen at disse fedrenes dokumenterte omsorgsinnsats blir underslått tilnærmet totalt av rett og samfunn når omsorgshistorien skrives.

Man trenger ikke lage noen konspirasjonsteori for å identifisere statsfeministiske markører i dette landskapet. Det er kun kvinner med erklært feministisk agenda som arbeider akademisk og byråkratisk med barnelovspørsmål. Prosjektene er også temmelig lett å identifisere: basert på ikke dokumenterte dogmer om at samværsretten står for sterkt, bli det jevnlig produsert nye lovforslag som angivelig skal skjerme barn mot overgrepsfare. Lovtekniske og samtidig intellektuelt redelige og akademisk etterrettelige utredninger om relevante størrelser som søksmåls- og bevisbyrde og forholdet mellom hovedregel, unntak og vilkår, underslås konsekvent. Uten noen former for metodisk etterprøvbarhet påstås jevnlig at barns stemmer ikke blir hørt. Feministisk orienterte jurister slipper lett til uten å kunne redegjøre for forholdet mellom rettsvern og rettssikkerhet. Jussen er fraværende. På et kvinnedominert område.

Gitt at diskrimineringsombudet vil ha en debatt hvor flere stemmer slipper til, må også slike temaer som diskriminering av fedre i barnelovsaker på dagsorden. Akademikere som uten noen form for begrunnelse hevder at «likestilling har ingen plass ved siden av barnets beste» (Lucy Smith, Barn og foreldre, Gyldendal Akademisk 2007) må settes under press all den tid de utdanner fremtidens jurister som skal sortere skitt og kanel på et lovområde uten juss, men med fordummende kjønnsrollestereotypier opp og i mente.

I den debatten som har foregått de siste ukene, har man unngått å skille mellom diskursene «krise i mannsrollen» og «likestillingsprosjektet». Sammenblandingene står i kø i solid feministisk tradisjon. Vil likestillingsombudet ha en reell debatt må hun og de feministvennlige mediene ta inn over seg at noen av oss menn her ute har valgt å definere likestilling som reell likestilling mellom kvinne og mann, mellom mor og far. Har vi dermed meldt oss ut av debatten? Det kan meget vel tenkes at den dominerende likestillingsdebatten hittil ikke bare har forsømt å ta opp de grunnleggende diskursene om hvor demokratisk den feministisk motiverte likestillingen egentlig er, men i samme slengen forutsetter at menn må tilpasses kvinnelige forståelsesformer for å få være med.

Det fete dogmet om «kjærlig tvang» må utfordres. At menn i rollen som fedre ikke på selvstendig grunnlag kan ta ansvar og fylle sin omsorgsrolle, men må veiledes med gulrot og pisk er egentlig for dumt. Denne nedlatende holdningen til fedre må da være kjønnsdiskriminerende? I den type saker som Forum for menn og omsorg jevnlig forholder seg til, barnelovsaker med hyppige og destruktive innslag av vidløftige påstander om konemishandling, incest og annen styggedom, fins det en rekke profesjonelle aktører som tar udokumentert for gitt at mor til enhver tid vet hva som er barnets beste. Fedre som vil definere sin farsrolle på egen hånd uten veiledning fra mor og utdaterte fagfolk, blir i mange tilfeller trakassert langt utover hva som er forsvarlig for liv og helse.

Det må da være bra for barn å vokse opp med begge sine foreldre på likeverdig basis? Hvorfor vil ikke samfunnet at barn av skilte foreldre dermed kan vokse opp med sunne likestilte forbilder hva betreffer samfunnets aksept for demokratisk sinnelag som grunnleggende norm og standard, også juridisk-rettslig? Likestillingsloven har særfordeler for kvinner som formålsparagraf. Skal menn som opplever seg diskriminert komme noen vei overfor likestillingsombudets klageinstanser, må de ta på seg bevisbyrden. Ifølge en erklært mannlig feminist, tidligere justisminister Knut Storberget, må bevisbyrden snus på hodet i saker med overgrepspåstander: «det må bli lettere å nekte samvær». Det er mer enn mannsrollen som er i krise.